Av Halfdan Bleken, Musikkjournalist i NRK P2
To ganger de siste dagene har Jon Øyvind Ness omtalt i Ballade min medvirkning i P2-programmet Midt i musikken. Midt anliggende her og nå er hverken å forsvare NRK eller min egen større eller mindre fortreffelighet som musikk-journalist og -analytiker/-kommentator.
Jeg finner heller ikke noen grunn til å forsvare meg mot Ness’ påstander om at jeg umulig kan vite noe om ny musikk siden han ikke har sett meg på de konsertene han selv frekventerer. Og når Ness antyder at mitt kjennskap til samtidsmusikk stammer fra 1970-årene, kan jeg opplyse om at det gjør den ikke: Jeg var 12 år i 1970, og gikk lite på konserter i det hele tatt før 1980.
Ness mener at jeg uttaler meg bombastisk om samtidsmusikken i min jobb som journalist. Jeg kan knapt huske at jeg har uttalt meg offentlig om slik musikk i det hele tatt, unntatt det famøse innslaget i Midt i musikken som fant sted 12. september.
La meg for ordens skyld nevne hva som skjedde der, siden jeg langtfra føler meg trygg på at Ness har hørt innslaget selv, og heller ikke de fleste andre som leser hans referat av dette. Innslaget som jeg deltok i var et live-innslag, en diskusjon om samtidsmusikkens stilling idag, der jeg deltok sammen med to andre personer.
Etter en lang samtale mellom deltagerne om samtidsmusikkens stilling – og definisjon – sa jeg at jeg med 7 års høyere musikkutdannelse og 25 års arbeide med musikk på profesjonelt nivå finner det litt mistenkelig at den modernistiske samtidsmusikken ytterst sjelden har vært i stand til å røre ved meg.
That’s it, det var det jeg sa. Jeg tillot meg altså å forteller hvordan jeg med min bakgrunn og erfaring personlig opplever musikk, og jeg antar at det er det som har hisset opp Ness. Denne angivelig bombastiske uttalelsen kan enhver få høre om igjen ved å kontakte meg i NRK.
Nok om det. Dette er fakta.
Det som interesserer meg mer er Ness’ bruk av ordet «agenda». I sitt siste innlegg hevder han at jeg som journalist har en velkjent agenda som gjør meg ubrukelig til et innslag av den typen jeg deltok i i Midt i musikken.
Jeg vil gjerne vite hvilken agenda Ness sikter til. De få av oss kunst-journalister som gjør alt for å vise og bevare vår uavhengighet, kan ikke tillate at man forsøker å få klistret på oss at vi ikke opptrer fritt-tenkende som meningsdannere eller har skjulte motiver i jobben vår.
Ness’ formuleringer i denne saken oppfatter jeg som et slikt forsøk.
SALT i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1.juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Ballade video: Pyramider på Månen
Vi har det greit med Beharie, BLKSTD, Mayflower Madame, Din Våte Drøm, Vidar Furholt, Paulin Voss, Roar Dons og Naeon Teardrops.
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
Tid og kunstnerliv: Korpsbevegelser
Akkurat som i 1989 er det like før det vil kry av uniformer, marsjhefter og bandolærer. Korpsbevegelser er å gjenta seg selv, år etter år. Gjentakelsene er tradisjon. Tradisjon er kultur. Kultur er musikk. Og musikk er korpsbevegelse.
