To tenorer om tenorer: Reisen til Recanati

Av Jon-Roar Bjørkvold

V: – Jeg satt hjemme i leiligheten og hørte på radio. Et minneprogram om Beniamino Gigli, på 100-årsdagen for hans fødsel. 1990, like før påske.
JR: – Du satt alene?
V: – Jeg satt alene og hørte på en mann som fortalte om sitt forhold til Gigli.
JR: – Var det en nordmann?
V: – Ja. Og han er gammel, blir intervjuet i studio. Og i programmet koples dette sammen med dokumentariske fakta om Gigli. Han snakker om sitt møte med Gigli. Det er nesten hans skyld, hele greia, det jeg gjorde etterpå. Men jeg husker ikke hva han het. Som ung hadde Gigli vært mye i Norge og sunget.
JR: – Gigli i Norge, det er legendarisk…
V: – Ja. Og der hadde denne mannen i programmet også vært, på konsert med Gigli i Norge. Han hadde hatt med seg et bilde inn i garderoben til Gigli. Også hadde Gigili Skrevet en hilsen til ham. Det hadde nesten ikke blitt utvekslet et ord i det hele tatt. Han syntes det var så fantastisk.
JR: – Klart det var fantastisk.
V: – Også Pavarotti hadde forresten en gang et møte med Gigli backstage. Han hadde vært 10 år og spurt: ”Jeg vil bli tenor, hvor lenge må jeg øve?” ”Jeg er akkurat ferdig med øvelsen for fem minutter siden,” svarte Gigli.
JR: – Et litt drepende svar.
V: – Denne mannen i studio som hadde møtt Gigli her i Norge, hadde en ekstrem kjærlighet til stemmer. Det reddet han, kjærligheten til musikken og Gigli. Da han ble gammel, reiste han til graven til Gigli. Selve Recanati er opp i fjellene.
JR:- Hva spilte de i programmet?
V: – Jeg husker alt. Gigli sang på italiensk, selv om det også var franske ting. Han synger så lyst, mezza voce, romansen fra Perlefiskerne. Jeg hadde aldri hørt noe lignende: ”Mi par d’udir ancora a scoso in mezzo ai fior…” Han kunne forene denne lyse stemmen med et stort uttrykk. Han sang ikke Aida. Det ble for heroisk. Nårm nahører Monaco og de der, så har de bare ett gir, de kjører full guffe hele tiden. Men Gigli hadde det helt spesielle… Han sang også fra Faust, også det på italiensk. Og så sang han ”La donna e mobile” nærmest som et barn. Han skulle ikke vise stemmen sin.
JR: – – Du sier han sang Gounods Faust. Men i Cavatinen fra Faust er det jo et høyt C mot slutten. Og Gigli hadde ikke et høyt C…

V: – Nei. Han transponerte den. For han hadde et høyt H.
JR: – Fra Ass-dur til G-dur, altsåÅ Men det blir jo en helt annen klangverden, mye mindre sensuelt, krysstonearter er jo lysere, lettere.
V: – Det lyse passet Giglis stemme. Da jeg hørte det programmet, kunne jeg ingenting. En helt ny verden åpnet seg. Det var Knoff, sanglæreren min, som anbefalte meg å høre på Gigli-progarmmet.
JR: – Og det radioprogrammet var utløsende både for reisen din og for at du ble hekta på tenorer?
V: – Ja, og Knoff selv, da. Programmet må ha vært sendt i slutten av mars, for det var midt i innspurten på skolen og hel greia. Vi hadde påskeferie like etterpå. Jeg kjøpte alt med Gigli på CD-plater. Spnn som La Boheme og Tosca. Gigli var forresten den største for kona til Björling, visste du det? Det skriver Björling om.
JR: – Det ante jeg ikke, jammen raust av Jussi å skrive det. Og så gjorde du deg ferdig med skolen?
V: – Nei. Det var blitt påske. Programmet hadde ikke sluppet meg. Og så kjøpte jeg interrailbillett.
JR:- Det var i påsken du reiste?
V: – Ja, det var i april. Jeg møtte folk og fortalte litt drastisk at jeg skulle til Gigli. ”Men hva med skolen?” Og: ”Burde du ikke nå heller forberede deg til eksamen?” – spurte folk. Men det spilte ikke noen rolle for meg. Jeg tok nattoget til København. Det går klokken elleve, og jeg er helt der. Og du kommer frem på morgenen, sånn i nitiden. Og så går det et tog rett videre til Hamburg. Derfra tog videre til München. Det er en reise, og man er alene med seg selv og sekken sin.
JR: – Alene med drømmen om Gigli.
V: – Min far er tyskerbarn. Holdt på å lese om tyskerunger på toget. Herregud, det er så sterkt hva de gjorde med kvinnene i det rettsoppgjøret. Det er helt forferdelig. Og på nattoget fra München, det var da jeg begynte å kjenne vibrasjonene.
JR: – Det begynner å nærme seg noe – Italia!
V: – Ja, skal liksom hjem til Italia. Nattoget fra München går til Bologna. Du merker en ny uro på toget. Folk sitter og drikker og har tatt med seg husdyrene sine. Det er mer bråk. I Tyskland blir du sittende for deg selv. Det er ingen som kommer bort til deg. Fjellkjeden er skillet. Brennerpasset. Flatlandet bare brer seg ut, Po-sletta. Her er det en helt annen livsglede. Du merker det allerede på toget. Du kommer i kontakt med folk.
JR: – Ja?
V: – Jeg satt i en kupé med masse italienske ungdommer som var på vei tilbake til Italia fra München. Ved siden av meg satt en jente. Da jeg dro fra Norge, var det så vidt venner forstod lidenskapen, at jeg bare måtte reise. Men her forstod de. ”Wow!” Hun forstod, alle forstod. Så kommer du ut i Bolsano, som er i Nord-Italia. Der gikk hun av. Det var sånn at jeg vurderte å gå av toget med henne, ikke sant?
JR: – ”Tårnarien” igjen: mann, kvinne og kjærligheten. Du behøver ikke kunne mye italiensk for å fatte tekstens kjerne – og din situasjon der på toget akkurat da:

Oh! Dolci baci,
O languide carezze,
Mentr’io fremente
Le belle forme…

V: – Jeg fattet helt klart kjernen der på toget med henne. Men jeg fortsatte altså videre, det blir som en pilegrimsreise, nesten religiøst.
Gigli kommer fra et sted sør for Rimini, ved Adriaterhavskysten. Jeg var litt redd også, egentlig. Det var natt da jeg tok lokaltoget, kom frem til Recanati på kvelden. Mørkt. Jeg kjente ingen der.
JR: – Du snakker ikke italiensk?
V: – Nei, men jeg skjønner veldig mye. Frasene sitter jo inne, selv om de begynner å bli gamle.
JR: – Ja, for du hadde vel ikke noen annen italiensk enn den du hadde fra sangene?
V: – Nei, men ariene rommer jo alt. Og de synes det blir morsomt også, ikke sant: ”La donna è mobile”, ”kvinnen er omskiftelig”. Tenk om en afrikaner kom til Norge og begynte å snakke i gamle Ibsen-sitater!
JR: – Fikk du noe sted å sove den kvelden?
V: – Jeg vet ikke hvor jeg skal, så jeg driver rundt i byen og finner til slutt et hotell langs strandpromenaden. Enerom, hadde ikke så mye penger heller. Jeg husker veldig godt hotellet og at jeg ringte. Jeg hadde en kjæreste i Norge, vet du. Jeg ringte og snakket med henne. Hun skulle på fjellet på skitur med familien sin. Så gikk jeg og la meg. Neste morgen da jeg våknet, ser du åsene. Og der ligger Recanati, Giglis by.
JR: – Det var påske og vår?
V:- Ja, det var kjempefint. Men det gikk ikke noen busser nettopp fordi det var påske.
JR: – Porto er havnebyen?
V: – Ja, og så skal du opp til selve Recanati. Jeg kan gå. 13 km. Det er jo en fin dag. Jeg begynte å gå opp langs veiene. Jeg husker at jeg fikk haik det siste stykket. Og så kom jeg opp til Recanati, til kirkegården der han er begravet. Det er så rart, de greiene der. Hele turen, det blir som en indre reise. Det bygger seg opp en forventning. Utenfor stod det en dame og solgte blomster. Jeg kjøpte en stusslig bukett. Jeg visste at det var en pyramide, for det var beskrevet i radioprogrammet. Her skal jeg vise deg:

JR: – Det er et kapell, på en måte?
V: – Ja, og jeg kom inn, her er graven. Så legger jeg blomster på graven. Det er akkurat som jeg venter at hans energi skal gå inn i meg og frelse meg.
JR: – Du ble frelst på en måte, ellers hadde du ikke vært her nå og fortalt dette. Reisen til Recanati endret deg.
V: – Ja, den endret meg. Etterpå gikk jeg opp i byen, det var en rus. Byen var helt tom, fordi det var påske. Jeg satte meg på café og tok en kaffe. Så gikk jeg tilbake til hotellet, sjekket ut og reiste hjem. Det er en søken og en lengsel mot noe.
JR: – Det du gjør er på ett plan den skjære, vidunderlige galskap, en reise som sprenger alle fornuftens normer og grenser. Så går du tilbake til skolen og fornuften og tar en slutteksamen fra videregående skole som sikkert blir så som så. Summen av 12 års skolegang, men som ikke betyr noe på samme måte.
V: – Det er vanskelig å være alene med de greiene i et samfunn som vårt, som er så gjennomført ”vær fornuftig!” Jeg burde jo sittet hele påsken og lest.
JR: – Det krever masse mot. Og lidenskap. Men så er det altså noen i andre miljøer som ser deg: Stein Winge. Nå er du blitt registipendiat på Den norske Opera!
V: – Ja, jeg husker jeg tok ex.phil., hentet studielånet, dro til Praha og bodde der et år. Så ringte Stein Winge og spurte om jeg ville hospitere på Falstaff. Prøvene var mer opera enn selve forestillingen. Winge er som Falstaff. Men han er i tillegg fantastisk sjenerøs.
JR: – Falstaff, denne opera-jokeren i Verdis produksjon, slutter med en gjøglende kjempefuge, ikke sant: Livet er en spøk. Litt av en oppsummering etter drøyt 80 års levd liv.
V: – Ja, Verdi kunne opera.
JR: – Og Italia kan Verdi. Hans operaer var jo enormt viktige for samlingen av Italia og konsolidering av italiensk selvfølelse. De østerrikske makthaverne satte ut politi rundt operabygningen ved alle sene premierer på Verdis operaer. De var redd at musikken skulle føre til opptøyer.
V: – Ja, sterke saker. Og så kommer Kirchner som har satt opp Lohengrin i Hamburg.
JR: – Igjen: opera og politikk som tema, ikke sant? Hitler-psykosen og Wagner er et svært kapittel idéhistorie… Rart å tenke på forresten, Vegard: Verdi og Wagner ble født i samme år, 1813.
V: – Kruttsterkt operaår. Jeg reiste til Berlin da vi var ferdige med Lohengrin. Da hadde jeg ikke noe å gjøre. Men jeg hadde det registipendet. Jeg får lønn hver måned. Så nå ser det ut til at verden åpner seg litt for meg… ”Nå skal jeg reise til Strasbourg og sette opp Prins Igor,” sa Kirchner, ”vil du bli med?”
JR: – Gøy. Kirchner – operaregissør av internasjonalt format. Du er i godt selskap nå. Gratulerer!
V: – Ja, og nå har jeg vært i Berlin og jobbet med Don Giovanni, du husker Mozart-sjokket jeg fikk den jula foran TV-en på Senja? Snart skal jeg presentere Don Giovanni på Den norske Opera.
JR: – Vegard, av alle neapolitanske sanger, hvilken er din favoritt?
V: – La meg tenke…
JR: – Ja?
V: – ”Core ’Ngrato”, tilegnet Enrico Caruso himself.
JR: – Lidenskapelig…
V: – Øm…
JR: – Mektig…
V: – Det er Italia som åpner seg, der toget raser ut fra…
JR: – Brennerpasset…
V: – Inn på Po-sletta…
JR: – Med Gigli-drømmen i bagasjen…
V: – Recanati!
JR: – Når ils tenores – fra Caruso til Gigli og Pavarotti – lesker stemmebåndene med ”Core ’Ngrato”, da åpner alle sluser seg:

Catarì, Catarì
Pecchè me dice sti parole amare,
Pecchè me parle e’o core me turmiente, Catarì?
Nun te scurdà t’aggio date’o core, Catarì,
Nun te scurdà!

 

Kapittelet «Reisen» er hentet fra Jon-Roar Bjørkvolds nye bok «Vi er de tusener- norske musikkhistorier». Boken er utgitt på Freidig Forlag, som også har stått bak utgivelsene av «Det Musiske Menneske – Barnet og sangen, lek og læring gjennom livets faser (2001), «Skilpaddens Sang» (1998) og «Fra Akropolis til Hollywood – Filmmusikk i retorikkens lys» (1996).