Lenge før han ble hele nasjonens instagrampoet, traff Bigbangs Electric Psalmbook en sugen Trygve Skaug rett i gitarfletta. Da var Skaug en 16-årig internatskoleelev:
– Jeg hadde hørt veldig mye på Dire Straits og Beatles og Creedence og Bob Dylan, og hadde kanskje ikke funnet mitt norske band på en måte. Det var som regel et eller annet som gjorde at de norske banda man hørte på som sang på engelsk, ikke hørtes genuine ut. Jeg følte at det var en blanding av alt det jeg syntes var fint; det var tøft med masse gitarriff, og tekstene til Greni: Man kunne legge mye i dem, man kunne liksom bli med inn i et univers.
Her er et nytt artistmøte, der Ballade ber norske musikkskapere trekke fram en stor inspirator fra norsk musikk. Låtskriver, musiker, gitarentusiast, men ikke minst dikter, Skaug valgte seg sin inspirator da vi spurte ham først i 2021. Siden den gang har det skjedd noe, og det var i rammene av de veldig rare begrensningene vi gikk på konsert under i pandemi:
oppleve helten på nært hold, se fingersettinger og studere tuninger og beundre en maktdemonstrasjon av energioutput til oss som kanskje var det mest sittende og spredte publikum han og Bigbang noen gang har luftet musikken sin for.
• Trygve Skaug, gitarist, vokalist, låtskriver og poet. Stiftet bandet StMorritz i 2006 etter å ha fullført musikkstudier på videregående, og fikk en stor hit med «Prøve meg igjen» fra debutalbumet Tusenvis av ting (2010). StMorritz gikk hvert til sitt etter plate nummer to, og Trygve slapp solodebuten Martyren i 2014, som er etterfulgt av ytterligere flere album under eget navn, inkludert juleplate. Hans parallelle karriere som poet har gjort ham til Norges mestselgende i faget. Har vært med i «Hver gang vi møtes» på TV2. Skriver også for Silje Nergaard, Ole Børud, Maria Mena, Eva Wel Skram og Lewi Bergrud. Født 6. februar 1985, Trøgstad.
• Øystein Greni, gitarist, vokalist og låtskriver i Bigbang. Han var en lovende skateboarder, men la opp etter en kneskade og satset på musikken. Har gitt ut ti plater med Bigbang, fra debuten Waxed (1995) til The Glory Chord (2019). Fem av disse er nominert til Spellemannpris, men bandet har aldri vunnet. På 00-tallet holdt de flere førsteplasser på VG-lista, og fikk ry som et fantastisk liveband. Singelen «Another Kind of Lonely» kom i februar i år. Greni ga ut sin pianobaserte solodebut Pop Noir i 2017. Født 15. juni 1974, Oslo.
I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske musikkskapere til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
– Hvorfor Øystein Greni?
– Jeg gikk på musikkvideregående, på internatskole i Os, og kom dit med et veldig åpent sinn. Jeg tror det var første uka, så møtte jeg ei som het Solveig som hadde vært på konsert med Bigbang. Hun var 16 og egentlig litt for liten til å komme inn, men kjæresten Brigt var 20 eller noe sånt. Det var ikke bare en konsert, men en stor opplevelse for henne, og for meg som bare var 16 sjøl var det et band jeg ikke hadde hørt om. Jeg hadde hørt veldig mye på Dire Straits og Beatles og Creedence og Bob Dylan, og hadde kanskje ikke funnet mitt norske band på en måte, selv om jeg hadde hørt veldig mye på Vidar Busk. Der følte jeg at det var noe genuint. Men det var som regel et eller annet som gjorde at de norske banda man hørte på som sang på engelsk, ikke hørtes genuine ut, sier Trygve og tar sats:
– Ho viste meg Electric Psalmbook (Bigbangs andre album, utgitt 1999 – journ. komm.), og jeg følte at det var en blanding av alt det jeg syntes var fint; det var tøft med masse gitarriff, og det var stemmen og tekstene til Øystein Greni. Man kunne legge mye i dem, man kunne liksom bli med inn i et univers. Det var ikke enkle tilnærminger til kjærligheten, men et litt gåtefullt språk. Jeg lånte CDen, men ho fikk den ikke igjen, så jeg måtte kjøpe en ny. Da dro jeg til Bergen, og der fant jeg en CD som het Waxed (debutalbumet – journ. komm.) på salg. Jeg fikk følelsen av å oppdage et nytt band på egen hånd. Clouds Rolling By var også til salgs i hylla der. Jeg kjøpte vel begge, og så hørte jeg masse på dem. Så begynte jeg å stjæle noen soloting og sånt til eget bruk i de banda som vi holdt på med.
Trygve Skaug spilte Bigbangs plater i filler. (Foto: Paal Audestad)
– Inspirerer Greni deg fortsatt?
– Ja, jeg følger ham på Instagram der han legger ut masse tøffe gitarting. Han leker seg, han koser seg, sier Trygve og minnes hvordan Øysteins gitarteknikk fengslet ham helt fra starten av.
– Han har litt forskjellige tuninger. Jeg lærte ikke hva det var før jeg møtte en gitarist som viste meg Dropped D, hvor du bare slenger den groveste E-strengen ned til D. Det hadde jeg aldri prøvd før, og da kjente jeg det igjen. Fingra ville dit til det jeg hadde hørt så mye på, til en del av de riffa til Greni. Jeg hørte i filler de platene der i en periode. Jeg kunne alle tekster og alt mulig. Og etter at Frontside Rock’n’Roll (2002) kom, spilte og sang jeg «Fire And Oil» på eksamen.
– Det var en blanding av alt det jeg syntes var fint; det var tøft med masse gitarriff, og det var stemmen og tekstene til Øystein Greni.
Trygve forteller om hvordan Bigbangs musikk preget musikkutdannelsen, og den gode følelsen han hadde da han satte seg i egen bil siste skoledag for å kjøre fra Vestlandet og hjem til familien i Trøgstad. – Det var Frontside Rock’n’Roll på full guffe, doo-doo-doo, det er musikk som kler å kjøre bil. Men den kler å være melankolsk også. Den har en del sånne mellow ting.
Electric Psalmbook var det første Bigbang-albumet Skaug hørte på. – Det var tøft med masse gitarriff, og det var stemmen og tekstene til Øystein Greni. Man kunne legge mye i dem, man kunne liksom bli med inn i et univers. (Foto: Øyvind Ganesh)
– De fleste vil nok umiddelbart tenke at du og Øystein er to svært forskjellige artister, men ser du noen likhetstrekk mellom dere?
– Ja, kjærligheten til gitarinstrumentet, tror jeg. Den er nok veldig lik, og forkjærligheten for å synge sånn som det føles at det er naturlig å synge. Han synger jo veldig rent og tøft og sånn, men er aldri redd for å ta med de opptakene som blir litt skeive. Det er sånt jeg har plukka opp helt naturlig av ham, men også av Dylan og Knopfler og alle de som synger sånn som man bare helt naturlig synger. Når Greni gjør takes står han og spiller gitar mens han synger, du hører at det er samspill mellom gitar og vokal. Det tror jeg også har gjort at det er det jeg synes er penest. Jeg liker å jobbe på den måten sjøl, og har turt det mer etter hvert.
Både Trygve Skaug og Øystein Greni fremstår for undertegnede som veldig åpne og søkende, ikke bare som musikere, men at personlighetene deres er slik. Trygve tror det kan stemme, men tar visse forbehold. Han har lest veldig lite om Øystein, og kjenner ham heller ikke, og han har dessuten aldri hørt «Grenitimen» på NRK P13, der lytterne blir godt kjente med personen Øystein Greni.
– Jeg føler at Greni på en måte snakker nok til meg gjennom musikken han lager, men jeg vet jo ikke så mye om ham som person.
Bigbang er (fra venstre) Øystein Greni på gitar og vokal, Olaf Olsen på trommer og Nikolai Hængsle Eilertsen på bass. – Det var Frontside Rock’n’Roll på full guffe, doo-doo-doo, det er musikk som kler å kjøre bil. Men den kler å være melankolsk også. Den har en del sånne mellow ting, forteller Trygve Skaug om Bigbangs musikk. (Foto: Promo)
Trygve Skaug har markert seg som en klassisk singer/songwriter-type der tekstene har minst like stor betydning som musikken, mens Bigbang er et klassisk rockband. Det har åpenbart aldri stoppet ham fra å høre nøye på Øysteins tekster.
– Det er et litt mystisk tekstlandskap. Det høres ut som det er en djup mening bak og at tekstene henger sammen, og så høres de ekte ut. Det høres ikke ut som en nordmann som prøver å skrive noe tøft på amerikansk, men som at det er sånn man sier det. Han kan det, på en måte.
– Hører du på andre rockband på samme måte? Er du like opptatt av tekst da, eller tror du det er litt fordi Bigbang er norske og at du har en annen connection?
– Jeg hører alltid på tekster, men det som var så deilig med å finne Bigbang var at det var noe mer. Som el-gitarist var jeg jo veldig opptatt av riff, men det kombineres med at teksten er bra, og at jeg kjenner at her må hjernen min jobbe for å forstå hva han har ment. Det er litt å bryne seg på, ikke bare for å skjønne det kule riffet, men du må bryne deg på teksten i tillegg. Noen av tekstene hans høres litt lukka ut, og jeg skulle gjerne hatt en prat med ham om hva han har ment. Så er det ikke sikkert han ville delt det, men det er mange tekster jeg fortsatt kjenner meg igjen i.
Med albumet Martyren ville Skaug finne rockeren i seg. (Foto: Øyvind Ganesh)
– Var Martyren-albumet et forsøk på å finne rockeren i deg?
– Ja, det var det. Jeg ville slippe løs noen riff der.
– Er det ting der du mener kan spores til Bigbang?
– Ja, flere låter, og jeg har veldig lyst til å lage mer i det landskapet. Her lagde jeg riffet før jeg lagde resten av låta (spiller «Lyst» på telefonen sin), og her (spiller introen til «Himmelens engler») … det kunne vært Bigbang, liksom. Her lagde jeg også riffet først. Eller… (spiller «Strekke ut hånda») Ha-ha-ha, det er jo veldig tydelige referanser der. Men jeg veit jo ikke hvem han er inspirert av. Da jeg fant Bigbang som 16-åring, så tenkte ikke jeg «er det mer musikk som låter sånn her?» Han må jo ha finni inspirasjon til dette et sted han og, men jeg tenkte ikke på hvor jeg kunne finne mer av dette her. Jeg hadde mer enn nok med bare å høre masse på de platene der. Det har ikke vært så interessant for meg å sjekke ut hvor han kommer fra musikalsk, for jeg har bare syntes det var så fint det han lagde.
Både den unge og den voksne Skaug er inspirert av Grenis musikk; melodi, tekst, riff, stemning. Men han har aldri sett Øystein Greni live (!). (Foto: Privat)
Trygve forteller at han på Martyren gikk langt i å lage riffet og stemningen først, før han gikk løs på selve låta, motsatt av hvordan han har jobbet med de siste platene.
– Sånn som jeg har holdt på de siste åra har jeg lagd en ren melodi og en tekst, og så har jeg prøvd å lage de andre greiene rundt det, mer singer/songwriter-aktig.
– Er det andre ting du føler du har lært av Øystein Greni?
– Det var veldig inspirerende da jeg leste at han hadde vært skater. Shit, kunne du drive med flere ting, liksom? Jeg holder jo på med ganske mye forskjellig, sjøl om jeg ikke driver med skateboard eller rockemusikk, sier Trygve, og sikter ikke minst til sin parallelle karriere som poet, med flere diktsamlinger ute. Han har også oppunder 200 000 følgere på Instagram som han bruker mye tid på.
– Jeg tror det kanskje er Øystein Grenis skyld at jeg har så mange denimskjorter.
– Jeg husker jeg leste det om Greni ganske tidlig. Det var noen lyder på platene der som jeg lurte på hva var. Hørtes ikke det ut som et skateboard? Jeg snuste meg fram til at det var det.
Det er åpenbart mange sider ved Øystein Greni som inspirerer Trygve Skaug:
– Det virker også som at han er kompromissløs, at ideene hans er kompromissløse, noe som igjen er inspirerende, bare det å følge en idé helt ut, å stole på magefølelsen. Og å tørre å la musikken spille seg litt ut, og at det blir en stemning som varer i halvannet minutt, selv på en plate.
– Hender det at du gjør det selv på konserter?
– Ja, absolutt. Der er det masse rom for å holde på en veiv eller fire ekstra, det skjer vel rett som det er. Det er kult å la et riff få jobbe seg inn. Veldig ofte begynner jeg konsertene med bare å spille noen greier så jeg føler at jeg lander sjøl på scena.
Det siste eksemplet på inspirasjon er nok mer uventet:
– Jeg tror det kanskje er Øystein Grenis skyld at jeg har så mange denimskjorter. Ha-ha, jeg synes det er så veldig tøft.
Det sa altså Trygve Skaug til Ballade i 2021. Og:
– Har du sett ham mange ganger live?
– Nei, jeg har ikke det. Jeg har aldri sett ham.
– Du verden!
– Det er veldig rart. Jeg har bare sett ham live på TV. Det skammer jeg meg over, egentlig.
– Det trenger du vel ikke gjøre, men det er jo litt synd.
– Det er ikke for seint.
2023: – Hvor mange ganger har du sett Øystein Greni live nå, Trygve?
– Jeg fikk med meg en særs sterk og pussig opplevelse under korona på Sentrum Scene. Vi var vel 200 som reiste oss spontant på skift og ble beordret ned på setene av vakter med munnbind. Jeg fikk sitte veldig nær scena og oppleve helten på nært hold, se fingersettinger og studere tuninger og beundre en maktdemonstrasjon av energioutput til oss som kanskje var det mest sittende og spredte publikum han og Bigbang noen gang har luftet musikken sin for, forteller han på epost.
– Det var sterkt, han jobba bra på der i grisevær. Med et defekt micstativ som stadig dalte og en lumsk feedback fra en regnvåt mikser må det ha vært en slitsom stund for han, men det inspirerte meg veldig å se hvordan sånne live-villdyr som han tar enhver utfordring med knusende ro og verdighet. Og ikke minst hvordan hjertet hans tydeligvis blør for samme sak som mitt og alle de andre frustrerte og triste menneskene som hadde møtt opp for å vise sin støtte til de undertrykte.
– Det er kult å la et riff få jobbe seg inn. Veldig ofte begynner jeg konsertene med bare å spille noen greier så jeg føler at jeg lander sjøl på scena. (Foto: Øyvind Ganesh)
– Å støtte saken var viktigere enn at kunsten fikk de rette rammene, liksom. Kudos, oppsummerer dikteren om kollegaen.
– Hva er det fineste Bigbang har gjort da?
– Jeg synes det er veldig vanskelig å velge, men det er jo mye minner i… ja… jeg husker den her… (tar frem telefonen og setter på «Something Special») som jeg kjørte på repeat, fra Electric Psalmbook. «Elephant Man», fra Frontside Rock’n’Roll (lar noen strofer spille)… Det er tøff gitarlyd også, vet du. Også når denne kom… fra Poetic Terrorism, «Saturn Freeway» … der fant jeg mye av den samme feelingen fra da jeg fant Petty oppi 20-åra, men så synes jeg Greni allikavæl er mere frirock i det han holder på med. Det er jo dynamisk bandjobbing i «Saturn Freeway», som Petty på en måte skjerma seg fra, han gjorde det litt stivere i kantene. Det er nok mye at alt er så feelingsbasert når Bigbang spiller.
– Hvilken betydning har Øystein Greni hatt for norsk musikk? Hvor kan vi plassere ham?
– Jeg synes jo det er trist at man ikke utvider det klassiske fire store-begrepet (Dumdum Boys, deLillos, Raga Rockers, Jokke & Valentinerne – journ. komm.) og putter inn Bigbang. Det er jo også flere som kunne vært med. Du kan slutte å snakke om de fire store, men heller snakke om de åtte store eller noe. Det var jo ikke de fire min generasjon hørte på da vi gikk på videregående, eller da vi vokste opp. De fire store er veldig viktige, men det er vel ingen som er i tvil om at Bigbang også er et stort norsk rockeband. Jeg vet ikke, jeg, hva er liksom diskusjonen?
– Jeg håper han er klar over hvor mange unge gitarister han har inspirert.
– Det er vel ingen videre diskusjon, det er ingen som bestrider det.
– Nei, det er vel ikke det. Og det er veldig inspirerende at han bare leker seg videre i sjanger etter sjanger.
– Har du hørt soloplata hans?
– Ja, den med piano, Pop Noir? Den er nydelig, den synes jeg er helt fantastisk. Han har liksom ingen konvensjoner han låser seg til, og det er veldig inspirerende! Og så sitter han på Instagram og dunker på noen fete riff. Han virker veldig fri.
– Du har aldri møtt ham?
– Nei, det skulle jeg gjerne gjort, men det er alltid litt skummelt òg. Jeg tror jeg hadde blitt litt klassisk starstruck. Det hadde vært et ubehagelig møte for ham, tenker jeg. Men han er ikke en sånn helt som jeg tror det er vondt å møte. Jeg tror aldri jeg ville møtt Bob Dylan, for eksempel, men jeg tror ikke det er noe farlig å møte Øystein Greni.
Unge Skaug i heftige riff. – Jeg håper Øystein Greni er klar over hvor mange unge gitarister han har inspirert, sier han. (Foto: Privat)
For den unge Trygve Skaug var det fem navn som gladt: – Det er Dylan, og det er Beatles, så er det Bigbang. Det er helt naturlig at de er på samme rekka inne huet. Og Vidar Busk skal inn, og Lillebjørn Nilsen skal inn, forteller han, men Øystein Greni er helt åpenbart viktigst av de norske navnene.
– Jeg håper han er klar over hvor mange unge gitarister han har inspirert. Når min gitarlærer som var 15 år eldre enn meg satt på rommet, satt han og pugga AC/DC-riff eller Iron Maiden-riff, mens jeg og flere av mine venner satt og pugga Bigbang-riff. Det er jo det som viser at du har lagd noe stort som gitarist, hvis du lager sånne riff som guttunger sitter og pugger på gutterommet.
– Og det har Øystein gjort?
– Definitivt.
Kunstneropphold på Folkemusikksenteret i Buskerud
Åpent for alle musikere å søke, til øving, låtskriving og fordypning i norsk folkemusikk.
Bevar Musikkbiblioteket ved NTNU!
Et så viktig universitet som NTNU må ha et rikholdig bibliotek for musikkprofesjonsutdanningen, og med kvalifiserte ansatte. Norsk musikkbibliotekforening støtter innspill om musikkbiblioteket ved NTNU, skriver Tone Nøtvik Jakobsen.
Ballade video: I stua, i limbo
Med Marie Sahba, Adam Douglas, Iris Caltwait, Intertwine, Barren Womb og ARV. Samt en fem låters mini-konsert med Sweetheart.
Lyden av Gamle Oslo Gammaldans
Gamle Oslo Gammaldans er sju voksne folk som ikke spiller gammaldans. Opplev dem live på Ballade-arrangement i Gamlebyen i Oslo torsdag 27. mars.
Ballade på Parkteatret: Opera-premiere, musikkvideovisning og minikonsert søndag 23. mars
Solveig Sørbø og Maria Kjos Fonn snakker om operaen "Heroin Chic". Rockemusiker Henning Andersen spiller utvalgte låter. Og vi viser et godt knippe nye musikkvideoer på skjermen.
Selma fra Hønefoss ble publikummer nummer en million i Bærum Kulturhus
Selma Hasund Poole (18) fra Hønefoss ble overrasket med konfetti, gavekort på danseforestilling og jazzfestival som besøkende nr. 1 million i Bærum Kulturhus i helgen.
