Kulturvalget 2025: Hvor brenner det, Torstein Slåen og Per-Harald Nilsson?
I årets valg står kulturpolitikken høyere på agendaen enn på lenge. Hva skal til for å sikre et levende kulturliv – og hvem tar ansvaret? I denne valgspesialen gir vi ordet til dem som kjenner feltet best.
I Ballades serie «Hvor brenner det?» utfordrer vi sentrale stemmer i musikkbransjen med aktuelle musikkpolitiske spørsmål. Finnes det et bedre tidspunkt for en slik spalte enn akkurat nå – midt i kulturvalget 2025?
Kulturminister Lubna Jaffery uttalte nylig til Ballade at kulturen står på spill, og at årets valg er et viktig retningsvalg for fremtidens kulturpolitikk. I forkant av valget har vi derfor snakket med aktører i kulturfeltet om hvilke saker de mener er de viktigste – og hvorfor nettopp disse bør prioriteres.
Les også: Kulturvalget 2025: Hvor brenner det, Chris Erichsen og Guri Glans?
Torstein Slåen: – Når du betaler for å oppleve kunst, betaler du for muligheten til en resonansopplevelse
Torstein Slåen er musiker, utdannet ved Norges musikkhøgskole og Rytmisk Musikkonservatorium. Driver band som Damata og Torstein & Sigurd, og har de siste årene vært aktuell med bl.a. Camilla Hole Trio, Bergill, Inger Nordvik, Elvira Nikolaisen og Trondheim Jazzorkester. (Foto: Henning Huseby)
– Kulturminister Lubna Jaffery uttalte nylig i Ballade at kulturen står på spill, og at årets valg er et retningsvalg med stor betydning for kulturpolitikken fremover. Er du enig i dette? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Jeg er enig, og Jaffery vier innlegget sitt til hvordan en stemme til FrP eller Høyre vil føre til massiv nedrustning av kulturfeltet – noe det er vanskelig å være uenig i. Bare de første kulturministrene under H/FrP-regjeringen etter 2013 er bevis nok på at kulturministerposten er en rolle man bare får, uavhengig av kompetanse (mimrer nostalgisk til Maja Rattkjelke-gate).
– Samtidig: Hvis dette valget virkelig er så kritisk for kultursektorens overlevelse, hvorfor har det ikke blitt løftet fram tydeligere? Hadde dette vært del av en større offentlig debatt, der politikere, kulturpersonligheter og den gjengse nordmann faktisk deltok, kunne jeg tatt det mer seriøst. Men slik det fremstår nå, virker det som kulturen allerede er kraftig nedprioritert blant politikerne. Den er redusert til glasur – noe man kan unne seg når kakebunnen er ordnet. Men kulturen er jo en del av det som holder kakebunnen sammen!
– Her synes jeg venstresiden er altfor dårlig til å integrere kultur som en kritisk del av sitt politiske prosjekt.
– Et anekdotisk kjepphest-eksempel: Jeg hørte en episode av Mimir og Marsdal med Harald Eia som gjest. Eia snakket om den kjente TV 2-reklamen som solgte seg inn med at de hadde «mer av det folk egentlig vil se», altså ikke kunstfilm og «elitistisk pjatt». Eia refererte til hvordan «kulturfolka» ble indignerte, men mente de burde se humoren i det. Verken Mimir eller Marsdal sa noe imot dette – de bare jattet med.
– At de ikke motsa ham – ikke en gang fra et klasseperspektiv – demonstrerer poenget mitt: Kulturens plass i venstresiden er blitt vag. Venstreorientert teori er full av referanser til kunstens betydning for samfunnsutvikling, men det virker ikke som dette gjenspeiles i praksis.
Ledige stillinger
– Jaffery skrev dette innlegget og henvendte seg til oss kulturarbeidere, men skal vi være ærlige, er det jo ikke mange av oss som ville stemt FrP uansett. Det hele framsto mer som valgflesk – et litt halvhjertet forsøk på å få oss til å føle oss sett.
– Hva mener du er de viktigste kulturpolitiske sakene i årets valg, og hvorfor bør de prioriteres?
– En av mine svakheter er kanskje at jeg liker å tenke stort og ideologisk, men er dårligere på enkeltsaker. I kulturpolitikken finnes det hundrevis av dem. Men noen stikker seg ut, og de henger også tett sammen med andre samfunnsfelt – økonomi og teknologi, for eksempel. Kultursektoren er ikke løsrevet fra resten av samfunnet.
– En aktuell sak er Spotify-debatten som raste i vår – både på grunn av Daniel Eks investeringer i KI-våpenteknologi og suksessen til den KI-genererte gruppa Velvet Sundown på samme plattform. Mange bekjente, inkludert meg selv, byttet strømmetjeneste etter dette. Men sannheten er at vi uansett har godtatt en modell der artister ikke får betalt på en rettferdig måte.
– Det burde komme en statlig strategi for strømmetjenester – kanskje til og med en statlig, regulert strømmetjeneste. Dette bør være del av en større digital strategi som også inkluderer for eksempel statlige skytjenester. Mange frykter statlig regulering, men jeg stoler mer på staten enn på tek-oligarkene som allerede styrer alt.
–En annen viktig sak er regulering av kunstig intelligens i kulturfeltet, og egentlig i alle felt. Det føles håpløst at KI nå slippes inn i offentlig sektor nærmest uten diskusjon, og før vi har noen reelle reguleringer. Kultursektoren er allerede rammet: Forlag bruker KI-genererte illustrasjoner, oversettere mister jobber, og vi har bare sett begynnelsen.
Vil du forstå hvorfor dette er så kritisk, anbefaler jeg følgende lesning:
-
Karl Marx: Kapitalen Vol. 1, spesielt om varefetisjisme og automatisering.
-
Adorno & Horkheimer: Kulturindustrien, om hvordan kulturprodukter kan forflate folks tenkemåte.
-
Aksel Kielland: Besatt (2025), om hvordan KI i kulturen viderefører denne forflatningen.
La det være sagt: Jeg tror fortsatt stor kunst kan oppstå innenfor et kommersielt format – David Lynch er et levende bevis på det (nesten post mortem).
– Hva kjennetegner etter din mening et rikt og levende kulturliv?
– Hvordan kan kulturfeltet i større grad bli sett på som en investering i samfunnsutvikling – og ikke bare som en utgiftspost i budsjettene?
– Jeg har vært innom dette tidligere, men la meg utfylle med to perspektiver: den sosiale kulturen og den smale kunsten.
– Med sosial kultur mener jeg kultur som bygger samhold – på tvers av alder, kjønn, grupper og bakgrunn. Her er den frivillige sektoren helt sentral. Et eksempel: Jeg er med i =Oslo-spelet i Vaterlandsparken. 90 % av deltakerne har bakgrunn fra rusmiljøet. Det er et av de fineste prosjektene jeg har vært del av. Disse menneskene utstråler kjærlighet og spiller ut Oslos rus-historikk med stor kraft. Det er dypt rørende – og samfunnsendrende.
– Smal kunst handler på sin side om det demokratifremmende aspektet. Jaffery snakket om hvordan kunst skaper nye tanker – men det snakkes lite om hvordan.
– Jeg skrev nylig et innlegg i Ballade om nettopp dette, med utgangspunkt i Herbert Marcuses idé om at kunsten er fantasien i fri utfoldelse. I skapende prosesser tvinges man til å finne nye løsninger, og i møte med kunsten opplever man prosessen, ikke bare produktet. Venstresiden får ofte kritikk for mangel på fantasi – kunsten kan være med å åpne for det.
– Dette handler også om å tenke abstrakt, å stimulere det estetiske, som Friedrich Schiller kalte «lekdriften». Kunst kan fylle et åndelig tomrom på egne premisser – ikke på noen som vil kapitalisere på det.
– Jeg sier ikke at kunst må være venstrevridd, men at den overskrider politikken. Vi snakker mye om demokrati for tiden – da må vi også snakke om hvordan kunst og kultur kan bidra til å utvide sinnets rom.
Offentlig kunstdebatt er ofte redusert til ytringsfrihet, sløsing eller elitisme. Kanskje vi burde hatt en influencer som gjør demokratifremmende kunst sexy?
… eller nei. Da er vi tilbake til kortformatet. Jeg angrer allerede på at jeg foreslo det.
Per-Harald Nilsson: –Det er en politisk oppgave å investere i felles goder, og kultur er et slikt gode
Per-Harald Nilsson, styreleder i Norske Kulturarrangører (NKA), var i mange år direktør for Stavanger konserthus. Han har også vært kommunaldirektør for kultur og byutvikling i Sandnes kommune, direktør for Kulturhuset USF i Bergen, leder i Sandnes kulturhus og kultursjef i Sandnes kommune. (Foto: Norske Kulturarrangører)
– Kulturminister Lubna Jaffery uttalte nylig i Ballade at kulturen står på spill, og at årets valg er et retningsvalg med stor betydning for kulturpolitikken fremover. Er du enig i dette? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Jeg er enig i at de politiske valgene som skal tas fremover blir avgjørende for utviklingen i Norge. Usikkerheten som nå preger samfunnet både beredskapsmessig, økonomisk og kulturelt krever en klok og stabil kulturpolitikk.
– I en tid med store geopolitiske endringer og i møte med økende økonomisk ulikhet, press på frivillighet og et hardt marked for både arrangører og kunstnere, står vi nå ved et veiskille. Skal vi sikre et bredt og mangfoldig kulturliv i hele landet, må vi ha politikere som tør å satse langsiktig – på infrastruktur, på kompetanse og på forutsigbare, bærekraftige arbeidsforhold i hele verdikjeden.
– Hva mener du er de viktigste kulturpolitiske sakene i årets valg, og hvorfor bør de prioriteres?
– Tre saker peker seg ut:
– 1. Langsiktig finansiering og forutsigbare rammebetingelser – både for kunstnere, arrangører og institusjoner. Økonomiske innstramminger, både nasjonalt, regionalt og ikke minst lokalt, rammer kulturlivet hardt. Det er nødvendig å være bevisst kulturlivets samfunnsbyggende rolle og unngå at det nedprioriteres.
– 2. Stabile rammevilkår for arrangørleddet, som ofte bærer en stor del av risikoen ved å presentere levende kunst, men som i dag jobber under sterkt økonomisk og administrativt press. Blant sakene politikerne faktisk kan gjøre noe med, vil jeg særlig trekke fram behovet for en endelig avklaring av reglene for innleie av arbeidskraft. Det er også på høy tid å få på plass et nytt og enklere momsregelverk for musikk og scenekunst. Det gir ingen mening at det skal være 25 prosent dyrere å investere i infrastruktur i kulturfeltet enn på andre samfunnsområder. Jeg vil også understreke det politiske ansvaret for at loven om kollektiv forvaltning av opphavsrett fungerer etter hensikten. Utviklingen de siste årene viser tydelig at det er behov for presiseringer i lovverket, og at arrangørleddet i dag befinner seg i en urimelig utsatt posisjon.
– 3. Kultur over hele landet – det må legges bedre til rette for aktivitet også utenfor de store byene, gjennom regionale virkemidler og støtteordninger som faktisk når ut i hele landet. Her er det viktig å følge aktivt opp den nye ordningen med regionale kulturfond. Dette er avgjørende for å sikre tilgang til kunst og kultur som en demokratisk rettighet – ikke bare som et elitegode.
– Hva skal til for at musikken kan få blomstre enda mer – ikke bare som kunstnerisk uttrykk, men også som en ressurs innen utdanning, helse, arbeidsliv og næringsutvikling?
– Vi må anerkjenne musikken som en samfunnsressurs med mange funksjoner – ikke bare estetisk, men også sosialt og økonomisk. Det krever tverrsektorielt samarbeid – kultur må inn i flere politikkområder. Musikk kan bidra til økt livskvalitet, bedre psykisk helse, læring og samhold, men det krever at andre sektorer tar musikkens verdi på alvor.
– Vi må styrke hele musikkens økosystem – fra utdanning til utøvelse, arrangørledd og eksport. En blomstrende musikksektor trenger bærekraft i hele verdikjeden.
– Vi må sikre gode kultur- og læringsarenaer for barn og unge. Musikklivet starter lokalt, og må bygges nedenfra.
– Hva kjennetegner etter din mening et rikt og levende kulturliv?
– Et rikt og levende kulturliv er mangfoldig, tilgjengelig og inkluderende. Et bærekraftig kulturliv trenger kunstnerisk kvalitet, dybde og motstand. Det skal utfordre, stille spørsmål og bidra til samfunnsdebatt.
– Kulturlivet blir levende når folk deltar aktivt, ikke bare som publikum, men også som skapere. Et rikt kulturliv er preget av bred deltakelse med rom for både amatører, frivillige og profesjonelle. Det skal oppleves som noe samfunnet eier sammen, på tvers av alle ulikheter. Det kjennetegnes av:
- Kunstnerisk frihet og ytringsmot
- Geografisk og sosial spredning
- En sterk frivillig sektor i samspill med profesjonelle aktører
- Trygge og bærekraftige arbeidsforhold for kunstnere og arrangører
- Publikum som får mulighet til å oppleve og delta i kultur – uavhengig av bosted og bakgrunn
– Hvordan kan kulturfeltet i større grad bli sett på som en investering i samfunnsutvikling – og ikke bare som en utgiftspost i budsjettene?
– Vi må bli flinkere til å synliggjøre verdiskapingen – både den økonomiske og den sosiale. Kultur skaper arbeidsplasser, reiseliv, lokal stolthet, folkehelse og tilhørighet. Det må synliggjøres gjennom forskning, statistikk og fortellinger. Kulturens kraft som bærer av vår identitet og forutsetning for vårt samhold og samfunnsmessige beredskap, må også belyses og anerkjennes.
– Samtidig må vi våge å stå for at kulturen også har verdi i seg selv – at den er en bærebjelke i demokratiet og i et rikt liv. Det er en politisk oppgave å investere i felles goder, og kultur er et slikt gode.
– Den lenge etterlengtede NOU-en Musikklandet er nå ute på høring. Hvordan bør den brukes politisk for å sikre gode og bærekraftige vilkår for det norske musikklivet framover?
– Musikklandet er en unik mulighet til å løfte musikkens rolle på tvers av politikkfelt. Den gir en god virkelighetsbeskrivelse og er et godt utgangspunkt for videre politikkutvikling. For at den ikke skal ende i skuffen, må den følges opp med konkrete tiltak og bevilgninger – ikke bare gode intensjoner.
– NKA har enda ikke avgitt sin uttalelse om denne NOU-en. Politikerne bør bruke den som grunnlag for:
- En ny, helhetlig nasjonal musikkpolitikk
- Forutsigbare rammevilkår for arrangørleddet, som er en forutsetning for at musikken skal nå ut
- Tiltak for bedre kunstnerøkonomi og arbeidsvilkår
- Tverrdepartementalt samarbeid, særlig med helse, utdanning og næring
– Den må fremfor alt følges opp med dialog med feltet – inkludert aktører utenfor institusjonskulturen.
