(Foto: Monika Kolstad)
Stormende følelser formidlet gjennom stram koronakoreografi
KONSERTANMELDELSE: Til tross for at den er preget av koronarestriksjoner i alle ledd, er Bergen Nasjonale Operas oppsetning av Mozarts «La Clemenza di Tito» en stor opplevelse.
Jeg tør ikke tro det før orkesteret faktisk har begynt å spille ouverturen: Det ble noe av denne gangen! Allerede for et år siden ble nettopp denne forestillingen avlyst på grunn av den første store nedstengingen. Forsøket på å sette opp Verdis Macbeth i november mislyktes som følge av koronasmitte i ensemblet. Bergenspublikummet har dermed måttet vente tålmodig på å få oppleve BNOs produksjoner i Grieghallen.
Bergen Nasjonale Opera har satt opp fire forestillinger med Mozarts La Clemenza di Tito i Grieghallen med hundre personer på hver forestilling. En av forestillingene direktestrømmes, og opptaket vil ligge ute i en måned. (Foto: Monika Kolstad)
Det vil si, med gjeldende regler er vi kun firehundre heldige bergenspublikummere som har fått plass i Griegsalen under de fire forestillingene som settes opp denne gangen. Resten må ta til takke med å følge direktestrømmingen i kveld (mandag 15. mars) eller se opptaket, som er tilgjengelig i en måned.
Like strengt på scenen som i salen
Men den som hadde sett frem til en frisone fra alle koronabekymringer og ville drømme seg bort i en annen verden, får en kraftig påminner idet teppet går opp: Både scenebilde og regi er så stramt som det kan få blitt, nettopp fordi utøverne er pålagt å holde avstand til hverandre på grunn av smittevern.
Scenegulvet er markert med firkanter som solistene beveger seg mellom. Hadde det ikke vært for lysdesignet som forsterker de ulike feltene, hadde det minnet deprimerende mye om merkene på gulvet i butikken som viser deg hvor lang avstand du bør holde til personen foran deg i køen. Når solistene synger, står de ofte plassert i hvert sitt felt. Når de ikke synger, sitter de ved skrivebord bakerst på scenen. Assosiasjonene går usøkt til hjemmekontoret.
Listen over smitteverntiltak denne kvelden i Grieghallen er lang. Orkesteret er krympet, og de nederste inngangsdørene sperret av for å gjøre plass til hammerklaver, pauker og trompeter ute på sceneflankene – alt for at musikerne skal kunne holde den pålagte avstanden til hverandre. For at sangerne på scenen og publikum i salen skal høre godt nok, er orkestergraven hevet, i wienerklassisk stil.
Noen tiltak kan imidlertid tilføre den musikalske opplevelsen mye: Med det lille orkesteret klinger ouverturen ekstra lett, lekende og mozartsk. Når klarinetten synger duett med mezzosopran Adrian Angelico, kjennes det nært og varmt, og måten melodiene deres tvinnes sammen på kommer bedre frem når de er så tett på både hverandre og publikum.
Historisk drama
Forestillingen er kort, handlingen enkel og intrigene få til opera å være: Keiser Tito er elsket av folket for sin mildhet (clemenza på italiensk). Hans nære medarbeider og venn Sesto er håpløst forelsket i vakre Vitellia, datter av den forrige keiseren. Hun føler seg avvist av Tito, og lurer Sesto til å tenne på Kapitolen og utføre et attentat mot keiseren.
Adrian Angelico som den dypt forelskede Sesto i BNOs La Clemenza di Tito. (Foto: Monika Kolstad)
Tito overlever, men Sesto elsker Vitellia så høyt at han heller vil gå i døden enn å avsløre at hun sto bak planen. Til slutt tilstår hun imidlertid selv, men istedenfor å underskrive dødsdommene, tilgir Tito dem begge. Sesto er likevel ulykkelig over å ha forrådt den gode keiseren, og sørger over sin skjebne. Og ja, forresten, innimellom der vil Tito gifte seg med Sestos søster Servilia, men når hun innrømmer at hun allerede er hemmelig kjæreste med Annio, er det null stress og slutt på bryllupsplanene siden Tito er så grei.
Å utnytte begrensninger
Produksjonen holder høyt musikalsk nivå til tross for at flere av sangerne er hentet inn på kort varsel og har hatt kort prøvetid, siden de utenlandske solistene fra det opprinnelige ensemblet har innreiseforbud. Dermed er alle solister norske – antagelig for første gang i BNOs historie. Regissør og kostymedesigner sitter i London og har deltatt på prøvene via Teams. Ifølge en BNO-ansatt har alle medvirkende har fått utdelt hver sin småflaske med boblevin til å ta med hjem, siden til og med kveldens premierefest skal finne sted på Teams.
De medvirkende er inndelt i forskjellige grupper og må bruke ulike innganger og fasiliteter i Grieghallen. Koret – et utvidet Edvard Grieg Kor – kan ikke engang være med fra bakscenen, men står i det store øvingslokalet i Grieghallens kjeller. Dermed blir deres utmerkede bidrag preget av bokselyd, men det må vi vel bare ta til takke med denne gangen.
Ledige stillinger
Når regissør Rodula Gaitanou har måttet gjøre kunstneriske valg utfra alle disse begrensningene, har hun nok hatt librettoen til hjelp. Flere av karakterene gjennomgår indre kriser, og det kan passe at de står i hver sin firkant og synger sin indre monolog.
Store prestasjoner
Et par av solistene klarer bedre enn de andre å tilpasse seg den strenge koronakoreografien. Én ting er å fylle salen med stemmen – det klarer alle i ensemblet utmerket – men å fylle scenen med kroppsspråket sitt når en har så lite bevegelsesfrihet, er en stor utfordring i denne oppsetningen.
Beate Mordal skinner i rollen som Vitellia, skriver Ballades anmelder, Maja Sievers Skanding. (Foto: Monica Kolstad)
Beate Mordal skinner i rollen som Vitellia. Hun er forførende, manipulerende og hevngjerrig til fingerspissene. Til og med når Vitellia er angrende, er hun selvopptatt og forfengelig. Mordal får dette frem med like fine nyanser i spillet som i stemmen.
Også Bror Magnus Tødenes har en god balanse mellom spill og stemme, og har funnet den rette utstrålingen i rollen som keiseren: trygg og mild, men bestemt når han har tatt sine valg. Tødenes evner å formidle Titos tvil og kvaler med hele kroppen, også når han står bom stille i de etter hvert ganske irriterende firkantene.
Slike musikalske og scenekunstneriske prestasjoner gjør det lettere å leve med sorgen over hvor glissent det er i den store salen og hvor få bekjente en kan mingle med i pausen, der den nye, obligatoriske pølseserveringen ser helt malplassert ut i Grieghallens foajé.
Faksimile fra Bergens Tidende 27. februar 2021 (Foto: Ørjan Deisz / Bergens Tidende)
Når de elskende Annio og Servilia står ved hver sin ende av en firkant, lener seg forbudt frem over strekene og endelig – men bare såvidt – berører hverandre, er det nesten ikke til å holde ut. Jeg innser at jeg har lengtet sårt etter å se en lang og symbolsk scenisk omfavnelse. Dersom smittesituasjonen tillater BNO å gjennomføre planen om å sette opp Dvořáks Rusalka, får jeg forhåpentligvis operaomfavnelsen min til høsten.
