Amund Maarud i kjent stil på Norwegian Wood i 2017. (Foto: Erik Valebrokk)

Inspirasjoner: Amund Maarud velger Stian Carstensen

Amund Maarud er kjent for å ta den tradisjonelle bluesen i stadig nye retninger, og den som har inspirert ham mer enn noen andre til det er vennen og medmusikanten Stian Carstensen.

Kalender

CHIAROSCURO QUARTET: Himmelske melodier

31/01/2023 Kl. 19.00

Oslo

Operapub i Teaterkjeller’n 1. februar

01/02/2023 Kl. 21:00

Oslo

Portrettkonsert – Harpreet Bansal

01/02/2023 Kl. 19.00

Oslo

LYTTELUNSJ med Kenneth Karlsson

03/02/2023 Kl. 11.30

Viken

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Amund Maarud om hans store inspirator og venn Stian Carstensen. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.

Amund Maarud, sanger, gitarist og låtskriver. Startet bandet MaarudKara med sin to år yngre bror Henrik som tenåring. De havnet på andreplass i Talentiaden på NRK i 1997 og ga ut en plate, før Amund gikk solo med sitt Amund Maarud Band der også broren var med. De har fulgt hverandre i de fleste videre prosjekter, i tur og orden The Grand, Morudes og Amunds mange soloplater. I 2011 vant han en Spellemannpris i klassen blues med albumet Electric, og han har vært nominert flere ganger, blant annet med det eksperimentelle bandet Amgala Temple sammen med Lars Horntveth og Gard Nilssen. Han har de siste årene gitt ut to album der han har brukt Lucky Lips som samarbeidspartnere, og er i disse dager aktuell med sin andre EP med den amerikanske artisten Jace Everett. Amund Maarud har også spilt på en lang rekke plater med andre artister, blant annet med Unnveig Aas, Katzenjammer, Bendik Brænne, Thulsa Doom, Finn Kalvik og Hanne Sørvaag. Født 7. april 1981, Nes i Akershus.

Stian Carstensen, multiinstrumentalist og komponist. Hadde sin første TV-opptreden som 11-åring i NRKs «Halvsju», der han fremførte Zez Confreys «Dizzy Fingers» på trekkspill. Spilte senere litt metal, men studerte jazz på Viken Folkehøgskole og NTNU. I 1991 var han med på å starte Farmers Market, som han har vunnet to Spellemannpriser med. I 1999 startet han et samarbeid med Elias Akselsen som fremdeles er gående, og vært solist i en rekke orkestre, blant annet KORK, Trondheim Symfoniorkester, Det Norske Kammerorkester og Stavanger Symfoniorkester. Han er en grenseløs komponist og har mottatt en rekke priser og stipender, for ikke å snakke om at han har spilt på en endeløs rekke plater, med blant annet Øystein Sunde, Ola Kvernberg, Helene Bøksle, Kaizers Orchestra, Alexander Rybak, Jørn Simen Øverli, Jimmy Rosenberg og Vazelina Bilopphøggers. Han har også gitt ut plater under eget navn, senest den kritikerroste Musical Sanatorium i 2021. Født 5. januar 1971, Eidsvoll.

– Hvorfor Stian Carstensen?

– På grunn av hans enorme grenseløshet og musikalske utforskertrang, og i tillegg hans måte å være en perfekt samspiller på. Han har store ører, er lyttende, løfter fram andre, og tar samtidig eget musikalsk ansvar. Han er på en måte den ultimate kunstneren innenfor musikk, sier Amund Maarud. Han og Stian Carstensen har spilt sammen i mange forskjellige sammenhenger i årenes løp, og var blant annet to av musikerne som opptrådte i Royal Albert Hall da bluesentusiasten Eric Malling lyktes i å booke den tradisjonsrike konsertsalen i London for å presentere artister fra sitt selskap Blue Mood Records i 2019. Maarud og Carstensen spiller også sammen i det løselig sammensatte orkesteret Buicken der de er med på å tonesette dikt av Tom Stalsberg og Lars Saabye Christensen.

Amund Maarud og Stian Carstensen (med trekkspill) i bandet Buicken, der de er med på å tonesette dikt av Tom Stalsberg og Lars Saabye Christensen. Bildet er fra konserten Buicken hadde i Oslo konserthus 26. april i år. (Foto: Vidar Ruud)

Men hvorfor velger Amund Maarud en såpass annerledes musiker enn ham selv som sin fremste norske inspirasjonskilde, når det finnes så mange dyktige norske bluesmusikere som kanskje ville vært mer naturlig å trekke frem?

Stian Carstensen er multiinstrumentalist som spiller trekkspill, gitar, fløyte, banjo, pedal steel og mye annet i en lang rekke sjangere, mens Amund spesifikt er gitarist, og det med ganske tunge gitarheltfakter. Han må vel på et tidligere tidspunkt i livet ha hatt en eller flere av de mer tradisjonelle gitaristtypene å se opp til?

– Å ja, mange. Alle de klassiske. Jeg vokste opp med John Lee Hooker, Gary Moore, Stevie Ray Vaughan, B.B. King, alle sammen. Buddy Guy var stor for meg og er det fortsatt. Av norske er det jo Knut Reiersrud, Vidar Busk, Lars Håvard Haugen, Geir Sundstøl, så ja, absolutt. Nå er jo Stian en venn da, og vi spiller veldig ofte i hop, men det som gjør ham så inspirerende er at han har andre innfallsvinkler enn en rein gitarist. Vi spilte jo sammen i Royal Albert Hall, og han spelte kaval, som er en fløyte, og jeg spilte 12-strenger. Det er noe av det fineste jeg har opplevd på en scene. Jeg satt og titta opp i lysekrona i Royal Albert Hall og opplevde at fløytetonene dansa rundt i salen, det var helt magisk. Så spelte han pedal steel etterpå, og trekkspell med Morudes og så videre. Det er det konstante jaget etter å finne ut nye ting, og det har inspirert meg veldig i årevis.

Amund Maarud, her langt fra Royal Albert Hall i London, der han, Stian Carstensen og en rekke andre norske bluesmusikere spilte i 2019. – Stian spelte kaval, som er en fløyte, og jeg spilte 12-strenger. Det er noe av det fineste jeg har opplevd på en scene. Jeg satt og titta opp i lysekrona i Royal Albert Hall og opplevde at fløytetonene dansa rundt i salen, det var helt magisk. (Foto: Erik Valebrokk)

Hvis du insisterer på noe godt, lenge nok, så vil du gjøre en forskjell. Og han gjør det.

– Ja, han må jo være veldig inspirerende for deg nettopp fordi du kommer fra en veldig tradisjonell musikkform. Bluesen er veldig dogmatisk i sitt vesen, så han må vel ha hatt stor påvirkning på deg når du bryter ut av de faste rammene?

– Ja, å bryte ut av bluesen har jeg gjort i ti-tolv år nå, kanskje mer. Det er alltid viktig for meg, jeg søker aldri inn igjen i bluesen. Jeg søker heller nye landskap, der bluesen kan være en ingrediens for meg. Den vil alltid være fortolkningsbrillene mine, men det er alt det andre jeg er interessert i.

Amund Maarud og bassist Eirik Øien under konsert med bandet til Stein Torleif Bjella på Øya i 2017. (Foto: Erik Valebrokk)

– Uten sammenligning for øvrig, vil du si at Amgala Temple på en måte er ditt Farmers Market, for å trekke en parallell?

– Haha, interessant. Ja, på en måte så er det jo litt det. Farmers Market har vært mer opptatt av et geografisk område, mens vi kanskje var friere i Amgala Temple. Vi hadde ikke noen dogmer på forhånd, men det er et av de kuleste prosjektene jeg har gjort. Og igjen, der kan du se at hvis du putter på noe bluesgitar, så betyr det noe helt annet. Da blir det sånn kjempespennende krydder, men når du speller tre sett med tradblues, så ække det så jævlig spennende lenger. For meg, da, haha.

Det er ti års aldersforskjell på Amund og Stian, men de er fra noenlunde samme område, Amund fra Nes og Stian fra Eidsvoll. Hvordan møttes de?

– Jeg spelte med Stian og med Ola Kvernberg da jeg var tjue år gammel, sier Amund. – Det var første gangen. Jeg tror vel jeg hadde møtt Stian før, men uansett ble vi venner med en gang, for vi hadde så mange felles kulturelle referanser. Vi er fra bygda begge to, og ikke så langt unna hverandre, ikke sant. Jeg glemmer det aldri. Han hadde vært på reise i India og kjøpt en sånn tablamaskin. Jeg og Ola var sponsa av et talentprogram som heter North Pool og skulle spelle. Ola tok med seg Stian på det, og han satte i gang den tablamaskinen. Da vi begynte å spelle, var det som en eksplosjon oppi huet mitt. Går det her an, liksom? Det var så forskjellig fra alt jeg hadde hørt og sett før, det var en helt ny måte å tenke musikk på. Han har inspirert meg i årevis.

– Hvordan er han å dele scene med?

– Fantastisk. Du kan lene deg inn, og du kan lene deg ut, og han lener seg etter. Som jeg sa, du må både kunne lytte og ta ansvar, det er liksom det ultimate. Du kan ikke bare lytte, og du kan ikke bare ta ansvar, heller. Han er alltid veldig oppmuntrende og veldig opptatt av hva jeg driver med. Det gjelder generelt i livet, og det gjelder når vi er på scenen. Det er fantastisk moro.

– Rent bortsatt fra at han er grenseløs, som du sier, og ekstremt søkende musikalsk, er det rene musikerting som inspirerer deg spesielt, om det er gitarspillet hans eller om det er tonen i trekkspillet eller noe annet som treffer deg litt ekstra?

– Ja, det er de derre trillene på trekkspillet. Det er sånn på gitar også, du setter an en tone tre ganger, og får en egen effekt. Det er fantastisk. Jeg driver og forsker på det, samtidig som jeg forsker på hvordan Bombino og Mdou Moctar speller gitar. Under koronaen, i tillegg til låtskriving, var det mye å sitte og forske på nye måter å spelle gitar på.

Amund Maarud brukte koronatida til å skrive låter og forske på nye måter å spille gitar på. Her på konsert under Norwegian Wood i 2017. (Foto: Erik Valebrokk)

– Hører du mye på nordafrikansk blues?

– Ja, jeg elsker det. Jeg synes det er helt fantastisk. Tinariwen og sånn, og det er litt av den samme greia, du har den litt trillete måten å spelle på, som for så vidt John Lee Hooker hadde også. Det er ganske likt. Hvis du hører på Ali Farka Touré og John Lee Hooker, så hører du at de faktisk har en ganske lik approach til gitarspell. Jeg liker også å prøve å finne ut hvordan du kan få gitaren til å låte som noe annet enn gitar, det handler om å søke seg videre hele tida.

Det er mulig å spore veldig mye forskjellig inspirasjon på platene til Amund, men er det noe der han har gjort som er direkte inspirert av Stian?

– Ja, faktisk. Jeg tror det nyeste eksempelet er den låta som heter «Burning Up» på Wolves, den siste plata jeg gjorde med Lucky Lips. Der er det et balkaninspirert midtparti som er veldig inspirert av ham. Jeg er ikke sikker på om det har vært så tydelig på plate ellers, men jeg har gjort det mye live. Det har i hvert fall ikke vært så tydelig før som på den låta.

Det er dette det handler om, om å faen ikke gi seg liksom.

– Hva synes du er det fineste han har gjort, da?

– Det er nok den siste soloplata hans, Musical Sanatorium. Vi har drevet mye med å re-ampe gitarer for å finne rare lyder, og så kom den plata, og jeg tenkte bare wow. Man sier at musikk kan være en reise, og den plata der er jo virkelig en reise. Det er genialt, det er både virtuost og fint.

Stian Carstensen, her i et bilde fra musikkvideoen til låta «Hippocampus Serenade» fra det kritikerroste albumet Musical Sanatorium. (Foto: Erik Hannemann)

– Dere har vel ikke spilt på så mange plater sammen?

– Ikke som jeg veit. Det nærmeste er nok at jeg har hjulpet ham med litt gitarlyder og sånn. Han var ikke med på Buicken-plata heller, så jeg trur ikke det, gitt. Det er egentlig kjemperart, så mye som vi har spelt sammen live. Vi speller på samme plate nå. Levi Henriksen kommer med ei sånn diktplate som vi speller på begge to, men ikke samtidig. Det er veldig rart.

– Det er ikke for seint?

– Nei, nei. På en måte føler jeg at man får sånne nye begynnelser hele tida. Jeg veit mer nå enn jeg visste før. Så må du bare bruke det. Hvis du tenker på det i sirkulære bevegelser, får du alltid en ny sirkel, og ferdig blir du aldri.

– På en måte føler jeg at man får sånne nye begynnelser hele tida. Hvis du tenker på det i sirkulære bevegelser, får du alltid en ny sirkel, og ferdig blir du aldri, sier Amund Maarud. (Foto: Erik Valebrokk)

Stian har spilt på flere plater enn det er mulig å telle, og det står ikke så verst til med Amunds klientliste heller. Snakker de mye sammen om å være session-musikere kontra å drive med egne prosjekter?

– Nei, vi prater egentlig ikke om det.

– Føler du at det er veldig annerledes? Hvordan går du inn i andres prosjekter?

– Jeg er så heldig, og det tror jeg kanskje Stian er også, å bli ringt etter fordi jeg er den jeg er. Du ringer til meg for å få «sånn derre Amund-gitar», som er noe folk ofte spør om, og det er jo fantastisk. Og da får dem «sånn derre Amund-gitar». Det vil si at jeg kommer i egenskap av å være den jeg er, men så må jeg prøve å finne ut hvem det er, for det kan være mye forskjellig. Er det The Grand eller er det Lucky Lips eller hvem skal jeg være? Da går jeg bare inn i det med hud og hår og prøver å lage noe jeg liker sjøl først. Jeg starter alltid med det. Men bare det å møte folk som gjør at du kan assosiere annerledes, at du angriper ting på en ny måte, er spennende. Du tenker at han eller hu vil kanskje kicke på det her, ikke sant? Det er det som er spennende.

Amund Maarud på festivalen Norwegian Wood i Oslo 2017. (Foto: Erik Valebrokk)

– Helt til slutt, hvilken betydning mener du Stian Carstensen har hatt for norsk musikkliv?

– Å, jeg trur han har en helt enorm betydning. Jeg trur han har inspirert flere generasjoner. Han har inspirert og fortsetter å inspirere folk til å strekke seg lengre. Det er noe med hele holdninga hans, han er bare verdens fineste fyr mens han speller til det nesten blør ut av fingertuppene. Det er en sånn dedikasjon til musikken. Du kan aldri få nok ambassadører rundt omkring som speller med passion og dedikasjon. Det er dette det handler om, om å faen ikke gi seg liksom. Hvis du insisterer på noe godt, lenge nok, så vil du gjøre en forskjell. Og han gjør det.

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev