Av Torstein Slåen, musiker
Torstein Slåen er musiker. Han har flere ganger vært del av Ballades spalter, blant annet i musikkvideo-spalten vår, Ballade video, i kritikkspalten Ballade jazz og som debattant. (Foto: Henning Huseby)
I et nylig intervju med nettidsskriftet Salongen ble idéhistoriker Lena Lindgren spurt om hvordan algoritmebaserte kommunikasjons- og informasjonskanaler påvirker demokratiet. Lindgren svarte at vi lenge har vært opptatt av ytringsfrihet og hvordan den er truet, men at «det er ikke så enkelt som at demokrati oppstår med en gang man får et stort volum av ytringer. Etter mitt syn er det tankefriheten, ikke ytringsfriheten, som er mest truet nå.»
Utsagnet kommer i en tid der det brenner på dass, og den dassen er Vesten.
Autoritære krefter er i frammarsj i flere demokrati med lovlige valg, og til og med vår nærmeste allierte stormakt, som vi har gjort oss fullstendig avhengig av, vender oss ryggen og rasler med sablene oftere enn man synger telefonkatalogen i sangen «Telefonkatalogen».
Sosiale medier får ofte skylda for polariseringen og utbrentheten som oppstår i befolkningen, og legger inn store aksjer i å invadere størst mulig prosentandel av den private oppmerksomhetsøkonomien. Folk er slitne, stressa og redde. Derfor er det ikke overraskende at jeg har sett flere bruke begrep som «virkelighetsflukt» og «pusterom» når de snakker om å oppleve kunst (her brukt i ordets videste begrep: musikk, litteratur, film, billedkunst etc.) den siste tiden. Morgenbladets Bernhard Ellefsen ba oss nylig om at «når vi står overfor en periode med et voldsomt ideologisk trykk av det reaksjonære slaget, bør vi insistere på at det finnes lommer av livet som ikke er politiske.»
Jeg er ikke uenig i dette. At kunst kan være politisk så vel som «virkelighetsflukt» og «pusterom», mener jeg hinter til hvor stor spennvidde kunsten faktisk har. Hvordan folk ønsker å bruke kunsten, skal være opp til dem selv. Allikevel syns jeg vi skal snakke om kunstens potensiale som tankefrihetsfremmende verktøy. Kan vi henvende oss til kunsten uten å oppleve at vi resignerer fra verdenssituasjonen? Er det fortsatt noe radikalt i å oppleve kunst?
Går vi tilbake til Lindgrens utsagn, kan vi se at hun kommer med en oppdatert variant av analyser som ble gjort tilbake til den kalde krigen av hvordan det kapitalistiske samfunnet framstiller virkeligheten for sin befolkning – heriblant situasjonisten Guy Debord og den postmoderne surpompen Jean Baudrillard.
Her vil jeg trekke fram Frankfurterskoletenkeren Herbert Marcuse sine skriverier om ‘endimensjonal tenkning’. I boken One-Dimensional Man: Studies in the Ideology of Advanced Industrial Society skriver Marcuse om menneskets «indre frihet» – her forstått som et «privat rom der mennesket kan bli og forbli ‘seg selv’» og «en individuell bevissthet og individuell underbevissthet separert fra folkeopinionen» – og om hvordan datidens teknologiske virkelighet har invadert idéen om denne.
Marcuse skriver videre: «(…) underholdnings- og informasjonsindustriens uimotståelige produksjon bærer med seg foreskrevne holdninger og vaner, visse intellektuelle og emosjonelle reaksjoner som binder forbrukerne mer eller mindre behagelig til produsentene og, gjennom sistnevnte, til helheten.» Når alle disse produktene er tilgjengelig for massene og dette «behagelige» samspillet mellom forbruker og produsent oppstår, reduseres behovet for forandring, og vi havner i det Marcuse omtaler som «endimensjonal tenking og oppførsel».
Det Marcuse skriver om her, kan sies å være den røde tråden i Jens Lien og Per Schreiners film Den brysomme mannen fra 2006. Her spiller Trond Fausa Aurvåg «Andreas», som virker som han, litt plutselig, har blitt sluppet ned i en by og et arbeid i et sterilt, ultrakonformt samfunn. Her sliter han med å finne alt fra kjærlighet med lidenskap, til samtaler som ikke bare handler om møbler og interiør, til å kjenne på rus av drinkene han kjøper.
Fremmedgjort som han er, jakter han på ting som gir mening for ham og får han til å føle at han lever. Etter å ha oppdaget lukten av bakst og nydelig musikk bak en murvegg i en kjeller blir han oppdaget og anholdt. Her utspiller seg en nydelig scene der Ellen Horn gir han en leksjon i at «De aller, aller fleste er fornøyd her» og «Vi syns vi har en fin by, vi har alt vi trenger!». Ikke faen om man trenger musikk når man har Ikea!
Resignasjon og Gamle Dager til tross: Er endimensjonaliteten like aktuell i dag med internett og sosiale medier? Dagens informasjonskanaler genererer jo, etter min opplevelse, vel så mye aggresjon og apati så vel som behag. Men utover at jeg nettopp brukte hele to flere adjektiv til å beskrive tidsånden, slår det meg derimot ikke at vi har et større handlingsrom.
Se til Mark Fishers begrep om ‘refleksiv impotens’: Det er umulig å forestille seg hvordan vi kan kjempe fram en bedre verden, så det er ikke vits å prøve en gang. Eller se til Anton Jägers ferske begrep om ‘hyperpolitikk’: Vi har faktisk blitt mer politiske de siste årene, men vi får ikke politiske resultat igjen for det.
Eller se til kollegaene til Marcuse, Adorno og Horkheimer, som drev lignende kritikk enda før med sitt begrep om ‘kulturindustrien’ og hvordan den genererer likhet (‘sameness’), og at dens mål er at sinnet kun skal reproduseres, ikke utvides. For å sette det i en åtti-år-senere-kontekst: Selv om internett og sosiale medier gir oss forskjellig innhold generert til å tilpasses enkeltpersonen, får man allikevel bare mer av det samme i forskjellig drakt.
Selv om verden rører på seg om dagen, slår det meg ikke som at det er en befolkning tuftet på tankefrihet som dytter på den, snarere tvert imot. Parallellen mellom Lindgren og Marcuse syns jeg derfor står seg: Tankefriheten og den «indre frihet» blir beleiret og invadert av informasjons- og kommunikasjonskanalene våre i dag i minst like stor grad som for 60 år siden.
Når vi i tillegg da snakker om oppmerksomhetsøkonomi, og da som eksempel hvordan de regjerende parter i USA gjør det de kan for å invadere oppmerksomheten og tankene våre via mediebildet til enhver tid, gjerne med frykt for krig som bivirkning, er det desto viktigere at vi tar tilbake tankene våre. Et ledd i dette er, etter min mening, at vi omfavner en av våre fineste mentale ressurser, nemlig fantasien.
Og her kommer kunsten inn i bildet! Marcuse skriver om fantasien og dens rolle i kunsten i verket Eros og sivilisasjon: «Fantasiens (imagination) sannheter blir først realisert når fantasien (phantasy) selv tar form, når den skaper et univers av persepsjon og forståelse – et subjektivt og samtidig objektivt univers. Dette forekommer i kunsten.»
Marcuse er ikke den eneste som sammenkobler fantasi og kunst. I sin Innledning til estetikken skriver den tyske filosofen G.W.F. Hegel: «Endelig er kunstverkenes kilde fantasiens frie virksomhet, som i sine forestillinger er friere enn naturen selv».
Her kan vi slå fast at kunsten er verdifull som kommunikasjonsform for en fantasi i full utblomstring. I den grad «indre frihet» fortsatt er mulig, kan kunsten fungere som en kanal for å oppleve denne friheten kommunisert ut til verden, både i form av forskjellige perspektiver og forskjellige abstraksjonsnivåer. I den grad man fortsatt kjemper for demokratiet som styreform, bør kunst være en av hovedingrediensene for å fremme og styrke tankefriheten.
Dette fordrer at kunsten i størst mulig grad må holdes unna suksesskriteriene til markedsøkonomien når det er snakk om kvalitet og «livets rett». Om kapitalismen allerede har formet sitt samfunn til ‘endimensjonal tenkning og oppførsel’, gir det også mening at det er kapitalistene som tjener på kunsten og kulturindustrien de selv promoterer, etter kapitalismens, ikke kunstens, spilleregler.
Argumentet om at det kun er det folket vil ha som har livets rett oppleves sleipt når det er det kapitalistiske system som i utgangspunktet har formet hva folket vil ha. Kunst i alle former og fasonger trengs for å støtte opp om tankefriheten, men hvis det skjer på kapitalismens premisser, er det fortsatt endimensjonal tenkning som vil råde. Høyrepopulister og liberalister, Sløseriombudsmenn og Simen Veller bør også kontres med at de, satt på spissen, begrenser tankefriheten når de foreslår kutt i kunst og kultur, og utfordres på hva slags tankefrihets- og demokratifremmende midler de vil erstatte det med.
I nevnte Bernhard Ellefsens kommentar nevner han samtidig «Timene tilbragt med helt andre sett av betydninger, verdier, ideer og erfaringer enn dem Trump har bablet om mens vi sov, er uvurderlige».
Her ligger også litt av kjernen i mitt poeng: Plutselig er noe så innlysende som å tenke egne tanker, samt å la fantasien spinne fritt og kommuniseres på tvers av fantasører, en radikal ting. Her er kunsten ikke bare nyttig, den er essensiell.
Kunstneropphold på Folkemusikksenteret i Buskerud
Åpent for alle musikere å søke, til øving, låtskriving og fordypning i norsk folkemusikk.
Bevar Musikkbiblioteket ved NTNU!
Et så viktig universitet som NTNU må ha et rikholdig bibliotek for musikkprofesjonsutdanningen, og med kvalifiserte ansatte. Norsk musikkbibliotekforening støtter innspill om musikkbiblioteket ved NTNU, skriver Tone Nøtvik Jakobsen.
Ballade video: I stua, i limbo
Med Marie Sahba, Adam Douglas, Iris Caltwait, Intertwine, Barren Womb og ARV. Samt en fem låters mini-konsert med Sweetheart.
Lyden av Gamle Oslo Gammaldans
Gamle Oslo Gammaldans er sju voksne folk som ikke spiller gammaldans. Opplev dem live på Ballade-arrangement i Gamlebyen i Oslo torsdag 27. mars.
Ballade på Parkteatret: Opera-premiere, musikkvideovisning og minikonsert søndag 23. mars
Solveig Sørbø og Maria Kjos Fonn snakker om operaen "Heroin Chic". Rockemusiker Henning Andersen spiller utvalgte låter. Og vi viser et godt knippe nye musikkvideoer på skjermen.
Selma fra Hønefoss ble publikummer nummer en million i Bærum Kulturhus
Selma Hasund Poole (18) fra Hønefoss ble overrasket med konfetti, gavekort på danseforestilling og jazzfestival som besøkende nr. 1 million i Bærum Kulturhus i helgen.
