(Foto: George Ofori)
Rhythm & Blå med Beharie
Bylarm anmeldt: Det må være deilig å være så rolig som Christian Beharie. Soulen lever!
Christian Beharie, bedre kjent ved hans etternavn, har for alvor rukket å bli et husholdningsnavn i Norge med flere solide utgivelser de siste to-tre årene, og et tydelig soul-inspirert indie*-uttrykk, forankret i stiler som hos idolene Frank Ocean, Moses Sumney og Leon Bridges. Sistnevnte har Beharie varmet opp for tidligere i år, og norsk-jamaicaneren har også med seg Spellemannpris i bagasjen, for fjorårets beste R&B/Soul.
Etter en lang festivalsommer er den høyreiste rogalendingen nå på scenen her på Blå, og stiller med band som som skal lose oss gjennom en god halvtime flytende på soul.
Samstemt fra bak teppet
Bandet står bak et teppe som dras for, og en kassegitar akkompagnert av vokalharmonier starter ballet. Beharie i front med fem andre i bandet. Det fulle lydbildet kommer til sin rett i «Don’t Wanna Know», og undertegnede setter ekstra pris på når el-gitaren får lov å ta plass i lydbildet med energi og gode riff. Så kommer vokalen tilbake, på slutten av dette etinstrumentalparti som eksploderer. For anledning synger Beharie med en kvinnelig vokalist og duetten fungerer godt. Samstemt.
Beharie forteller at de først søkte Bylarm i 2015, men at de nå får spille, sju år (og en Spellemann) senere. Men så skjer noe jeg IKKE har hørt skje i norsk publikum på år og dag: gitarklimpringen som innleder «Point Of View» skaper øredøvende stillhet i publikum. Alle respekterer Beharie og lar han synge intro mens ordene og tonene faller lette som blader på stille bakke. Effekten er skjelvende vakkert.
De som har hørt låta vet også at Beharies fulle stemmeprakt når maks nivå når vokalen dras opp i volum og intensitet i siste refreng. Dette gjør han også live. Det er en vill sårhet i hvor høyt og sterkt stemmen dras opp.
Trøblete teknikk møter knusende ro
Ikke alt Beharie tar i blir til gull i kveld, det virker som noe teknisk svikter når han forsøker å loope noen beatboxede perkusjoner. Men den som ikke gir seg og så videre: Med sjarm og nytt forsøk får han loopingen i orden. Dette viser seg å være starten på en publikumsfavoritt: Simple Mistake som nå rulles i gang med kun han på scenen. En himmelsk klang skrus på når han synger refrenglinjene «What goes up, must come down».
… ja. Bare ja
Når stemmen dyttes en oktav høyere i andre vers, viser Beharie å musikalsk beherske noe ikke mange i Norge matcher – imponerende når teknikken sviktet tidligere i settet! Han setter opp en firestemt vokalharmoni i loopen, som tar han over til neste del av låta. Dette mellomspillet har herlig delay-bruk som undertegnede mistenker er hjemmet til Frank Ocean-sammenligningene. Siste note som Beharie synger på denne låta er så lang og vakkert synget atte … ja. Bare ja.
På «Love Me» er resten av bandet på scenen igjen, og Beharie har nå for lengst sjarmert seg inn i våre hjerter. Publikum synger med, og spesielt introduksjonen av trommer er kjærkommen. Won’t You Let Me Go (no, Beharie …) er kveldens siste, og med unntak av litt teknisk svikt får vi en hjertebristende avslutning. Det var 31 fine minutter langs elvebredden.
Ledige stillinger
Beharie spiller på Bylarm også fredag kveld.
