Hedda Mae – en popartist som spiller pingpong med fortid og fremtid

Smittsom, ung energi som spesielt de på første rad setter pris på. George Ofori fikk sitt popfiks på showcasefestival.

Hedda Mae – Sentrum Scene – Bylarm torsdag 15. september

Hedda Mae er retro pop-alter egoet til norske Hedda Grønhaug, et navn som fanget oppmerksomheten på sin første By:Larm-opptreden i 2020. Mange nordmenn har kanskje også blitt kjent med henne da hun var med i NRK-programmet De neste, der hun covret kjente norske sanger som Jaa9 & Onkl Ps klassiker «Glir forbi».

Musikken hennes har noen svært gjenkjennelige essenser: en 90/00-tallss-refrengdrevet pop med klare referanser til idoler som Britney Spears og Christina Aguilera, samt og en veldig rosa estetikk fra samme epoke.

Leading lady Hedda Mae med sitt band foran publikum på Sentrum Scene. (Foto: Amanda Iversen Orlich)

Veldig mye av suksessen idette prosjektet ligger dog i den dansbare, lekne og energiske produksjonen og hennes tilstedeværelse som frontfigur. I kveld markeres også slippet av hennes EP This Might Get Loud, den  siste i en trilogi av utgivelser som går rett inn i millenial/gen Z-tilværelsen denne unge artisten er omgitt av i dag.

Leading Lady på trappene
Hedda står øverst på en scenetrapp som hever henne over bandet, de i helhvitt, mens hun selv er i denim med neondetaljer – tydelig hvem som spiller hovedrollen her! Hun er dødelig selvsikker i kveld og gir det meste fra første låt.

«Like A Superstar», låt nummer to virker nesten som en manifestasjon. Musikken og bandet leverer trygt, og det ledes glatt over i «Another Stranger» fra kommende EP – en singel som har alvorlig hitpotensiale i Dagny/Sigrid-klassen. Denne sparker godt ifra seg på Sentrum Scene. Hun kan med fordel få publikum mer med enda mer prat, men energien er upåklagelig.

På «It ain’t you» fortsetter hun med kruttet. Det er noe lekkert med koristene som ivrig synger med shakers i refrenget som virkelig trekker frem smilet. Og forsiktig sendes publikum i hodenikk utover gulvet. Artisten har en smittsom, ung energi som spesielt de på første rad setter pris på.

Litt hjelp fra retroen
Men så er det norsk publikum –  litt stive da, så Hedda må spørre og få de i gang. Motgiften? Å spille den mer kjente «Carry on» en gammel «shläger» som Hedda selv kaller den, og som går over i «Madness» like etter, låter det som publikum kjenner. Bassist Jone Finne groover og jobber på med å bevare funken i musikken, mens bandet forøvrig fortsetter å høres veldig bra ut live. Nå er det koreografert dans med koristene og Hedda som stjeler showet, og publikum lar seg ikke be to ganger om å klappe.

Dette blir også siste låt, undertegnede kunne lett fortært et par godbiter til – men: kort og godt er og vel og flott i en showcasefestival. Konklusjon: Hypen rundt Hedda Mae might just get louder.