Hekla Stålstrenga fyller 20 år: – Vi har jævlig stor respekt for publikum

Hekla Stålstrenga markerer 20 år med albumet Heimført. Vi møter vi bandet for å se tilbake på den eventyrlige reisen, fra bobil-turné til sjangeroverskridende suksess.

Hekla Stålstrenga har alltid søkt tilbake til røttene i musikken sin. Allerede i 2012 dro de ut med bobil langs kysten av Nord-Norge – til små steder der det kanskje aldri hadde vært holdt konsert før.

Det var jo ikke helt mainstream å satse på folkemusikk og leve av det. I dokumentaren Reinhekla magi (2013), som kom etter at de hadde gitt ut to album, får vi derfor et nært innblikk i bandets oppstart og drivkraft. De forteller om hvordan det føltes å gå hundre prosent inn i denne verdenen, å sette alt annet på vent og bare være i musikken.

Les også: – Å lage Ballade

Mens bandet reiste langs kysten i bobil for å spare penger, gikk en drøm i oppfyllelse: uke etter uke var låtene deres blant de mest spilte på radio. I de små grendehusene kom de tett på publikum – og ildsjelene i bygdene. Det var råheftig. Det kjennes i kroppen og i hodet, kunne grunnlegger Ragnhild fortelle.

Nå, 20 år etter starten, er Hekla Stålstrenga fortsatt aktive, kreative og minst like aktuelle. Deres niende album Heimført slippes 3. oktober. Her har de gravd i arkivene og hentet fram nordnorske tradisjonsskatter – melodier og tekster de har forelsket seg i på nytt, og presenterer med både varme og kraft.

Med nytt album på trappene, møter vi bandet for å se tilbake på en lang karriere som har gått, og magien som oppstår når alt klaffer.

Og mye har skjedd med folkemusikken i løpet av disse to tiårene, om vi skal tro bandet selv.

– Det er definitivt en slags folkemusikkbølge på gang, sier Anne Nymo Trulsen.

– Men det var jo det også på 90-tallet, da vi starta, legger Ragnhild Furebotten til.

Ragnhild grunnla bandet i 2005 sammen med Tore Bruvoll. De to møttes på musikklinja ved Kongsbakken videregående skole i Tromsø i 1995, og begynte å spille sammen – først på gata, og etter hvert mer og mer på scenen.

På denne tiden var Norge inne i en folkemusikkbølge, med profiler som Knut Reiersrud, Susanne Lundeng og Chateau Neuf Spellemannslag i front – mye i regi av Kirkelig Kulturverksted.

Tore og Ragnhild drømte om å starte et ordentlig band. Navnet Hekla Stålstrenga ble valgt før de hadde spilt en eneste tone.

– Vi spilte først i en trio som het Draugtøva – ingen har hørt om det! ler Ragnhild.

– Vi ga ikke ut noe, men spilte litt live. Min første turné var med Draugtøva. Jeg hadde egentlig tenkt å begynne på fysioterapi, men så fikk vi 20 000 i støtte. Jeg tenkte: «Føkk it – vi drar på turné!»

– Det var jo jævlig mye penger på den tida! skyter Anne inn.

I 2005 fikk de en forespørsel fra Kalottspel – den eneste folkemusikkfestivalen i Nord-Norge – om å lage en konsert. De kunne velge fritt hva de ville gjøre, og hvem de ville spille med.

– Det var ingen tvil. Vi skulle selvfølgelig starte der, med Hekla Stålstrenga.

Sigrid Randers-Pehrson, en viktig vokal tradisjonsbærer fra nord, var med det første året. Så kom Lena Kristin Ellingsen – som faktisk sa opp jobben da hun hørte Anne synge. Lena begynte også å jobbe med Himmelblå cirka samtidig, som tok helt av.

– Det har vært bare dyktige folk hele veien. Sondre Meisfjord spilte bass i flere år, før han ble erstattet av nåværende bassist. Trommeslager Ole Jakob Larsen har vært med hele veien. Siden 2009 har vi hatt samme besetning, med samme instrumentering, forteller Ragnhild.

Les også: Bylarm: Årets stjerneskudd-pris til Pumpegris

Grunntanken om Nord
I 2006 deltok de som «Ungkunstnere» på Festspillene i Nord-Norge. Året etter kom Anne inn som vikar i bandet. Hun forteller at hun ble fascinert av gruppa fordi de var så ekstremt dyktige til å spille.

– Jeg hadde gått på idrettslinja på videregående, men kommer fra en folkemusikkfamilie. Musikk har alltid vært en del av meg — jeg har spilt piano og er stort sett selvlært. Folk kjenner igjen stemmen min, men jeg har aldri tenkt at jeg er spesielt flink. Jeg har bare min egen greie. Da jeg kom inn som vikar, hadde jeg høye skuldre. Jeg tenkte: «Dæven, de er gode. Jeg må prøve å matche dem.»

Men det gikk fort over. Det føltes ikke skummelt, det føltes riktig. De skapte noe sammen. Anne forteller om gleden ved å bli introdusert for en hel verden: musikere, tradisjonelle tekster – og kraften i folkemusikkens uttrykk.

– Selv fokuserer jeg mer på å formidle innholdet enn på å synge teknisk perfekt. Om det ikke er perfekt, så gjør det ingenting. Jeg liker at det høres ut som et menneske som synger og forteller noe. Jeg vil nå ut til folk, sier Anne.

Mye har skjedd i folkemusikken siden Hekla Stålstrenga startet for 20 år siden. Hvordan ser bandet på oppstarten sammenlignet med i dag? Har det musikalske universet forandret seg?

– Grunntanken har alltid vært med oss, sier Ragnhild.

– Men vi har også utviklet oss underveis. Da «Har du fyr» kom, ble enkelte plater kanskje mer visepregede enn ren folkemusikk. Vi har gjort veldig mye forskjellig, men grunntanken har vært den samme.

– Hva består denne grunntanken i?

– Vi identifiserer oss sterkt med Nord-Norge — språket, historiene, musikken, sier Ragnhild.

– Noen har sagt at vi er «soundtracket til nord», og det syntes jeg er et fint bilde. Basen vår har alltid vært nordnorsk folkemusikk.

– Samtidig har vi rørt i Hekla-gryta med ulike musikalske tilnærminger. Vi fem kommer fra pop, blues, rock og folkemusikk. Det tar vi med oss og lager en hybrid, legger Anne til.

– Og det er det som blir Hekla-musikken, sier Ragnhild. – Det er nok en nøkkel til at vi har holdt på så lenge — at alle får ta plass.

Norge mer konservativt enn nabolandene
Den kommende plata Heimført er bandets niende utgivelse. Den første kom i 2008 og hadde fokus på tradisjonell folkemusikk. Siden den gang har de gitt ut barneplater, juleplater og liveplater – og underveis hatt flere radiohits som kombinerer ulike musikalske stilarter. Opplever bandet seg selv som litt fandenivolske i en tradisjon som, frem til nylig, har vært ganske konservativ?

– Ja, det vil jeg si vi har vært, sier Ragnhild. – Vi har ikke latt oss begrense av hva man «har lov til» å gjøre. I noen miljøer har vi nok ikke vært helt stuerene, men for oss selv har vi alltid vært tro mot ideene og musikken vår.

– Som musikere vil man alltid skape nytt. Det er en utvikling, men i min verden vender man alltid tilbake til kilden. Man har en nørdeperiode, spiller ute, og så nørder man igjen. Nå er vi i en nørdefase.

– Noen tror kanskje folkemusikken setter grenser?

– Man skal ikke undervurdere folkemusikkens evne til å utvikle egen signatur og særpreg, sier Anne.

Mange tror kanskje at folkemusikkens rammer lukker sjangrene, men i virkeligheten åpner de dem. Det er en hybrid sjanger som kan bygge broer mellom ulike kulturer – og det er fantastisk, mener bandet.

Nylig gjorde Ballade et intervju med grunnleggeren av musikkmagasinet saltpeanuts*, som nettopp peker på hvordan fusjonen mellom improvisert og tradisjonell folkemusikk har gitt oss en ny musikalsk uttrykksform. Denne utviklingen bringer folkemusikken tilbake til røttene – som en levende, søkende og eksperimenterende tradisjon. Man plukker elementer her og der og skaper noe nytt. Det er akkurat der folkemusikken befinner seg nå, og scenen er utrolig spennende. Bare se på det som skjer på Riksscenen.

Samtidig har Norge historisk sett vært mer konservativt enn nabolandene når det gjelder folkemusikk, forklarer bandet.

– Det handler om flere ting, også geografiske forhold. Fjell og fjorder har gjort at det har vært lettere å bevare ting uforandret, men vanskeligere å slippe inn nye impulser. Jeg opplevde noe helt annet da jeg studerte i Danmark, som ligger mer midt i Europa med mange musikalske strømninger, sier Ragnhild, og legger til:

– I Norge har vi vært mer konservative enn Sverige også, men nå ser vi mer åpenhet. En ny bølge.

– Har du noen gang følt deg begrenset av ditt eget hjemsted, Nord-Norge?

– Nei, svarer Ragnhild kontant. – Jeg er opptatt av å kunne greiene mine og ha integritet, men ikke at uttrykket mitt skal begrenses av sjanger eller regler.

Og kanskje skyldes denne fryktløsheten nettopp studietiden i utlandet, mener Ragnhild.

– Studietiden min handlet mye om bandet Majorstuen – seks felespillere fra ulike deler av landet. Vi lagde en liten revolusjon i felespill, vant Spellemann, og lagde nye arrangementer. Etter vårt første album begynte flere spellemannslag å gjøre det samme. 

– Senere ble jeg inspirert i Danmark til å skrive egen musikk. Jeg ble mer og mer opptatt av dialekten min. Målet ble å ha en egen signatur og tydelig uttrykk.

Mye vold i gamle folkemusikktekster
Hvordan lager Hekla musikk, og hvordan tenker bandet rundt selve prosessen? Det er et spørsmål mange av Ballades lesere er nysgjerrige på. I flere år har bandet hatt en tradisjon med å samles på et sted utenfor Kvaløya som heter Hella, forteller Ragnhild.

– Så det er der magien skjer?

– Ja, ofte. Jeg lager mange av instrumentallåtene, som gjerne starter med inspirasjon fra noe konkret, men i Hekla blir låtene ofte noe helt annet – noe jeg aldri hadde turt å håpe på.

– Hva med tekstene deres – hva handler de om?

– Det varierer fra album til album. Vi synger gamle viser om alt fra menn som slår konene sine med støvler, til koner som trer rokken over hodet på mannen, sier Anne og ler.

– Det er mye vold i gamle folkemusikktekster! Men også mange sterke historier, og det fascinerer oss.

Bandet skriver mange egne tekster, og dykker ned i gamle. De samarbeider med forfattere, blant annet Stangnes og Ola Bremnes, og skriver også selv. Alt handler om å formidle historier, og de synger på dialekt – for det går rett inn, uten filter.

– Ganske tidlig kan jeg kjenne om noe «hører til» i Hekla, sier Ragnhild.

– Vi kjenner hverandre så godt at vi kan slippe ting løs og håpe på det beste. Hvis noe ikke funker, merker vi det raskt. Vi er heller ikke redde for å være ærlige, det er ganske nådeløst.

– Det skjer noe spesielt når alle fem er sammen, sier Anne.

– Føles det nesten som om dere har magiske krefter? Er dere opptatt av det rituelle i musikk – at det skjer noe når man går inn i det med intensjon og fellesskap?

– Vi drikker i alle fall, sier Anne og ler. – Haha! Neida. Men vi setter telefonene på flymodus og går fullt inn i prosessen sammen.

– Det handler mer om å være til stede enn å ruse seg, sier Anne. – Det er noe med å være på akkurat det stedet. Når vi er der, skjer det ting. Punktum.

 Og så skjer det noe magisk mellom scene og sal. Når bandet føler at de spiller med publikum, opplever de en energitransaksjon som er helt fantastisk.

– Det er et adrenalinrush, sier Ragnhild.

– Som ekstremsport, legger Anne til. – Og man må gjennomføre uansett. Jeg har spydd på scenen, liksom. Du kan aldri være syk.

Hun begynner å le.

– Husker du den gangen, Ragnhild, da jeg våknet uten stemme og vi hadde to julekonserter?

– Å ja! sier Ragnhild og kniser. 

– Men spying er verst. Man bare går på scenen og håper at alle er der. 

– Vi har jo også vært gravide på scenen, sier Anne. – Det er ikke bare-bare å være kvinne på scenen med alle utfordringene det innebærer.

– Anne var jo helt enorm! sier Ragnhild. – Vi spilte på Sortland en gang, og på første rad satt det 14 jordmødre. Anne var syv måneder på vei, og de veddet på når hun skulle føde. Folk syntes det var ubehagelig. «Går dette bra?» Magen så ut som den skulle sprekke. Det var rått.

Tilbake til røttene
Hva betyr det egentlig å vende hjem, både musikalsk og menneskelig? Dette ønsker Hekla å finne ut etter 20 år på veien.

– Nå er vi tilbake til røttene igjen, sier Ragnhild. – Tore og jeg var folkemusikkstudenter i Rauland i Telemark i 1998. Da vi startet arbeidet med denne plata, leide vi en hytte på Rauland og har siden vært bevisste på prosessen – vi søker oss tilbake til der vi startet.

– Bandet har tatt inn låter vi egentlig kunne og delvis spilte fra starten, men som aldri helt ble våre. Nå går vi tilbake i tid, men med nye ting også.

Albumet er også preget av tap, forteller hun.

– Vi mistet lysmannen vår, som hadde jobbet med oss i 13 år. Han døde av hjernekreft i fjor, og albumet er dedikert til ham. Det har preget hele prosessen. Vi vet at det er flere låter han hadde elsket. Livet er trist og nådeløst, men vi fortsetter.

– Og det er også målet til Hekla? Å fortsette på ubestemt tid?

Ragnhild ler: – Må man være så definitiv?

– Jeg tar en uke av gangen, sier Anne.

– Man må bare prøve å henge med. Det skjer så mye uforutsigbart i livet.

Det er ingen tvil om at Hekla har hatt stor betydning for norsk folkemusikk – og har vært med på å gjøre sjangeren mer populær og tilgjengelig. Likevel kunne bandmedlemmene knapt tro det da de som det første bandet fra Nord fikk folkemusikken inn på de virkelig store scenene – blant annet Operaen.

– Vi satt i en buss på vei fra Mosjøen til Mo i Rana og måtte bestemme oss kjapt. Det ble bestemt med håndsopprekning. Alle som reiste med den bussen, stemte. Det var sinnssykt skummelt, sier Ragnhild.

– Tenk at vi var det første nordnorske bandet som spilte i Operaen. Det var en enorm opplevelse, legger Anne til. – Et kjempehopp i format, mange steg opp.

– Har dere noen gang måttet gjøre kompromisser?

– Vi har vært kompromissløse hele veien. Vi har vært enige, selv om det kanskje har vært noen sleivspark på enkelte album som ikke traff helt. Men det er bare musikk. Man tar med seg det som funker videre, svarer Ragnhild.

– Dere virker i det hele tatt ganske tøffe, med en god porsjon X-faktor?

– Det føles ikke sånn. Men vi holder oss unge gjennom musikken, sier Anne og ler.

– Du kan ikke være så alvorlig. Jeg er allergisk mot det pretensiøse, og det er det ingen av oss som klarer. Det er en fellesnevner i bandet, legger Ragnhild til.

Det betyr ikke at de ikke er seriøse. Det koster å gå på konsert – folk prioriterer det. Da må du levere. Som bandet uttrykker det: “Vi har jævlig stor respekt for publikum”.

– Mange synes folkemusikk er blitt enklere å relatere til, med konsept som Tuvas Blodklubb og lignende. Hvor viktig er kontakt med publikum – og fellesskapet?

– Ekstremt viktig, sier Anne. – Folkemusikk startet jo som noe tilgjengelig. Man inviterte inn til fellesskap. Det ligger i oss, og har vært der hele tiden. Det er ingen avstand mellom oss og publikum. Alle deltar i opplevelsen.

– Hva inspirerer dere som musikere, utover folkemusikken?

– Vi hører på forskjellig musikk, og naturen. Når jeg er ute i naturen, kjenner jeg på sterke følelser – sinne, sorg, glede. Da kommer musikken, sier Anne.

– For meg handler det om møtet med andre mennesker – publikum, dans, venner. Jeg er ikke en ensom ulv, og synes at folk er inspirerende, legger Ragnhild til. 

– Og dere har utelukkende spilt konserter i Norge gjennom hele deres karriere. Har det vært nok?

– Ja, vi har ikke vært interessert i utlandet. Hadde vi startet i dag, tror jeg det ville vært annerledes. Det var en annen tid, og det holdt. Jeg tror det er vanskeligere for unge musikere nå. 

– Men dere fortsetter å tro at musikken har rekkevidde? At skapelsen er en form for optimisme?

– Ja, men kanskje man må male med bredere pensel og snakke tydeligere om hva kunst og kultur betyr for samfunnet i 2025. Det må bli mer vanlig og nært for alle, avslutter Ragnhild.