RUSALKAS SANG TIL MÅNEN: Den nyforelskede vannymfen (Malin Bystrøm) ber månen fortelle Prinsen om hennes kjærlighet i den utrolig vakre "Sang til månen"-arien.(Foto: Monika Kolstad)
Rusalka: Drømmen om å bli en annen
– Dvořáks mesterverk har fulgt meg gjennom hele karrieren, sier operasjef Eivind Gullberg Jensen, som debuterte på Den Norske Opera & Ballett i 2009 med en oppsetning av nettopp «Rusalka». Nå er det bergensernes tur til å få oppleve den tsjekkiske nasjonalskatten når Bergen Nasjonale Opera setter den opp i mars.
Endelig skal bergenspublikummet få oppleve Antonín Dvořáks eventyropera «Rusalka» – dirigert av Bergen Nasjonale Operas nye operasjef Eivind Gullberg Jensen.
«Måne, stå stille, fortell meg, fortell meg hvor min kjærlighet er! Fortell ham, sølvmåne, at armene mine omfavner ham, (…) fortell ham, fortell ham hvem som venter på ham her!» synger den nyforelskede vannymfen Rusalka i den utrolig vakre Sang til månen-arien.
For å vinne prinsens hjerte ber hun heksen Ježibaba om å omskape henne til menneske og dermed bli synlig for prinsen hun har forelsket seg i. Men dersom prinsen ikke gjengjelder hennes kjærlighet, vil begge bli evig fortapte.
– [Dvořák] hadde den helt geniale evnen til å skrive melodier, og den hadde han også med seg inn i arbeidet med «Rusalka».
Ja, det er H.C. Andersens kjente eventyr, men i tsjekkisk tapning – der librettist Jaroslav Kvapil (1868–1950) tok utgangspunkt både i den danske eventyrforfatterens fortelling om «Den lille havfrue» (1837), Friedrich de la Motte Fouqués tidligere novelle «Undine» (1811), det franske folkeeventyret om Mélusine, samt Karel Jaromír Erbens dikt om vannmannen Vodník (1853).
OPERASJEF OG DIRIGENT: – Dvořák var en av de komponistene jeg hørte mest på som barn, sier Eivind Gullberg Jensen, som i 2009 faktisk dirigerte norgespremieren av «Rusalka». (Foto: Magne Fonn Hafskor)
Dvořáks mesterverk
– Dvořáks mesterverk har fulgt meg gjennom hele karrieren, sier operasjef Eivind Gullberg Jensen, som debuterte på Den Norske Opera & Ballett i 2009 med en oppsetning av nettopp «Rusalka».
– Det var den den første Rusalka-produksjonen i Norge. Siden har jeg gjort den litt rundt omkring i verden, og da jeg ble spurt om å være operasjef her i Bergen, tenkte jeg at jeg ville begynne med å vise den for bergenserne, forteller han.
RUSALKAS RIVAL: Den skotske mezzosopranen Allison Cook spiller rollen som den forføreriske Fyrstinnen, her sammen med Eivind Gullberg Jensen under prøvene. (Foto: Monika Kolstad)
– Bergen Nasjonale Opera skulle egentlig sette den opp i oktober 2021, men måtte avlyse på grunn av kulturstreiken. Så vi er veldig glade for at vi kan gjøre den nå. Nå er det heller ingen pandemi-begrensninger, og Bergen Filharmoniske Orkester er tilbake i toppform – så nå gleder vi oss til forhåpentligvis fulle saler i mars.
Antonin Dvořák skrev totalt ti operaer, men det er bare «Rusalka» som fortsatt settes opp på scener utenfor Tsjekkia. Det gjør den til gjengjeld ofte, selv om det tok lang tid før det internasjonale «gjennombruddet». London-premieren kom ikke før i 1959, mens newyorkernes første møte med vannymfen var først i 1993.
Så er det også et sent verk i komponistens opusrekke. Praha-premieren ble holdt i 1901, samme år som Dvořák fylte 60. Han hadde da bak seg både korverket Stabat Mater (1877), Slaviske danser (1878 og 1886), Symfoni nr. 9 ‘Fra den nye verden’ (1893) og Strykekvartett nr. 12 ‘Den amerikanske’ (1893). Alt dette er kjente og kjære toner for Gullberg Jensen.
JAKTSCENEN: Prinsen kjenner seg så rar, og sender jaktlaget tilbake til slottet. Da han er alene, oppdager han Rusalka – som nå er blitt forvandlet til menneske. Fra venstre: Ian Marcus Bjørsvik (Jeger/Lovec), Malin Bystrøm (Rusalka) og Brandon Jovanovich (Prinsen). (Foto: Monika Kolstad)
KOSTYMEPRØVE: Den svenske sopranen Malin Bystrøm spiller rollen som vannymfen Rusalka. Hun har ellers en travel vårsesong, med oppsetninger av «Salome» i Wien og «Tosca» i Stockholm og London. (Foto: Monika Kolstad)
– En enorm melodiker
– Dvořák var en av de komponistene jeg hørte mest på som barn. Vi spilte hans symfonier da jeg etter hvert begynte å spille i ungdomsorkester, og da jeg ble litt større og begynte å studere dirigering, så reiste jeg årlig til Tsjekkia og gikk på sommerkurs i Kroměříž og Zlín (i regionen Morava, som ligger sørøst i Tsjekkia, journ. komm.), forteller han.
Ledige stillinger
– Disse småbyene har fine orkestre, og vi var mange internasjonale dirigenter som møttes der hver sommer. Vi spilte mye Dvořák sammen med tsjekkiske musikere, og ble slik kjent med musikken hans fra innsiden. Det var utrolig fascinerende.
– Jeg har alltid vært veldig glad i Dvořák – på samme måte som Grieg hadde han sin signatur. Han hadde blant annet en egen evne til å komponere musikk med en rytmisk snert, og som høres ut som folkemusikk – uten at den er basert på transkripsjoner slik vi ser hos Svendsen og Brahms.
– Han er melodiker?
– En enorm melodiker. Han hadde den helt geniale evnen til å skrive melodier, og den hadde han også med seg inn i arbeidet med «Rusalka» – der tonespråket dessuten er veldig preget av såkalte dimakkorder. Når du får dem stablet oppå hverandre, så får du en ustabil akkord. En som brukte det mye i Dvořáks samtid var Richard Wagner (1813-1883), og det er et par partier i «Rusalka» som minner litt om [Wagner-operaen] «Tristan og Isolde» (1865).
– «Rusalka» og «Tristan og Isolde» er vel også litt tematisk i slekt. Begge handler om den store udødelige kjærligheten som ikke fullbyrdes før i døden.
– Ja, det ender veldig trist, men det er også mye lys i musikken. Ballettmusikken er fantastisk, og han har også lagt inn en komisk scene som er veldig morsom – selv om hovedstrukturen i verket er tuftet på det tragiske og det melankolske. Avslutningen er veldig, veldig trist og helt fantastisk vakker.
RUSALKAS FAMILIE: Den kroatiske bassen Ante Jerkunica spiller rollen som Rusalkas far Vodník, her i en scene sammen med Rusalkas tre søstre. (Foto: Monika Kolstad)
Vil bli «sett»
Persongalleriet i «Rusalka» er litt sjablong- eller tegneserieaktig. De har ikke ordentlige navn engang – prinsen heter bare Prinsen, Rusalka betyr vannymfe og Ježibaba er tsjekkisk for heks. Slik blir de mer som arketyper enn virkelige mennesker.
– Undertonen i verket er at det gikk så galt fordi hun gav opp sin egen identitet og sin egen historie.
– Hva tror du et moderne publikum kan hente ut av denne fortellingen?
– Hovedessensen er at man skal være fornøyd med den man er i utgangspunktet og ikke streve for å bli sett. Dagens samfunn er lagt opp til at det er veldig viktig å være synlig og få «likes». Begynnelsen på Rusalka sitt fall er jo at hun har lyst til å bli en annen enn den hun egentlig er – til å bokstavelig talt bli synlig for prinsen, som ikke kan se henne i begynnelsen. Undertonen i verket blir da at det gikk så galt fordi hun gav opp sin egen identitet og sin egen historie.
– Men samtidig så blir jo det litt jantelov, at «du skal ikke tro at du er noe»?
– Ja, jeg ser den. Vår regissør, Alex Ollé fra La Fura dels Baus (spansk teatergruppe, red. mrk.), har tatt innover seg det med synligheten i vår tid – det med at alt skal være så likt, enten det er frisyrer, klær eller livsstil. Han har da laget et miljø som får frem en del av samfunnet som kanskje ikke er like synlig – som for eksempel funksjonshemmede. Så han vil bruke en bergensk teatergruppe som heter Teatertigrene.
Denne teatergruppen er en del av Kulturetaten i Bergen kommunes spesielt tilrettelagte aktiviteter for personer med utviklingshemming. De har blant annet laget flere fine kortfilmer som ligger lett tilgjengelig på YouTube.
– De blir på en måte Rusalkas verden, der de ikke blir hørt og sett av verden utenfor.
KULTURELT KRAFTSENTER: Griegkvartalet planlegges som en arena for mange ulike musikalske og sceniske uttrykk, formidling og talentutvikling, konferanser og utstillinger. (Foto: Bergen Nasjonale Opera)
GJENNOMBRUDD ETTER 83 ÅR: «Rusalka» nådde et større internasjonalt publikum først i 1984 med den første digitale innspillingen (dirigert av Václav Neumann) – med Julius Mařáks stemningsfulle oljemaleri «Skogstjern» (1870) på coveret. Gabriela Beňačková-Čápová gjorde her en praktfull tolkning av tittelrollen. (Foto: Nasjonalgalleriet i Praha)
Operabygg i Griegkvartalet
– Og til høsten blir det mer tsjekkisk opera?
– Ja, da setter vi opp «Káťa Kabanová» av Leoš Janáček. Det er også et trekantdrama, kan du si – den handler om Káťa, som blir forelsket i en annen enn den hun er gift med. Slavisk musikk har alltid ligget veldig nært til hjertet mitt, mye på grunn av at jeg fikk en litt sånn musikalsk oppvekst som dirigent midt i tjukkeste Tsjekkia.
– Og dersom du tar en periode til som operasjef, vil du kanskje kunne presentere tsjekkisk opera i et nytt operabygg?
– Du tenker på planene for Griegkvartalet? Det er ikke helt i boks med finansieringen ennå, men vi håper jo at det vil komme. Planen er at det skal bygges ute på den åpne plassen foran Grieghallen, med parkeringshuset under. Det blir snart lyst ut til arkitektkonkurranse, så da begynner det å skje ting. Da jeg ble operasjef, var det snakk om at det skulle bli ferdig i 2028. Det siste jeg har hørt nå, er at det skal stå ferdig i 2030.
– Det blir ikke et rent operahus?
– Nei, det er et musikkteaterhus som kan brukes til flere ting – men det er klart at det må bygges etter en lest der de akustiske kvalitetene er ivaretatt. Så det blir et flerbrukshus, men akustisk optimalisert for opera. Når det kommer, vil det bli et stort kraftsentrum i norsk kulturliv.
– Så dette kan bli kronen på din tid som operasjef.
– Ja, med litt flaks. Dersom jeg forlenger og tar et åremål til, rekker jeg kanskje å være med og åpne operahuset.
Rusalka spilles i Grieghallen i Bergen 18.-24. mars 2023.
Dette intervjuet er tidligere publisert i Bergensmagasinet.
