Fra Anders Jahres kulturpris, Grieg-konkurranse til Ibsenpris og «Dagny» på Oslo Operafestival. Og plateslipp med Oslofilharmonien. På et par uker.

Tora Augestad Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret.no

Tora Augestad sitter sjelden stille. Når Ballade får en prat med sangeren og skuespilleren befinner hun seg for en gangs skyld i hjembyen Bergen, der hun kvelden før har vært konferansier for den 16. internasjonale Edvard Grieg Piano-konkurranse.

– Jeg måtte være konferansier på engelsk så det var litt spennende. Og så sang jeg med Bergen filharmoniske orkester. Det var skyhøyt nivå på konkurransen i år. Det var en flott kveld med stor musikk og utrolig begavede musikere, forteller hun.

Grieg-konkurransen er bare en av tre prisutdelinger Augestad skal innom i løpet av denne uka. Hun har også opptrådt på Anders Jahres Kulturpris som ble delt ut til Anne Grete Preus, Ole Paus og Kari Bremnes, hvor Tora tolket sistnevntes «Gåte ved Gåte» sammen med Erlend Skomsvoll sist uke. Til helgen står Ibsenprisen for tur på Nationaltheateret.

Tora Augestad Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret.no

Å jobbe med Marthaler er som å spille kammermusikk
Årets prismottaker er den sveitsiske teaterregissøren Christoph Marthaler, som Augestad har jobbet med i et tiår. Hun skal lede et åpent seminar om regissøren og intervjue flere av hans skuespillere på scenen.

– Vi skal skape et portrett slik at publikum får en mulighet til å bli kjent med Marthaler, blant annet gjennom utdrag av tidligere stykker og musikalske innslag. Til slutt gjør regissør Runar Hodne et lenger intervju med han, forteller Augestad.

– Du har spilt i mange av produksjonene hans de siste ti årene. Kan man si at du har blitt Marthalers muse?

– Nja, kanskje en av dem. Jeg har akkurat hatt premiere med min ellevte Marthaler-produksjon. Det har blitt mange! Men det som er så spesielt med hans univers er at ingen av oss er viktigst, vi er alle viktige. Det er litt som kammermusikk å jobbe med han, du må vite i hvilket øyeblikk du spiller førstestemmen og når du spiller tredjestemmen.

– Har du vært en døråpner ovenfor det norske publikumet?

– Marthaler har bare blitt spilt to ganger i Norge tidligere, begge på Festspillene i Bergen. Den første gangen var det liten interesse. Den andre gangen var det utsolgt, og ja, da var jeg med på scenen. Så kanskje det hadde en effekt på det lokale publikumet, og kanskje noen kommer på søndag i Oslo for å se meg på scenen da, sier Tora.

Men hun vil ikke ta noen som helst ære for at han har fått Ibsenprisen.

– Det er fantastisk velfortjent og en stor anerkjennelse for arbeidet hans. Han har jo skapt en egen skole etter 30 år i europeisk teaterliv. Marthaler er en nysgjerrig regissør som er ekstremt flittig og i konstant utvikling. Vi som jobber med han syns jo at det er flott og inspirerende, men noen ganger kan det bli litt slitsomt med syv timers prøver hver eneste dag, med bare én liten pause, forteller Augestad og ler.

Avmakt, fortvilelse og melankoli
Førstkommende lørdag, dagen etter Ibsenprisen, skal Tora spille tittelrollen i forestillingen «Dagny» på Oslo Operafestival. Rollen er skrevet av Henning Sommerro spesifikt for henne og handler om pianisten, forfatteren og kulturarbeideren Dagny Juel.

– I forestillingen er alt jeg synger Dagnys egne tekster. Så jeg gir liv til hennes stemme, bokstavelig talt. Det er en veldig intim og gripende forestilling, sier Augestad.

– Dere er begge norske kvinner, og sterke kulturpersonligheter som har levd og arbeidet på de samme stedene i Europa. Kjenner du deg igjen i Dagny?

– Hun hang med den tidens store kulturpersonligheter; Munch og Strindberg, og man kjenner seg bittelitt igjen i det å være nærme de viktigste kunstnerne av sin tid. Og det at hun var destruktiv. I visse tekster er det veldig mye avmakt, fortvilelse og melankoli. Det kan jeg identifisere meg med. Når jeg søker inn i kunsten så er det de mørkere tingene som virkelig treffer meg. Om man kan jobbe med det mørke i kunsten så kan man være litt lysere ute i verden. Jeg liker den dynamikken, akkurat som Dagny gjorde det.

Karrierehøydepunkt
Mellom konserter, teaterforestillinger og konferansieroppdrag legger Augestad akkurat nå siste hånd på en portrettplate med dirigent Joshua Wilderstein og Oslofilharmonien som har fått tittelen «Portraying Passion» og gis ut på Lawo Classics.

– Det er helt overveldende, for det er veldig sjelden de spiller inn portrettplater. Å ha en så stor produksjon, med et helt symfoniorkester, med 90 musikere bak seg… Ja det er først og fremst en stor ære, men også helt absurd! Dette er helt klart ett personlig høydepunkt i min karriere.

Augestad er tydelig stolt av platen, som inkluderer blant annet Kurt Weill og Bertolt Brechts «Syv dødssynder» og Marcus Paus’ «Hate Songs».

– Paus kaller det en «symfonisk miniatyrkabaret», med tekster av den amerikanske satirikeren Dorothy Parker. Det bygger på en liten essaysamling hun skrev om alle tingene hun hatet, som tanter og barn og menn. Paus tok utgangspunkt tekstene som handlet om menn, forteller Tora og bryter ut i sang: «I hate meeen, they irritate me…»

– På en orkesterplate blir det lett litt Schubert og litt Brahms og litt Sibelius. Men vi har gått for en mer enhetlig idé. Weill og Brecht skriver om alt det forferdelige som skjer i USA, hvor man finner alle de syv dødssyndene i full sving. Parker har en veldig skarp tunge når hun skriver og kunne gått hånd i hånd med Brecht. På toppen av dette kommer Charles Ives med litt amerikansk nostalgi.

Tora Augestad Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret.no

God «festivalkondis»
I 2019 fortsetter hun i sitt høye tempo med mellom 80 og 100 konserter i året. Konserter i filharmonien i Paris og Elbfilharmonie i Hamburg er booket og flere plateprosjekter er planlagt.

– Når man jobber så intensivt, med så vidt forskjellige prosjekter og roller, hvordan stiller man om hodet og kroppen?

– Jo bedre karrieren går, jo morsommere oppdrag får man. Men samtidig er det mer press. Jeg sier nei til veldig mye. Jeg tror et av mine talenter er at jeg klarer å fokusere på én ting av gangen. Hvis jeg ikke hadde klart det hadde jeg nok ikke hatt denne karrieren.

– Jeg har lært mye av å spille på festivaler, ikke minst Hardanger Musikkfest hvor jeg løper fra det ene til det andre og må stille meg om raskt. Jeg kaller det «festivalkondis». Så jeg er ikke så bekymret for en vill uke i Norge. Jeg må bare beholde stemmen og ikke bli syk. Bank i bordet!

Publisert:

Del: