Blues i blodet: En roadtrip inn i den amerikanske musikerdrømmen

Tekst: Henning Andersen
Illustrasjoner: Marius Lien

Marius Lien? Hvem faen er det?
– Har du bodd under en stein de siste fem åra, spør Amund Maarud meg.
Og slik har det seg at den unge supergitaristen Lien fra Vormsund havnet i Amerika med Brady Blade, trommisen til Emmylou Harris og Steve Earle.

Namedropping? Det er mulig, men trommeslager Brady Blade har spilt med mange flere enn Emmylou og Earle. Broren hans, Brian, kan vel betegnes som en av verdens beste og mest kjente trommiser. Du vet, han som var Jim Keltners likemann på Bob Dylans Time Out of Mind-skive, produsert av Daniel Lanois – en nær venn av Blade-familien. Marius Lien skulle på magisk vis ende opp i samme band som Brian i en baptist-kirke dypt inne i det sørlige USA. Mer om dette senere.

For litt over et år siden møtte jeg Brady Blade på en felles spillejobb i Sverige. Vi ble venner, og han endte opp som leder for husorkesteret et halvt år senere i vår lille festival Jessheim Experience. Det var til den festivalen Amund Maarud lovte meg kuler og krutt hvis vi satt Marius Lien foran Bradys orkester. Det smalt så til de grader at Brady og Marius senere jaktet de amerikanske stjernene sammen i rakettfart.

On the road
– Det går fort med Brady, sier 35 år yngre Marius.
– Brady kjører like fort som han snakker, ler han.
I løpet av tre bilturer hadde de to lagt bak seg en strekning nøyaktig like lang som Lindesnes til Nordkapp. Marius, som aldri hadde vært i USA før, var så spent før avreise at han ikke sov. Han fikk heller ikke sove på flyet.

– Jeg sov ikke på 38 timer. Duppet av i bilen, men våknet brått av at en politimann lyste med lommelykt inn i bilen. Det var en scene som tatt ut av en film, sier Marius.

Brady ble målt til 160 i 100-sone, men politimannen satte farten slik at vår mann beholdt førerkortet. Alle med litt amerikansk erfaring, vet at det kan være skummelt når hvite politifolk i sørstatene konfronterer svarte, men dette var visstnok en hyggelig representant for law enforcement. Våre gutter kunne spinne videre på den amerikanske motorveien med livet i behold – dog noe fattigere.

– Jeg fikk perspektiv på det. Det slo meg allerede da jeg landet i Nashville. Hotellet hadde en takterrasse med utsikt over byen. Jeg følte meg som kongen på haugen. Ute på byen så jeg jenter med cowboyhatt og boots. Jeg testa en stratocaster fra 1972, og Brady tok meg med til Kathy Whitley, som er manager for blant annet Emmylou Harris og Buddy Miller. Det var så mange sterke inntrykk på én gang. Jeg forsto at jeg må ha et annet perspektiv. Jeg må være amerikansk for å få det til her. Amerikansk holdning.

Fra venstre: Marius Lien, Brady Blade og Amund Maarud. (Foto: Bård Gundersen)

Walk the walk
Marius og jeg snakker om hvor hardt amerikanske artister jobber. 300 eller flere turnédager i året. Hvor mye image og fremtoning betyr. Det holder ikke å møte opp på gig. Du må være den personen publikum forventer å se på scenen. You gotta walk the walk.

Og talk the talk. Hvis du ikke løfter haka og dytter frem brystkassa, kan du glemme det. Prøv å si det: Jeg er verdens beste gitarist. Flaut? Skal du få plass i bandet til Kenny Wayne Shepherd, så må du fortelle ham at du er best. Og det var faren til Kenny Wayne våre helter satt kursen mot etter å ha svingt innom Bobby Blands sønn Rodd i Memphis. Svimmel?
– Brady ville gi meg «the blues», sier Marius.
Bobby Bland var bestevenn med BB King og blant de fineste vokalistene USA har produsert. Nå står de her midt på natten i Memphis, ved foten av Bobby Blands statue, Marius fra Vormsund, Rodd fra Memphis og Brady fra Shreveport. Rodd røyker. Praten går livlig og løst.

Som den alltid gjør med Brady. 58-åringen har funnet tonen med det 35 år yngre talentet fra Vormsund. I den ni timer lange bilturen fra Memphis til Shreveport gjennom den svarte voodoo-natta snakker de to på speed – naturlig rusa på musikk, altså.
– Brady er omsorgsfull. En pappafigur. Han så det som sin oppgave å lære meg amerikansk musikkhistorie. Vi hørte på alt og diskuterte alt. Og jeg spilte norsk musikk for ham.
– Hva spilte du for ham, da?
– Det vil jeg ikke si.
– Hvorfor ikke?
– Det var en del han ikke likte.
– OK. Hva likte han, da?
– Big Bang og Vidar Busk.

Vidar Busk, ja. Jeg husker han kom hjem fra sitt legendariske USA-opphold i 1990. Noen sa han dro for tidlig. Kan man dra for tidlig til USA hvis man er gitarist i verdensklasse? Jeg husker bare at han kom hjem og låt som Stevie Ray Vaughan. Vi hadde en spillejobb i Kragerø samme kveld som Vidar Busk leverte varene der. Vi gjorde oss raskt ferdig for å oppleve Busk. Jeg glemmer aldri at han gikk ut av lokalet med gitaren over skuldrene, stilte seg foran en politibil og dro en killer-solo for lovens lange arm!

Marius fikk spille med Busk første gang for noen få år siden. De hadde aldri spilt sammen før, ei eller øvd.
– Jeg var nervøs, men fikk det tydeligvis til. Vidar snudde seg da vi gikk av scenen og ga meg en stor klem. Jeg ble 20 kilo lettere, ler Marius.

Som nå står på en scene i Shreveport, Louisiana. Som spiller den feteste gigen noen gang – i følge en fan som oppsøkte Marius etter konserten – sammen med Brady, som driver bandet fremover som et freight train.

– Gi mannen et tempo, og du får en perfekt beat, sier Amund Maarud om Brady. – Han skreller vekk alt som er unødvendig og spiller perfekt til gitarmusikk, legger Marius til.

The Hallelujah Train, Jack White & Toy Story
Den nyvunne amerikanske selvtilliten til vår mann fra Vormsund forsvant som en tornado på den amerikanske prærien da Marius møtte broren til Brady. Det er forståelig. Brian Blade var 26 år da han feide all konkurranse av banen – for det var konkurranse Daniel Lanois ville ha på innspillingen av Time Out of Mind. Men resultatet ble tidenes comeback, og vant Grammy for årets plate på Bob Dylan.

– Brian er et monster, sier Brady.
Et monster bak trommene, altså. Jeg har aldri møtt Brian Blade, men han skal være snill som et lam. Han er bare verdens beste trommis. Og her gjør han og Marius Lien seg klare til å spille sammen, i en baptistkirke med et av USAs beste gospelorkestre. På prekestolen hersker den enorme skikkelsen til Brady Blade senior, som for 60 år siden gikk side om side med Martin Luther King. Daniel Lanois, Dave Matthews og Buddy Miller har spilt med far og brødre Blade i det orkesteret: The Hallelujah Train.

The Hallelujah Train. – Jeg skulle dratt på mer i den kjerka, sier Marius. (Foto: Illustrasjon Marius Lien)

Ikke å undre seg over at en ung mann fra Glommas bredder kan bli litt skjelven.
– Jeg skulle dratt på mer i den kjerka, sier Marius og ser litt ned. Opp med hodet, gutt! Her kommer det nye muligheter.

Som for eksempel møtet med forfatter, illustratør og filmskaper William Joyce. Han var med på å lage Toy Story, har vunnet seks Emmys og én Oscar. I ukedagene jobber han med den animerte versjonen av The Great Gatsby. Han er nær venn av Blade-familen, og nå sitter du her og drikker vin med ham. Det er tross alt helg.
– Jeg vokste opp med Toy Story. Det var uvirkelig. Å møte alle disse folka er som å treffe action-figurer fra filmer i virkeligheten, ler Marius.

Marius Lien møtte forfatter, illustratør og filmskaper William Joyce. – Å møte alle disse folka er som å treffe action-figurer fra filmer i virkeligheten. (Foto: Illustrasjon Marius Lien)

I filmen om Marius Lien er Jack White en av de viktigste actionfigurene.
– Blunderbuss-plata til Jack White er en av de beste i moderne tid, fastslår Marius Lien.

Beef jerky, gas & next level shit
Etter mye om og men, og mange stopp for beef jerkys og påfyll av bensin, kom samtalen endelig inn på Jack White. Han har nemlig vokst opp med Dominic John Davis, som skal spille bass på den nye skiva til Magnus Berg og Marius Lien. Den ideen ramla ned i hodet på Brady et sted mellom Shreveport og New Orleans. Opp med telefonen og gjøre avtale umiddelbart!

– Brady er punk. Han falt pladask for demoene våre, sier Marius. Det gjorde jeg også. Dette er next level shit. Jack White kommer til å elske dette. Håper han får høre det, tenker jeg.

Nå bærer det av sted til Amerika igjen for to håpefulle, unge norske gutter med et Atlanterhav av talent.

– Ingen kan få gitarlyd til å sprute ut av forsterkeren som Magnus, skryter Marius.

Den som var så heldig å overvære Marius Liens release-konsert på Notodden Blues Festival i år, vet at det er sant. Berg leverte den beste gitarsoloen siden Vidar Busk på den forrige låta, og Marius Lien på låta før den igjen. For en opplevelse! Det var som om gitarhimmelen åpenbarte seg med Stevie Ray Vaughn, Jeff Beck og Jimi Hendrix i levende live.

Marius Lien i aksjon, her på festivalen Jessheim Experience i 2022. (Foto: Bård Gundersen)

Flaks at Dominic John Davis hadde tid. Han spiller jo med Jack White, Jason Isbell, John Hiatt, Ry Cooder, Beck, Willie Nelson, Neil Young, Adele og Don Henley.
Namedropping?

Nei, sant.
Men allikevel magisk for to norske gutter med amerikanske drømmer.

Amerikanske drømmer. (Foto: Illustrasjon av Marius Lien)

Marius Lien, Amund Maarud og Brady Blade spiller alle tre på festivalen Jessheim Experience, som arrangeres fredag 27. og lørdag 28. oktober. Under festivalen blir det også premiere på dokumentarfilmen «Håp i Amerika», som Henning Andersen har laget sammen med filmer og klipper Bård Gundersen. Amund Maarud og Marius D. Hagen har laget filmmusikken til dokumentaren. Ballade er samarbeidspartner for filmvisningen. Se fullt program for festivalen her.

Red. mrk.: Essayforfatter Henning Andersen er initiativtaker til og arrangør av Jessheim Experience.