Trodde du at distribusjon over internett skulle gjøre plateselskapene overflødige?
Tro igjen.
Nettet er en fysisk plattform som kobler sammen fans, markeder, butikker og medier på en måte som gjør oss som vokste opp før www svimle. Men nettet rydder ikke. Det kuraterer ikke. Nettet har pisket opp en informasjonsstorm. Utvalget er enormt, utvelgelsen er vanskelig.
Da Ballade satte seg fore å se på “verdien av et plateselskap” for noen uker siden var det i den tro at de siste årenes direkte-tilgang til digitaldistribusjon for alle som har nettilgang, gitar og ProTools, skulle ha pisket opp en gjør det selv-bølge og gjort selskapene mindre aktuelle.
Det gikk ikke slik mange nettguruer spådde. Det finnes sikkert nisjer der selvutgivelse er hovedparolen. Jeg våger likevel følgende påstand: når informasjonsmengden øker er listing i en velfrisert katalog gull verdt.
Deg selv
Strømmetjenesten WiMP har sin egen DIY-løsning (do-it-yourself) der usignerte artister kan sende sine innspillinger til WiMP og digitale butikker over hele verden via Phonofile uten oppstartskostnader. Internasjonalt finnes det en rekke andre løsninger som fungerer godt. Et eksempel blant flere: tjenesten DistroKid sørger for at en innspilling er streambar på Spotify i løpet av et par dager.
Tilbudene illustrerer hvor lett det er å gi ut musikk selv i våre dager. Men WiMP-sjef Sveinung Rindal mener ikke at plateselskapene dermed er truet.
— DIY har blitt en vanlig oppstartsmåte for mange. De beste vokser videre, med et plateselskap. Det vi ofte opplever er at de med størst potensial på et eller annet tidspunkt blir plukket opp av plateselskaper, management eller andre, sier Rindal.
Sveinung Rindal er global redaktør i WiMP.
I denne artikkelen har vi konsentrert oss om de mange små, norske selskapene. I følge Rindal er det imidlertid ingen prinsipiell forskjell mellom små nasjonale og store internasjonale selskap. Ikke minst fordi norske artister gjennom norske digitaltjenester har fått internasjonal, digital distribusjon.
— Norske aktive, uavhengige selskaper har vært utrolig flinke, ikke minst på grunn av den tidlige oppstarten av Phonofile, sier Rindal.
WiMPs DIY-katalog består pt av 500 album eller singler fordelt på ca 400 artister/band.
Kred som knapp ressurs
Økonom Tarjei Alvær Heggernes har forsket på digital musikkdistribusjon. Han mener at økonomisk teori kan forklare at plateselskapene fortsatt er attraktive.
— Hvis du sitter på en knapp ressurs vil folk samarbeide med deg for å få tilgang, sier han.
Tidligere forvaltet plateselskapene kostbare innspillingsressurser. Selskapene var leddet musikerne måtte gjennom for å få tilgang til infrastrukturen i den fysiske platebransjen. Heggernes peker på at både innspillingen og selve utgivelsen, særlig den digitale, nå er mye lettere tilgjengelige og til en mye lavere pris. Likevel er selskapene attraktive fordi de sitter på det han kaller ”digital valuta”.
— I dag er det oppmerksomheten det er knapphet på. Det er lett å komme seg utpå, men mengden er så enorm og det er veldig lett å komme bakpå. Et selskap som sitter på en god katalog innen en sjanger gjør det mulig, for eksempel for en festival, å sortere i strømmen av utgivelser, sier han.
Heggernes legger til at flere musikere han kjenner ønsker å ”leve i boblen”, det vil si være artist, skrive låter og spille. Livet i boblen forutsetter at management og plateselskap tar seg av det som er utenfor boblen.
Gjør kvalitet synlig
Rita Engedalen lever ikke i noen boble. Tvert i mot er hun bevisst på alt hun må gjøre selv, til tross for at Bluestown Records på Notodden står for utgivelsen av innspillingene hennes. Om noen uker går hun i studio for å lage nytt album, også det på Bluestown.
— Bluestown har gjort seg bemerket internasjonalt innen blues, sier Engedalen. – Blir man kjent som et kvalitetsselskap innen en nisje så er det også lettere for artistene på selskapet å få oppmerksomhet ute.
Det er lettere å klare seg på et nisjeselskap, mener Rita Engedalen.
For Engedalen er arbeidet plateselskapet gjør likevel bare en del av den jobben hun må gjøre for å få oppmerksomhet, selge plater og skaffe spillejobber.
Mot 800 norske album pr år
Det var 750 påmeldte utgivelser til årets Spellemann. Bare noen ganske få ble kun utgitt digitalt eller kun på vinyl.
— En periode trodde mange at man kunne gi ut musikken selv. Nå virker det som om folk skjønner at det kreves mye kompetanse for å få innspillingene ut. Internett er fint, men for å lykkes med en utgivelse må det jobbes hardt, sier Erling Andersen. Han er daglig leder for de uavhengige, norske selskapenes sammenslutning FONO, som organiserer ca 120 norske plateselskaper.
Ingar Zach er et eksempel på at det er mulig å kombinere rollene som vellykket musiker og vellykket med-grunder av plateselskap.
Som perkusjonist turnerer han over hele verden, uten at han har kuttet forbindelsen til SOFA, som han var med å etablere for 14 år siden. I den forstand kan han kanskje oppfattes som en gjør det selv-utgiver, hadde det ikke vært for at SOFA siden har vokst til et selskap med 40 artister i katalogen. Selv gir Zach nå også ut sin egen musikk på det tyske selskapet ECM.
— Det er kanskje fysisk mulig å gjøre mye selv, men da blir det lite tid til å gjøre det jeg har lyst til å gjøre. Det er veldig ok å ha noen andre til å ta seg av pr, sier Zach.
Han er fortsatt med på å bestemme hva som skal gis ut, men det har blitt mindre SOFA-arbeid på Zach etter at han flyttet til Spania for noen år siden.
I familien
I Bergen fant vi en hel liten familie med eget plateselskap. Raabe Records gir ut både Tellef, Sigrid og Johanne Raabe. Hadde vi endelig funnet en gruppe hardtarbeidende kvalitetsmusikere, fast bestemt på å ordne alt selv? Kimen til en gjør det selv-bevegelse blant unge, norske artister?
Tellef forteller oss at han har en ny single på gang, men han er likevel ikke mer hjemmelaget enn at han ser etter et større selskap når han senere skal ut med EP og så debutalbum.
Når Raabe ser etter et label å samarbeide med er det en passende profil han leter etter.
— Jeg er musikknerd og vet at det er selskapets profil som er avgjørende. Det gir troverdighet å være på et godt selskap, sier han.
Favorittselskapene hans er Young Turks, Captured Tracks, Jagjaguwar og Matador.
— Når de kommer med noe så er jeg interessert, sier Raabe.
— Er det bare kred du ser etter?
— Nei, et godt selskap gir jo også tilgang til bransjeinnsikt, nettverk og distribusjon.
Tellef Raabe har erfaring med at plater lett kan utgis, men ikke like lett blir synlige. Foto: Hilde Solli/Newkicksbooking.
Lett, men synlig?
Raabe sier han kan få en plate ut via CD Baby for 400 kroner, uten at det i seg selv gir noen oppmerksomhet fra bransje eller presse.
Raabe er en av over 300 000 artister som har plater CD Baby, men selv om CD Baby er en stor butikk og dessuten distribuerer til alle kjente nettbutikker (WiMP er på gang), så blir man ikke synlig av den grunn.
Tellef Raabe ønsker, som mange andre av dagens artister, å gjøre mye av innspillingen på egenhånd. Planen er å eie rettighetene til innspillingen også etter at han senere signerer med et selskap. Det innebærer at han kommer til å inngå en lisensavtale med sitt fremtidige selskap.
Kunne Raabe Records ha blitt plateselskapet med digital kred-valuta nok til å løfte Tellef Raabes musikk over den øredøvende nettlarmen og ut i det internasjonale musikkmarkedet? I så fall måtte han og søstrene hans ha gjort det noen har gjort og fått til, andre har prøvd uten å få til og de fleste har ligget langt unna: Brukt krefter, tid og penger på å etablere en skarpt kuratert, troverdig og kjent katalog som ville gitt dem et varemerke det ikke var mulig å komme rundt.
Med andre ord: Plateselskapene, ikke minst de mange små norske, er avgjørende for at innspilt musikk får oppmerksomhet. I Norge har vi tradisjon for å ta kulturbærere alvorlig. Vi diskuterer dem, noen ganger sørger vi for at de overlever. Hva kan vi gjøre for å videreføre den kuratorjobben dagens labeler gjør i en tid da mange små opplever at inntektene fra innspilt musikk er på vei mot null?
Den største norske artisten i Spotifys historie
Sammenlagt seier til Kyrre.
Blodtur til København
I midten av januar dro ein full buss frå Oslo og omland til København med Tuvas Blodklubb. Sjå korleis det gjekk med "den norske invasion” på dansk folkemusikkfestival.
Slik ble jeg en diva
KRONIKK: – Jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
