– Krise å bli stoppet på flyplassen
Gitarist Kim Myhr vil i 2010 ha vært på to turneer i USA med visummyndighetenes velsignelse. Det har kostet penger og tid
— Det er krise å bli stoppet på flyplassen i USA og sendt tilbake til Norge, når man har brukt midler fra Norsk Kulturråd til å kjøpe flybillettene. Slike situasjoner er uaktuelt for meg å havne i, derfor velger jeg å ha visum når jeg spiller i USA, sier gitarist Kim Myhr.
Denne uken har Ballade skrevet om norske artister som sniker seg inn i USA uten å ha artistvisumet i orden. Myhr er blant dem som velger å ikke ta den sjansen.
23 timer før han reiste på USA-turne i mars i år var Myhrs pass stemplet med reglementert visum, såkalt P-1 visum. Han brukte non-profit-selskapet Tamizdat.org for å få alt i orden. Visumet kostet ham 15 000 kroner for bandet, men siden det var gyldig til november, og bandet hans (trioen Mural hvor han har med seg Ingar Zach og Jim Denley) skulle to ganger til USA i 2010, var det overkommelig.
Hvis han hadde hatt bedre tid til å ordne visum i forkant av den første turneen, ville det kostet det halve.
— 6500 kroner for et band er faktisk ikke så ille, som han sier.
(Se Myhr turneliste HER )
Krever 12 anmeldelser
Dersom han skulle tatt timebetalt for forhåndsarbeidet, ville imidlertid kostnadene sett helt annerledes ut. Utfordringen er å dokumentere at man er en «ordentlig» musiker. Det skal ligge 12 anmeldelser ved søknaden. Helst skal de være publisert i USA.
I følge byrået Myhr bruker blir ikke anmeldelsene gransket veldig nøye. Det kan holde med det han kaller «12 obskure nettblogger», men det går ikke an å søke uten. Det viktigste er at de handler om det prosjektet det søkes om. Det skapte spesielle problemer for trioen Mural, som var relativt ny da jobbtilbudene i USA kom. Heldigvis var trioens første plate klar for utgivelse.
— Så dermed måtte vi vente til platen kom ut, og det dukket opp noen anmeldelser som vi kunne sende med søknaden. Jeg startet med dette i midten av desember, og visumet var klart dagen før avreise den 3. mars.
Ledige stillinger
Det gikk bra kun fordi konsulatet i Melbourne, er Myhr oppholdt seg, var veldig behjelpelig og brøt med rutinene sine med at man ikke kan hente passet selv, men må få det tilsendt. Jim Denley (Murals australske saksofonist) ble det enda mer stress for. Han endte opp med å ringe 30 telefoner for tilslutt å få direktenummeret til postmannen, som gikk med på å endre ruta slik at Denley kunne få passet sitt.
Da var det fire timer til flyet skulle ta av.
Enklere neste gang
Trøsten er at dokumentasjonssjobben blir enklere neste gang, så fremt det er samme band som er på veien.
— Hvorfor ikke bare pakke lett, mumle noe om øvinger, og ta sjansen på å slippe inn uten som turist?
— Det er flere grunner til at jeg valgte tjenestevei. En av dem er at jeg ikke liker å lyve. En annen grunn er hensynet til PR. Når jeg reiser helt til USA vil jeg at konsertene kan markedsføres så mye som mulig, både i og utenfor internett. Det å be masse steder ta ned info på nett virker mot sin hensikt, i tillegg til å være mye unødvendig stress.
Den viktigste grunnen til at han tok jobben med visumsøknaden var imidlertid at en av konsertene skulle finne sted på Rothko Chapel i Houston, Texas.
— Det å spille der var en stor drøm egentlig, og da ville jeg være 100% sikker på at alt ville gå bra, sier Myhr.
— Syns du det er verdt alt bryet å si ja takk til USA-turneer?
– Det kommer kanskje litt an på hva slags turneer det er snakk om. Det å spille i Rothko Chapel var helt fantastisk, jeg går gjerne gjennom samme prosess for å gjøre det igjen. Så lenge man begynner tidlig nok med visum-prosessen, kanskje 6 måneder før turneen, så er det faktisk ikke så ille.
— Har du forståelse for at musikere forsøker å turnere i USA som turister?
— Folk er jo veldig forskjellige der, og jeg kan kun snakke kun for meg selv. Jeg synes at når man er støttet av norske offentlige instanser, så burde man ha ting på det rene.
