Debatt om Midt i Musikken: – Dagens økende offentlige vakuum kan fort bli musikkpolitisk skadelig
Jon Øivind Ness er stadig av den oppfatning at Midt i Musikken foretar merkelige prioriteringer, som når man bruker betydelig sendetid på artister som Lene Marlin, Idol-David og 50 Cent – med andre ord musikere og uttrykk som er svært godt dekket opp i andre deler av media, inkludert NRKs egne programmer. – Midt i Musikken er potensielt vår eneste kanal ut blant etermediene, skriver Ness blant annet. – Og MiM-redaksjonen må i sin heroiske autonomi gjerne ignorere det de mener er «føringer» fra musikklivet, men de må da også vite at store deler av musikklivet ignorerer MiM fordi programmet slik det framstår i dag ikke gir noe godt bilde av hva som rører seg.
Av Jon Øivind Ness, komponist
Elisabeth Davidsen og Anne Christine Bratt kommer i sitt svar til mitt innlegg om Midt i Musikkens dekning av samtidsmusikken og Ultima med den gamle slitte formuleringen om at MiM ikke skal være mikrofonstativ for deler av musikklivet, og at MiM må få gjøre sine egne redaksjonelle prioriteringer. At MiM selv vil ha redaksjonell kontroll over sin profil er forståelig, men for oss som faktisk opererer innenfor musikklivet virker prioriteringene merkelige. Dette vil jeg tro er uavhengig av genre.
MiM-medarbeider Arne Berg er glad i etnopop. Det er jeg også, men jeg synes det er merkelig at han stadig bruker lang tid på å presentere etnopopartister som ikke en gang er dagsaktuelle når viktige hendelser i norsk musikkliv ikke blir dekket. Og hva er begrunnelsen for å bruke sendetid på å presentere Madonnas barnebok eller artister som Idol-David, Lene Marlin og 50 Cent, musikere som må sies å være rimelig bra dekket av P3? Kan MiM gjøre rede for hvilken gjennomtenkt redaksjonell profil som ligger bak slike vurderinger?
Da jeg skrev at MiM er vårt formidlingsapparat var det selvsagt ikke i betydningen propagandaapparat, men potensielt vår eneste kanal ut blant etermediene. MiM må i sin heroiske autonomi gjerne ignorere det de mener er «føringer» fra musikklivet, men de må da også vite at store deler av musikklivet ignorerer MiM fordi programmet slik det framstår i dag ikke gir noe godt bilde av hva som rører seg.
Henvisningen til at man ikke skal være mikrofonstativ gjør MiM uangripelig fordi alle henvendelser kan avvises med at «vi har vår redaksjonelle profil».
Wilhelm Dahl, som uttalte seg på vegne av Norsk Musikkskoleråd, sa i en annen sammenheng i MiM at det i dag er umulig å få oppmerksomhet med mindre man kler seg naken på offentlig sted. Som presumptivt seriøs kulturredaksjon bør MiM gå i seg selv og analysere om den dekning de har av musikklivet faktisk avspeiler hva som er interessant. For meg oppleves det som at saker som kan vris til noe «spennende» journalistisk vektlegges, og da faller mange igjennom, selv om de er aldri så interessante som kunstnere.
For å ta en digresjon: Mats Larsen (han med glatt skrotum) stilte i en debatt om mediestrategier og hevdet at grunnen til at han hadde stilt opp for Dagbladet kun iført en bok foran sine hårløse edle deler, var at han hadde et poeng. Han fikk ordet flere ganger men fikk ikke snakket om annet enn pornopungen. Selv journalister har fått en snikende forståelse av hvilket gigantisk jippo vi har vært utsatt for.
Mediene har en viktig rolle i å definere virkeligheten, og da er det forstemmende å se at 150 mennesker på Vidar Busk-konsert fører til helside i Dagbladet, mens full sal med 400 mennesker på Ultima-konsert er tynt publikumsoppmøte. Denne prioriteringen er ikke bare trist for de aktører som til stadighet opplever at de leverer varene i et offentlig vakuum, men vil i siste instans kunne være farlig musikkpolitisk, fordi offentligheten ikke har fått med seg viktige ting som skjer.
Tilbake til MiM og Ultima. Selvsagt har MiM omtalt en del Ultima-arrangementer, og i dagens søplete offentlighet er ikke det en selvfølgelighet, så OK, det er bra. At man i Ultima-uka velger bort viktige hendelser, for så å anmelde Idol-Davids CD, er likevel provoserende. Med Bleken i friskt minne ble da Reintons innslag å oppleve som ren hån.
Det er mulig at samtidsmusikere er mer sutrete enn andre, men dere bør prøve å sette dere inn i hvordan det oppleves å gang på gang ha store konsertopplevelser med stort og begeistret publikum uten at NRK eller andre medier er tilstede, for så å komme hjem og høre på radio, fra mennesker jeg aldri har sett på samtidskonserter, at samtidsmusikken er hermetisk og ikke-kommuniserende. Dere bør ta deres ansvar som meningsdanner alvorlig, og da å slippe til en person som Halfdan Bleken, som har en så velkjent agenda, som «ekspert», er omtrent uforsvarlig.
Ledige stillinger
Den defensive rollen jeg har måttet gå inn i med disse to innleggene er ikke min foretrukne positur- jeg skulle gjerne ha skrevet om samtidsmusikken uten å måtte forsvare den- men denne gangen fikk jeg virkelig følelsen av at «Nok er nok!»
