Kamara – Bylarms mest forhåndshypede anmeldt
Mer soul, Kamara! En bitteliten innvending, bare, for allermest står jeg fjetra over hennes karisma og klare ambisjon.
Kamara – Blå – Bylarm fredag 28. februar
«Spiss prod, ta med mer soul,» står det blant en sein kvelds notater fra en sydende hovedstad, skribla ned i notatblokka jeg hadde med meg på Blå i kveld.
Endelig, Kamara
Det er noen show «alle» på denne showcasefestivalen vil ha med seg fredag kveld, og her strekker køen seg langt opp i Brenneriveien. Ordet om et stjerneskudd med stor appell har nådd både konsertpublikummet og bransjedelegater, for eksempel etter forhåndsomtale i flere medier, og dette løpende «ordet» som alle som vil lansere artister gjerne vil ha gående.
Det er smektende, nikkende pop i førstelåta hun gir denne fullpakkede sal. Det er gøyale Robin S-takter («Show Me Love», en udødelig hit som viste hvor potent soulvokal, kommersiell pop og house kunne kombineres på 90-tallet) på andre låt. Så kommer en låt med trap-oppkjøring, men som ender i ganske skarp, men overbevisende brei rock. Så kommer balladen. I det hele tatt rekker de over ganske mye, dette tighte bandet og den gryende stjerna, iløpet av formatets tilmålte minutter. Det er stort, det er ambisiøst, det er innimellom litt vel skarpt i lydbildet. Kamara får vist fram alle øvelsene hun mestrer, og både låter og hovedpersonen er skikkelig gøye å tilbringe tid med. Jeg er skikkelig med på hvor hun vil ta meg.
Dette er den type pop som ofte leverer perfekt pitsj og høyholdt, velspilt bass. Det første er ikke så avgjørende for meg, når artisten på enkelte av de drivende vokalpartiene ikke treffer helt opp mot koristene. Jeg veit ingenting om utdanningsnivået til det enkelte medlem, men det låter velutdanna, og nå om da’n ere veldig lov med sånne gode instrumentalister i pop igjen. Men med et flinkisband som dette – med denne klare pop-ambisjonen – har det sneket seg inn en liten fare, som jeg like gjerne retter til en produsent, en A & R, en lydtekniker, det handler nemlig om hele pakka: Ikke glem soulen oppi det hele, da!
Kamara (i midten) med band etter to mye omtalte konserter på Bylarm 2020. (Foto: Silje Ryen)
… ikke glem soulen oppi det hele, da!
Hun gir oss en leken, nysluppet singel som sistelåt. Den oppviser en slags bråvoksen «livserfaring» over å oppdage forskjellen på å være 18 og å være 20-og-noen-år (som Kamara er sjøl, 22), og stempler ut med smittende sjøltillittt og klar ambisjon. Den lille varmen jeg savna i kveld tas igjen i monn av Kamaras karisma og tilstedeværelse. For først og fremst vil jeg ha mere Kamara.
