Hvordan høres politisk musikk ut i dag?

Under tittelen Hvor ble det av budskapet?: Musikernes stemme og samfunnsrolle modererte Edvard Valberg i Honningbarna en samtale der gamle politiske faner ble erklært døde. Spørsmålet var imidlertid ikke hvor engasjementet var blitt av, men snarere: Hvordan høres «budskapet» ut i 2016?
I panelet satt Emir Hindic (Sushi x Kobe), Haley Shea (Sløtface), Sverre Knudsen (Artist/Forfatter) og Alba Falch Nesheim (gjennomsnittlig musikkinteressert). Alle var enige om at det å uttale seg politisk i dag fører til merkelapper, og kan få større konsekvenser enn tidligere, blant annet på grunn av sosiale medier.

Nesheim pekte på at kombinasjonen av politikk og musikk fort kan bli belærende. Samtidig mente både Hindic og Shea at selv om de kanskje mister noe med å komme med tydelige ytringer, blir de også mer synlige. Knutsen fortalte at hans politiske oppvekst var farget av Dylan, forholdvis banale antikrigstekster og senere pønken. Etter lang nedetid for en slik type musikk, mener han å se en musikalsk interessant utvikling, særlig i USA.
Alt er politisk
I Norge er både Sushi x Kobe og Sløtface, og ikke minst Valbergs Honningbarna utøvere om ønsker å nå ut med et budskap, av ulik valør.
– Alt er politisk. Det personlige er politisk. Jeg er lei av musikk som ikke handler om noe. All musikk som kommer fra et ærlig sted, er politisk, sa Shea, og fikk støtte av Valberg, både på scenen – og da Ballade tok en prat med begge etter debatten.
– Du tar til orde for et utvidet politisk begrep. Trengs det?

– I aller høyeste grad. For at folk skal kunne ta del i politikken, for at folk skal kunne føle at den betyr noe for dem, og ikke bare er en egenskap man kan være god i, som det å trene seg til å sykle på bakhjulet, trenger vi at forståelsen for hva poltikk kan være utvides til noe mye bredere enn det det er i dag, sier Valberg, og fortsetter;

– Når man bruker politikkbegrepet i samtale med folk, og spesielt på musikere og publikum, så svarer de: «nei det vet jeg ikke, det kan jeg ikke noe om, det er noe jeg er veldig usikker på.» De snakker gjerne om de store tankene om frihet, solidaritet og rettferdighet. Men med en gang man kaller det politikk så blir folk distanserte. Det er ikke rart. Jeg blir distansert selv.
Gøy – som politisk prosjekt
Valberg har ikke mye til overs for det han omtaler som de gamle rammene for hva man kaller politisk musikk. Han mener som Shea at dersom noe er ekte, hvorfor skulle det ikke da også være politisk? I Honningbarna er det politiske prosjektet for eksempel definert som å ha det gøy, og som å fremme kaoset og det uforutsigbare.
– I et samfunn som er så effektivisert, der det er mye støy rundt oss, og alt er forutsigbart, er bare det å gjøre noe så lite konstruktivt som å ha det gøy og oppsøke kaos et politisk prosjekt, hevder han.
– Det er mye musikk som skulle falle innenfor politisk musikk om man hadde mine rammer for det. Det ville være helt ukomplisert å kalle mange band for politiske, og folk vil kunne ta del i det. Men det å sitte med kassegitaren, med dreads og synge «Fuck systemet», det er jo latterlig, og så klisjefylt. Det blir er en sjekkliste, hvor spørsmålet er om du er politisk nok. Det er utdatert og dustete.
– Hvor mener du vi kan høre det nye i budskapet?

– Jeg tror ikke budskapet har forsvunnet i det hele tatt. Jeg tror bare at vi kanskje leter på feil steder. Man leter etter «AKP-ML-greia», man leter etter den gamle visa, man leter etter politikk i den forstand. Ikke i en ny forstand. Problemet er ikke at meningen har forsvunnet. Utfordringen er hva den høres ut som nå.

Problemet er ikke at meningen har forsvunnet. Utfordringen er hva den høres ut som nå.

– Og det er jo det som er vanskelig å vite. Det kommer det veldig an på hver enkelt person, hvor en ser noe budskap, hva den personen reagerer på og hva den personen blir trigget av. Jeg kan ikke annet enn å snakke om det vi mener er nytt, og det vi mener er en ny måte å gjøre det på: gjennom kaoset, det uforutsigbare og det gøye. Det traurige, alvorlige, teoretiske og kjedelige er dødt. Det er ingen som lenger tror på det «shitet» der. For hvorfor skulle vi? Og hva er moroa i det?
Forsterke meninger
Haley Shea er imidlertid tydelig på at hun, og hennes band, Sløtface, lager politisk musikk. Og hun er ikke redd for betegnelsen.
– Jeg er født i 1994 så jeg vet kanskje ikke helt hva den tradisjonelle politiske musikken er. Men jeg prøver definitivt å lage politisk musikk, selv om jeg ikke vet om alle nødvendigvis tolker det sånn. Jeg har lyst til at musikken skal ha et konkret budskap, og den skal prøve å forandre ting som jeg synes er urett.

– Jeg tror vel egentlig at det er de som er enige med meg som hører på musikken min. Så jeg vet ikke om man forandrer meningen til folk. Men man kan kanskje forsterke den meningen de har.
Hun mener mediene og publikum er vant til at artister ikke vil mene eksplisitt politiske ting fordi de er redd for å distansere seg fra publikum, eller er redd for å fremmedgjøre potensielle musikkjøpere. Samtidig er utvalget så stort at det ikke er noe problem. Det handler heller om å skille seg ut i mengden. Det politiske er dermed også «branding», mener hun.

De ser noe i deg som de liker. Og da tenker jeg at alt med vårt band burde stå frem som et forbilde.

– Jeg tror at flere og flere band bruker det at man har et budskap til å skille seg fra andre artister. I en ideell verden synes jeg at man burde lage musikk fordi man har noe man har lyst til å uttrykke, eller et konkret budskap man har lyst til å komme med. I en ideell verden er det kanskje ikke et brand som man må ha. Men i dag så føler jeg at det er det.
– Når du snakker om musikk som politisk budskap, snakker du om tekstene eller bruker dere også instrumenteringen?

– Jeg bruker den aggresjonen fra pønk som jeg er inspirert av til å få frem budskapet. Men for oss er det politiske hovedsakelig i den stemmen du får som musiker, og det at du får lov å uttale deg i media om hva som er rett og galt i samfunnet. Vi prøver å gjøre selskapet – som bandet vårt er – til et virkemiddel for å forandre ubalanse, og da spesielt kjønnsubalansen. Og så vil vi at konsertene våre skal være et trygt sted å gå, at man ikke skal bli utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet.
– Grunnen til at man har en stemme som band er at man er et forbilde for andre folk. De ser noe i deg som de liker. Og da tenker jeg at alt med vårt band burde stå frem som et forbilde. Hvem vi velger å ha med i crewet vårt, hva vi sier i tekstene våre, og hvordan det er å være på konsert med oss.
På Sløtfaces neste turné vil det derfor være et kjønnsbalansert crew.

Men har musikk egentlig noen politisk betydning?
Dette var tittelen på et annet punkt på Vill Vill Vest-programmet tidligere samme dag. Her trakk postdoktor Torgeir Uberg Nærland frem nettopp Honningbarna, samt Razika og Karpe Diem som eksempler på ny norsk musikk med et tydelig politisk uttrykk. Selv har han forsket på musikk og politisk teori. I fjor disputerte han med doktorgradsavhandlingen Exploring the political significance of Norwegian hip hop music through the lens of public sphere theory.
Han viste onsdag til musikkens funksjoner hvor musikk blant annet kan skape en felles identitet og samhold innenfor en politisk bevegelse: det blir på en måte soundtracket til bevegelsen. Musikk blir også en måte å kommunisere det politiske budskapet ut til den bredere offentligheten på, og med det et middel til å rekruttere nye medlemmer. Han postulerer at venstresiden i Norge tidligere rekrutterte godt fordi de hadde den beste musikken.
Indirekte kraft
Etter seminaret utdypet han:
– Den politiske kraften i musikk ligger mest på pre-politisk nivå, altså at musikk bidrar til hvordan vi forstår verden på et ideologisk plan. Musikken er med på å bekrefte vår forståelse av verden rundt oss, eller kan utfordre denne forståelsen. Der er musikk viktig, slik den alltid har vært. Musikk er også viktig for hvordan vi tenker, og former vår identitet. Det har også i neste omgang politiske implikasjoner.
– Tenker du i mer direkte forstand, som politisk aksjonsform og at musikk griper inn i faktiske politiske prosesser, så er det vanskeligere å se at musikk har stor politisk betydning. Men noe betydning har det.
– Hva kjennetegner politisk musikk i dag?

– Ser du på hva som finnes i dag av norsk politisk musikk så finner du en del innenfor hiphop. Der er det mange som lager politiske låter, i hvert fall, og som har politiske tekstlinjer. Du har også en del pønka popband som er uttalt politiske. De tar politisk standpunkt gjennom musikken sin.
– Jeg mener å ha registrert at det er flere artister nå enn for fem-seks år siden som sier at de er politiske og identifiserer seg selv som politiske. En mulig forklaring er at for ironigenerasjonen, altså dem fra slutten av tredveårene og oppover, så sto eksplisitt politisk musikk lavt i kurs. Et band som Black Debatt er et uttrykk for det. De tuller veldig fint med den programpolitiske musikken. Men nå ser det ut som den innstillingen har sluppet litt taket. Jeg oppfatter at det har blitt større rom, og at det er kulere å være politisk igjen.
Vanskelig å snakke om
Hva som ellers kan kalles politisk musikk mener han er et definisjonsspørsmål. Han ser ikke noe problem med å skulle utvide begrepsinnholdet i seg selv. Men understreker at for at det skal kunne forskes på og prates om mer generelt, må begrepet avklares, og avgrenses.
– Hvis alt er politisk så vanner en ut begrepet. Det blir vanskelig å snakke om, rett og slett.
– Sammenlikner vi de politiske artistene på 70- og begynnelsen av 80-tallet med dagens, så hadde de politiske artistene i langt større grad sin forankring i politiske bevegelser. Og identifiserte seg med politisk sak, og med parti. Ikke minst med ML-bevegelsen og MAI-forlaget. Det var mange flere den gangen, det var en del av en musikalsk zeitgeist om du vil. Det politiske var en del av musikkulturen, og det har vi jo ikke i dag på samme måte. Dagens politiske artister knytter seg i langt mindre grad til bevegelser. Det andre er at det musikalske formspråket har utviklet seg siden da. For eksempel med hiphop som er et helt annet språk enn det en hadde for hånden den gangen.

Det er notorisk vanskelig å snakke om det politiske i musikken, i selve uttrykket.

– Hvordan uttrykker politikken seg musikalsk?  

– Det er notorisk vanskelig å snakke om det politiske i musikken, i selve uttrykket. Og det kan være popartister har et mindre bevisst forhold til det. Spør du folk i kunstmusikkmiljøet og den klassiske musikken har de der en mer bevisst og teoretisert tradisjon for å uttrykke noe politisk gjennom tone, klang og rytme. Og ikke minst i forhold til å lage ting som er i motstand til det etablerte og aksepterte, rent estetisk. Der knytter det musikalske seg kanskje i større grad til en politisk eller ideologisk bevissthet.
– Jeg tenker at en artists musikalske uttrykk sammen med den visuelle fremtredenen og det de sier utenom ofte kommer sammen i en helhet som uttrykker noe. Og så er det også sånn at det knytter seg fortolkningsrammer til enkeltsjangre som gjør at man enklere tolker musikken politisk. Da pønk eller hiphop kom sto det estetiske – i begge sjangre – i motsetning til etablerte normer for fint, stygt, tøft og slike ting, og hva som man tenkte på som musikk i det hele tatt. Det var et estetisk fingerpek til det etablerte. Men vi snakker ikke her partiprogram eller politisk sak i det estetiske.