– Jeg har ikke noe mål om at jazz skal bli superkommersielt, men vil heller ikke at det skal være antikvarisk, sier saksofonist Kjetil Møster, som snakket varmt om sjangeroverskridelse foran nesten ingen på Vill Vill Vest.

© CC / Pixabay

Fredag under bransjefestivalen Vill Vill Vest ledet Audun Vinger, musikkskribent i Dagens Næringsliv og Jazznytt en samtale mellom saksofonist Kjetil Møster, Andreas Risanger Meland som driver plateselskapet Hubro, og Birgitte Mandelid fra Øyafestivalen.

Tittelen «Men er’e jazz?» var imidlertid ingen magnet for bransjefolket. Det var mildt sagt glissent i det lille lokalet, og fra scenen ble det spøkt med at flertallet av de fremmøtte hadde tilknytning til Hubro.

– Jeg hadde en mistanke om at det ville bli slik. Så lenge det står «jazz» på plakaten på en slik musikkonferanse, er det mange som faller fra, sa Møster til Ballade etter samtalen.

Men er'e jazz-panelet Foto: Aslaug Olette Klausen
Men er’e jazz-panelet Foto: Aslaug Olette Klausen

Uten merkelapp
En samtale som for øvrig konkluderte med at både sjangerbegrepet generelt og jazzbegrepet spesielt ikke lenger ga noen egentlig mening. I dag blandes sjangre. Mandelid pekte for eksempel på at jazzartister som bookes til Øyafestivalen alle har en slags «crossover-appell», mens Meland, som gir ut jazzskiver, ikke nødvendigvis setter merkelapp på utgivelsene. Han velger dem utfra sitt eget øre.

– Indirekte blir utgivelsene solgt inn som norsk jazz. Men jeg velger prosjekter jeg føler er mer overskridende, sa Meland. Han kunne også fortelle at det formatet Hubros artister selger mest i er vinyl.

Museumsgjenstand
Den jazzutdannede saksofonisten, med bakgrunn fra så ulike prosjekt som Datarock og sitt eget band Møster!, og som nylig mottok Bergen kommunes kunstnerpris, skulle gjerne sett at verden delte hans forhold til jazzen.

– For meg er jazz en oase. Det har blitt stemplet som en sær, traust gammelmannsgreie, i mange år har det blitt fremstilt som noe veldig tradisjonelt, nærmest en museumsgjenstand. Men under overflaten har det boblet hele tiden, og folk har eksperimentert og skapt ny musikk i lang, lang tid. Det er synd at jazzbegrepet har blitt en utdatert greie for spesielt interesserte. Jeg tror ikke det trenger å være det i det hele tatt, sier Kjetil Møster til Ballade.

Dermed var det kanskje ikke strategisk lurt å innlemme jazz-ordet i tittelen for debatten; Møster humrer at gode strateger eller markedsorienterte har vel jazzfolket aldri vært. Slik sett mener han at debatten delvis illustrerer tilstanden til musikkformen:

– Jeg føler at både utøvere og arrangører nærmer seg hverandre i at sjangrene blir hvisket ut. Man låner her og der, og jo mer ulogisk sjangerblandingen er, jo gøyere er det. Og det synes flere og flere.

Man låner her og der, og jo mer ulogisk sjangerblandingen er, jo gøyere er det.

– Jeg har ikke noe mål om at jazz skal bli superkommersielt, men jeg har et mål om at det ikke skal være antikvarisk, at assosiasjonen man får når man hører ordet jazz er at det er noe traust og kjipt eller rart. Det er viktig for meg at det skal være noe som vekker interesse.

– Du nevnte på scenen at du ser på denne båssettingen som en konspirasjon fra plateindustrien på 70/80-tallet?

– Det var i hvert fall veldig lurt av dem å klassifisere mennesker ut fra smak. Sånn har det alltid vært, også på andre områder i livet. Setter du klare skiller og definerer folkegrupper innenfor de grensene, så har du kontroll på dem, og kan diktere dem. Når du sier til folk: Du liker Rolling Stones og dere like Beatles så har du to grupper du setter opp mot hverandre, du får mulighet til en mye mer direkte spisset markedsføring. Det synes jeg er utrolig feigt og negativt. Det er en egoistisk innstilling til både livet og musikk og alt mulig.

Kjetil Møster Foto: Aslaug Olette Klausen
Kjetil Møster Foto: Aslaug Olette Klausen

Fra trash til Coltrane
Selv føler han at han jobber for det motsatte. Han kan like alt fra den mest glatte popmusikken til den mest støyete støymusikk. Og hans egen vei inn i musikken er delt mellom trashmetall, og oppdagelsen av Coltrane: Han fant den samme energi i begge uttrykk.

– Du har spilt innen flere sjangre, fra scenen nevnte du at du en periode rømte fra den arrogante jazzen. Opplever du at det blir et press fra alle kanter og vanskelig å skape ditt eget rom?

– Arrogansen jeg nevnte opplevde jeg etter at jeg vant en pris og måtte reise rundt i verden og spille på en del jazzfestivaler som er veldig tradisjonelle. Moldejazz og Vancouver jazzfestival er ekstremt eksperimentelle sett fra et jazzfestivalperspektiv. Men jeg tror ikke at mange vil si at Moldejazz er veldig eksperimentell sett fra et eksperimentell-musikerståsted. Men så streit er det som kalles jazz ute i verden. Det er helt A4. De vil aller helst se en ny Charlie Parker gå på scenen og spille likt som Charlie Parker.

– Problemet er bare at det er kanskje 70 år siden Charlie Parker levde. Minst. Det synes jeg er så dumt. Hele den retrospektiviteten og hvordan den romantiserer historien i den grad. Det er utrolig dumt å ikke tenke lenger fremover. Det er å skyte seg selv i foten, det er negativt for jazz som musikkform. Ofte er det sånn at de mest ekstreme musikkformene har de mest tradisjonelle aktørene, ofte, men ikke alltid. En del jazzarrangører og utøvere er veldig sikre på sin egen musikkforms suverenitet.

Personlig har Møster opplevd større åpenhet i pop, rock og elektronisk musikk, om enn det også der kan være personavhengig.

– Du var så vidt inne på i debatten at den norske individualisme er en av årsakene til at norsk jazz egentlig har større åpenhet enn andre steder. Vil du utdype?

– Norge har vært et foregangsland på å være åpen for å ta inn andre musikkformer i et jazzuttrykk. Og dette er bare en teori: I samfunnet går det mot at folk blir stadig mer individualistiske. Det blir mer og mer verdsatt å gjøre noe spesielt og annerledes, drive med noe som er smalt, og kunne noe om ting som ikke andre kan noe om. Jeg opplever det som en generell trend i samfunnet, uansett hva en holder på med.

Norge har vært et foregangsland på å være åpen for å ta inn andre musikkformer i et jazzuttrykk.

– Så jeg tenker at den trenden kanskje kan overføres til musikksjangerblandingen. Det er mer og mer hipt å være en som liker litt av hvert og har funnet sin egen miks av referanser i livet sitt. Det vil gjøre en person mer individuell og unik.

Resultat av dybde
I samtalen ble de mange popartistene med jazzbakgrunn nevnt. Mest kjent er kanskje Highasakite, men også Emilie Nicholas og Ine Hoem har bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. Det har også Møster, som i dag også underviser ved Griegakademiet i Bergen. Han forklarer bevegelsen fra jazz til pop med blant annet selve undervisningsformen.

– Det som er spesielt med modellen i Trondheim er at den i motsetning til den amerikanske Berkeley-modellen, der alle blir drillet i å utføre de samme jazztradisjonene, går i dybden på noen få ting som studenten virkelig brenner for. Og så skal tryggheten i å kunne få ting veldig, veldig godt, gjøre seg gjeldende nesten uansett hva en holder på med.
Etter hvert oppdager man at en finner det samme i andre musikkformer. Det er det samme kvalitetene, de samme parameterne

– Når du tar essensen i Sarah Vaughan, Ella Fitzgerald eller Billie Holliday, finner du karakter, særegenhet, flyt, frasering, rytmikk. Det er begreper som er helt universelle. Men historien er en veldig god læremester, og så kan du sette det du lærer inn i nye, moderne rammer, og så har du noe nytt. Sånn som Ingrid i Highasakite. Hadde du tatt ut vokalen og satt den over et jazzkomp, tror jeg det ville høres veldig autentisk jazzete ut, hvis du skjønner.

– Ditt eget band, Møster, er det man kaller sjangeroverskridende. Har dere møtt noen karrieremessige utfordringer?

– Jeg merker at det er vanskelig. Det er ikke noen etablert scene for uttrykket som bandet mitt operer med. På jazzfestivaler blir vi ofte for bråkete og drøye, og på rockefestivaler blir vi for speisa og sære. Vi befinner oss i et eller annet sort hull i midten der.

– Men jeg tror det går på tankemønsteret til folk. De vil liksom finne noe som er trygt og som de kjenner seg igjen i og definerer sin egen person inn i. En eller annen kultur eller sjanger. Jeg skjønner at det er skummelt for folk å bare hive seg ut i noe ukjent. Men jeg tror folk har godt av det, å utfordre seg selv, og teste ut noe som er annerledes. Som jeg sier til sønnen min ved middagsbordet: «Du må smake på det, du kan få lov å ikke spise det, men du må smake på det». Det er en leveregel en kunne trengt å prøve litt mer, på alle områder i livet.

Publisert:

Del: