På Punkt blir musikken tatt fra hverandre og satt sammen igjen mens publikum fortsatt har originalen i korttidsminnet. Det har gjort festivalen til et internasjonalt laboratorium for lytting, improvisasjon og kunstnerisk risiko.(Foto: Alf Solbakken)
– Høflig gjentakelse er uinteressant
Hva skjer når en musiker gir fra seg kontrollen over sin egen musikk? På Punkt-festivalen blir konserter gjort til råmateriale for andre kunstneres umiddelbare responser.
Det begynner med en konsert. Så skjer det noe med den. Musikken fra konsertene blir overført til et annet rom der den blir remikset av andre musikere, og publikum beveger seg dit, med originalen fremdeles i korttidsminnet. Lyder klippes opp, strekkes, vrenges og settes sammen på nytt. Så kommer musikken tilbake, ikke som en gjentakelse, men som en respons.
For på Punkt er ikke bare det ferdige verket interessant. Selve forvandlingen er en del av kunstverket: en vilje hos musikerne til å slippe sitt eget språk ut av hendene og la det bli videreutviklet.
Det er denne bevegelsen som i over 20 år har vært selve drivkraften bak Punkt, som i år arrangeres 3.–5. september. Men å kalle Punkt en festival for remiks, slik man lett kan gjøre, er samtidig å misforstå hva som egentlig står i sentrum.
– Hovedkonsertene er like viktige. Hver konsert må kunne stå som en fullverdig kunstnerisk hendelse, også uten remiksen som følger. Laboratoriebegrepet beskriver hva som skjer rundt og etter konserten, og hvordan hele festivalen er organisert som et kunstnerisk prosjekt, sier grunnleggerne Erik Honoré og Jan Bang.
Bang og Honoré omtaler gjerne Punkt som et laboratorium, og legger samtidig til at det kan høres ut som et sted for sterile eksperimenter. Deres laboratorium har åpne dører, publikum i rommet og høy adrenalinfaktor. Utforskningen foregår under de samme betingelsene som en improvisert konsert: Det finnes ingen angreknapp, beslutningene blir hørbare idet de tas.
I over tjue år har Punkt-festivalen latt musikere gi slipp på sitt eget materiale for å se hva andre kan gjøre med det, i år med blant andre Miki Yui. (Foto: Olive / courtesy of CAVE )
– Dette er essensielt, fordi det hindrer Live Remix i å stivne til en merkevare eller en bestemt musikalsk stil. Vi må fortsette å gjøre vår egen metode sårbar, sier Honoré, og legger til:
– Hadde Live Remix bare vært en oppsiktsvekkende måte å bruke en sampler på, ville formatet vært uttømt ganske raskt. Etter mer enn tjue år forstår vi bedre hvor lite formatets verdi avhenger av mengden teknologi. Det avgjørende er lyttingen, utvalget -og evnen til å redigere i øyeblikket.
Ideen oppsto i Kristiansand, byen Erik Honoré og Jan Bang selv vokste opp i, og byen der de allerede hadde bygget et miljø rundt seg: studio, musikere, teknikere, visuelle kunstnere og etter hvert et festivalrom. I det daværende Agder Teater fant de de fysiske rammene som gjorde ideen mulig: én konsert på hovedscenen, etterfulgt av en umiddelbar remiks i et annet rom.
Festivalen inviterer ikke musikere fordi de trenger råmateriale til en remiks. De inviterer musikere fordi de oppriktig ønsker å høre dem. Men idet invitasjonen er på plass, blir artisten samtidig en del av et større «partitur».
– Vi spør oss selv hva denne musikken kan sette i bevegelse, hvilke remiksere som kan høre noe uventet i den, og hvordan plasseringen i programmet påvirker både konserten og det som følger, sier Honoré og Bang, og fortsetter:
Ledige stillinger
– Den kuratoriske grunnenheten er derfor ofte forbindelsen mellom en konsert og dens remiks. Samtidig komponeres hele kvelden og festivalen med tanke på både balanse og kontraster (og bommer selvsagt iblant): tett mot åpent, akustisk mot elektronisk, etablert erfaring mot uferdig metode, gjenkjennelig formspråk mot musikk som ennå mangler et klart navn.
Det er en måte å tenke festivalprogrammet på som også peker bakover. Helt tilbake til Arild Andersens eksperimenter med elektronisk bearbeiding av kontrabassen tidlig på 1970-tallet: pickup, pedaler og en Roland-delay. På 1980-tallet gikk han mer systematisk inn i live-looping.
– Andersen har altså arbeidet med elektronikk i over femti år, og det er interessant (og på tide!) at en kontrabassist som integrerte elektronikk så tidlig, nå skal remikse Erland Dahlens konsert på Punkt i duo med Jan Bang, sier Erik Honoré.
Goran Kajfeš Tropiques tilfører årets Punkt-program en groovebasert, psykedelisk energi. Bandet er blant festivalens mange ulike uttrykk, men inngår samtidig i den større interessen for klang, rom og tid som binder årets program sammen. (Foto: Punkt)
Høflig gjentakelse er uinteressant
Under årets Punkt-festival kan publikum oppleve Erland Dahlens trommebaserte soloperformance, Eténèsh Wassiés møte mellom azmari-tradisjon og improvisasjon, Tania Giannoulis pianospill remikset av Alessandra Bossas maskinlæringsbaserte system, Jan Bangs vokalbaserte prosjekt Alighting, Cimotas kollektive postbop og den groovebaserte psykedeliaen til Goran Kajfeš Tropiques.
På overflaten har de lite til felles. Men under sjangerforskjellene finnes en felles interesse for lyd som autonomt materiale, og for hva som skjer når musikalske former får forskyves, brytes opp og utvides.
– Det som binder årets artister sammen, er kanskje en oppmerksomhet rundt klang, rom og tid, og en vilje til å la musikken forbli «åpen for omstendighetene». Dette kan resultere i svært forskjellige uttrykk, og dette mangfoldet er noe vi helt bevisst dyrker, sier Honoré.
Like viktig som det musikalske mangfoldet er spennvidden i erfaring og offentlig synlighet. I den ene enden står studentene som først møter Live Remix gjennom workshopen på Universitetet i Agder, og som få dager senere skal arbeide med festivalens konserter foran et publikum. I den andre finner vi etablerte navn som Nils Petter Molvær og Daniel Herskedal, og trioen med Bugge Wesseltoft, Arild Andersen og Gard Nilssen. Samtidig presenterer Punkt Seminar arbeider som er vanskelige å kategorisere, men som likevel inngår i et format som er åpent og inviterende.
Nils Petter Molvær møter tubaisten Daniel Herskedal i en duo som setter to generasjoner av norske messingmusikere i dialog. (Foto: Francesco Saggio )
Det er kanskje derfor helheten sier mer presist hva Punkt er akkurat nå enn noen enkeltkonsert kan gjøre. Festivalen blir interessant nettopp fordi erfaring, generasjoner og kunstneriske posisjoner hele tiden krysser hverandre.
Remikseren har naturligvis et stort ansvar overfor materialet. Høflig gjentakelse ville vært uinteressant. Balansen ligger i å lytte presist nok til originalen til at også en radikal omforming kan oppleves som et relevant svar, forteller Honoré.
Dersom han skal trekke frem én forbindelse under årets festival, er Arild Andersens doble – eller kanskje triple – rolle betegnende.
– Først remikser han Erland Dahlens solokonsert sammen med Jan Bang. Dagen etter spiller han konsert med Bugge Wesseltoft og Gard Nilssen, før denne trioen igjen blir remikset av Doglover95 og studenter fra Live Remix Workshop. Arild beveger seg dermed fra remikser til utøver til kildemateriale: fra en dialog med en av Punkt-grunnleggerne, via en «tradisjonell» konsert, til å bli remiks-materiale for en langt yngre generasjon.
Denne bevegelsen rommer mye av festivalens idé, forklarer grunnleggerne: Tradisjon behandles som en aktiv ressurs, ikke som noe som skal forvaltes. Teknologien tilhører ingen bestemt alder, og erfaring gir deg ikke en fast plass i hierarkiet.
– I løpet av den samme helgen kan en kontrabass, et lukket maskinlæringssystem, en duftbasert performance, en nyskrevet tekst og en students første offentlige live-remiks møtes i det samme kunstneriske kretsløpet.
Tobias Grønberg / Doglover95 representerer den yngre generasjonen under årets festival. (Foto: Øystein Kind)
Punkt Seminar er også en del av selve totalkonseptet. Gjennom mange års samarbeid har seminarkurator og vert David Toop utvidet Punkts horisont, både geografisk og kunstnerisk. Hans vedvarende interesse for lyd, lytting, hukommelse og kulturelle forbindelser ligger tett på festivalens grunnidé. Derfor består seminaret av mer enn foredrag og samtaler. Alle deltakerne inviteres også til å gjøre en intimkonsert eller performance på Kunstsilo. Det de snakker om, får dermed en kropp og et rom; ideene blir satt på prøve i selve lydsituasjonen.
– I 2026 har Toop invitert Miki Yui, Lina Lapelytė, Vicki Bennett/People Like Us, Yara Asmar, Mike Cooper og Ecka Mordecai. Her prøves tanker og erfaringer mot lyd, kropp, objekter og rom. Seminaret fungerer på den måten som en ekstra scene, en scene for praksiser som vanskelig lar seg plassere i et tradisjonelt konsertprogram, men som likevel kan forskyve hvordan resten av festivalen blir hørt.
Utvidet format
Etableringen av Punkt Editions forlenger «laboratoriet» i tid. Denne labelen som grunnleggerne etablerte i 2022 som en underlabel av Jazzland kan være både et arkiv for opptak fra festivalens historie, men minst like mye en plattform for nye verk. Dermed kan et prosjekt bevege seg fra idé via konsert eller live-remiks til etterarbeid og utgivelse. Punkt Live Remixes Vol. 2, Erik Honorés Temporary Empire og Jan Bangs kommende Alighting er ulike eksempler på denne bevegelsen.
– Røttene til Live Remix ligger i Jans arbeid med live sampling fra midten av 1990-årene. Da Bugge Wesseltoft inviterte ham inn i New Conception of Jazz, begynte Jan å mate sampleren med lyden fra musikerne på scenen. Dermed kunne han improvisere med konsertens umiddelbare fortid: Et anslag eller en frase ble fanget, behandlet og sendt tilbake til musikerne og publikum i en ny sammenheng, sier Honoré.
Alessandra Bossa er et interessant eksempel på hvordan Punkt i år også bruker ny teknologi som en del av remiksformatet. Hun skal remikse pianisten Tania Giannoulis ved hjelp av et lukket maskinlæringssystem som bare har tilgang til lydene fra konserten. (Foto: Punkt)
Etter mer enn tjue år forstår grunnleggerne bedre hvor lite formatets verdi avhenger av mengden teknologi. Det avgjørende er lyttingen, utvalget – og evnen til å redigere i øyeblikket.
– En sterk live-remiks kan bygge på noen få sekunder fra den foregående konserten, remikserne må samtidig lytte som improvisator, produsent og komponist. Man må høre hva materialet allerede er, og hva det kan bli dersom det plasseres i en ny kontekst.
I 2026 utvider Punkt formatet i flere retninger. Alessandra Bossa skal remikse den greske pianisten Tania Giannoulis solokonsert ved hjelp av et lukket maskinlæringssystem der lydene som fanges under konserten blir en del av systemets avgrensede hukommelse. Kretsen er 100 prosent lokal og transparent: Materialet kommer fra kildekonserten, med en tydelig opprinnelse og en kunstnerisk sammenheng, fremfor fra et uoversiktlig, eksternt datasett.
– For Alessandra (og oss) er dette en etisk viktig og riktig måte å undersøke KI/maskinlæring på.
I Erik Honorés remikser av Jan Bangs Alighting og Henriette Eilertsen Trio vil han tilføre nyskrevne tekster, der teksten blir et parallelt materiale ved siden av de musikalske fragmentene. Både i form av «direkte tekstlig remiks», siden en av tekstene er en respons på en av tekstene som vil bli sunget på Jans konsert og kommende album, men også tekst som er mer indirekte inspirert av kildematerialet. Dette er to eksempler på hvordan festivalen hele tiden utvikler remiksformatet.
– Dessuten arrangerer vi en Live Remix Workshop sammen med CreaTeME ved Universitetet i Agder. Studentene arbeider her først med formatet i en workshop, og går deretter inn som remiksere på festivalen. Slik overføres ikke Live Remix til en ny generasjon som en ferdig metode de skal kopiere. Formatet blir utsatt for andre erfaringer, andre verktøy og en generasjon som sannsynligvis lytter og responderer annerledes enn oss.
Et «passing of the torch»
Når internasjonale artister kommer til Punkt, blir de med andre ord mer enn navn på en plakat. Konserten deres kan bli gjenstand for en umiddelbar kunstnerisk respons. De kan selv gå inn i andres remikser, delta i seminaret eller møte musikere de senere arbeider videre med. Den vanlige festivalrekkefølgen – ankomst, lydprøve, konsert, avreise – blir brutt opp. Artistene blir del av et forløp. Hva kan Live Remix avsløre eller åpne i en konsert som man ikke nødvendigvis hører der og da?
– Live Remix kan forandre størrelsesforholdene i musikken, sier Bang og Honoré.
– En detalj som varte i et halvt sekund, kan bli bærende struktur. Et anslag kan strekkes ut til en flate, en konsonant kan bli rytme, og en rest av klang kan åpne et helt nytt harmonisk felt. Dermed blir også elementer som lå under konserten – pust, friksjon, overtoner, pauser og mekaniske lyder – trukket frem i lyset, som spor.
Remiksen kan også avdekke forbindelser som ikke var planlagt av musikerne. En tone fra et blåseinstrument viser seg kanskje å høre sammen med en vokalklang flere minutter senere. En tilsynelatende fri passasje inneholder en rytmisk figur som først blir tydelig når den isoleres og gjentas. På den måten blir en live-remiks en «kuratert lesning» av konserten: Publikum hører ikke materialet på nytt; de hører hva remikseren har lagt merke til og vektlagt.
– Tidsavstanden er svært kort, og det er avgjørende. Publikum bærer fremdeles «kildekonserten» med seg. Man kan høre et fragment både som det det var, og som det har blitt. I enkelte remikser oppstår også et merkelig nærvær av musikere som har forlatt scenen: De spiller videre som opptak, mens nye musikere improviserer sammen med sporene etter dem.
Det var nettopp disse uforutsette møtene som tidlig viste noe av potensialet i Live Remix-formatet. Rent emosjonelt er kanskje remiksen der Arve Henriksen «hjalp» nestoren Jon Hassell med å fullføre sin remiks, noe av det sterkeste. Midt under seansen vinket Hassell Arve Henriksen opp på scenen. Plutselig ble det som ellers kunne vært en abstrakt idé om musikalsk arv, til et konkret øyeblikk – et «passing of the torch».
Sidsel Endresen er en av de mest særegne utøverne i Punkt-universet. Grunnleggerne trekker henne frem som nærmest «gudbenådet» i Live Remix-formatet, nettopp fordi hun kan lytte på detaljnivå og svare musikalsk uten å være avhengig av elektronikk. (Foto: Alf Solbakken)
Og hvis man skal velge én «remikser», er Sidsel Endresen helt sentral i noen av de sterkeste remiksene på Punkt, både i Kristiansand og på Punkt-turneer i utlandet.
– Hun er nærmest gudbenådet i denne arbeidsformen, selv om hun ikke benytter elektronikk. Hun kan lytte på detaljnivå og svare med noe som alltid er relevant. Samtidig har hun en ekstremt utviklet forståelse av når stemmen skal tre frem og ta plass, og når musikken trenger rom.
