© Vilma Taubo

Så mye mer enn okay, Kaya

Det koster å stå på scenen. Det koster å leve. Bylarmfestivalens viktigste framføring var veldig god og litt vond å overvære.

Kalender

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

05/08/2021 Kl. 19.00

Oslo

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

08/08/2021 Kl. 19.00

Oslo

Regimentets Datter av Gaetano Donizetti

11/08/2021 Kl. 19.30

Viken

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

19/08/2021 Kl. 18.00

Oslo

Jeg lurer på hvor avgjørende det er: før vi skal oppleve noen av Kaya Wilkins’ nyeste sanger, står hun i en sirkel med fire bandmedlemmer bakover mot alteret, bakenfor sceneområdet i Kulturkirken Jakob. Det minner meg om et lag som bygger lagånd, går igjennom slagplanen like før det gjelder. Slik veldig mange band sikkert gjør før de entrer, det er bare det at her gjøres alt for åpen scene.

Slik skal det fortsette på dette som etter hvert føles som Bylarms viktigste konsert 2020. Igjen ser jeg jenta jeg så for fem år sia – hun var så ubeskreven da, å si «aspeløv» blir klisjé, usikker en underdrivelse, og sjøl da, som ikke helt klar tenåring, hadde hun en slags varm sikkerhet i stemmen. Den gang la hun seg ned på kirkegulvet i bittelille St. Edmunds Church, for å klare å komme seg igjennom fullføringa, tror jeg.

I dag er vi i ei større kirke enn den gang, artisten har fått et profesjonelt liv, har laget sanger som får oss til å spørre om Okay Kaya virkelig er okay. Kanskje er det bare i disse gudsrommene hun klarer å gi oss disse bitene av seg sjøl? Låtene, tekstene er dessuten så konkrete at jeg føler jeg kommer til kort bare ved å kalle dem «personlige».

Medisinmusikk
Lyden av bandet, og ikke minst av Kaya i front som en sterk historie i seg sjøl der hun står, er varmvakker, varmstygg, perfekt, de bruker rommet seg i mellom, alt er sånn skikkelig godt. Samtidig er alt litt vondt også. Og etter et kontrollert hyl fra midt på scenen er hele meg skrudd på. Tillat meg en liten note om at jeg hater bruken av den nå overpopulære beskrivelsen gåsehudalarm. Det kjennes som termen brukes om annenhver musikkanbefaling som sendes i allslags feeder i disse dager. Men jeg må si dette: Etter det korte hylet, på andre låt i kveld, «Ascend and Try Again», reiser hårene mine seg. Det er på grunn av Kayas pusteteknikker i starten. Det er fordi hun formidler uten filter. Det er fordi andre publikummere, som også så henne legge seg ned for fem år siden ser på hverandre med oppsperra, oppspilte øyne. Det er på grunn av hennes beroligende stemme, som motstridende nok synger om ting som kan få en kropp til å slutte å puste. Det er også fordi dette er en singel som var en liten livbøye for meg da noen ting i min egen timeplan og sjelsliv kræsja sammen like før jula 2019. Fastlegen sa «sovepiller. Siste utvei.» Jeg synes ikke det er så drøyt å dele fra mitt eget liv, all den tid det er folk rundt oss hele tida som sliter med verre ting. Uansett: Heldigvis hadde jeg låta til Kaya, på repeat, så jeg trengte ingen resept.

Og på konsert er disse sangene fra det ferske albumet råere, enda nærere.

Sjøl om Kaya i den nevnte sangen lister opp en oppskrift på hvordan møte hindringer – denne lille oppskrifta resiteres på norsk, forresten, resten av sangene er på engelsk – er det mye mer her som er både herlig og viktig samtidig. Alle sier at vi skal snakke om psykisk helse. Men trenger du egentlig snakke om det? Du kan også forenes med rytme, klang og en stemme som leder et fellesskap på konsert.

Sjangrene i bakgrunnen er voksen jazz- og yachtpop og indierock. En herlig humor treffer inn, forsterka av en helt nydelig rombruk. En nærliggende assosiasjon er Pixies, når et gjentatt «hey!» til slutt møtes med et «hallå!», korte innfall og nær/fjern bruk av mikrofonene. Kaya forsvinner fra synsranden noen øyeblikk, har hun lagt seg ned igjen?

På et tilbud om «er du singel?» fra salen viser artisten til den helt enestående, befriende teksten på «Asexual Wellbeing». Ordspillet i tittelen er slående, gi den en lytt om du ble nysgjerrig! Sex er ikke bare sexy, serru.

Kveldens vondeste punkt kommer idet en overdreven discobeat toppes med falsk latter og blytung bekjennelse.

Å oppleve Okay Kayas sanger live blir dermed å komme nært, nært på noe viktig. Jeg kan jo ikke lese tankene hennes, sjøl om mye ligger tjukt utapå denne kvinnen. Men jeg kjenner på en slags trygghet i det som ser ut som et mannskap som Kaya henter trygghet og glede fra. Og Okay Kayas allerede interessante sanger har blitt virkelig vakre denne drøye halvtimen.

Foto: Vilma Taubo (Foto: Vilma Taubo)

 

 

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev