Fransk pris til Det Norske Solistkor
Bach – The Motets kåres til «Årets album» av det musikkmagasinet Diapason. Her forteller de mer om arbeidet med albumet.
Tirsdag fikk Solistkoret utmerkelsen Diapason d’Or de l’Année, eller Årets album, for sin tolkning av Bachs motetter på en prisutdeling i Paris.
Plata ble utgitt på BIS Records i 2017, og er Pedersens sekstende utgivelse med Solistkoret. Norske Ensemble Allegria medvirker også på plata.
Dette er første gang et kor fra Norge mottar prisen.
– Det er eventyrlig å få utmerkelsen for et album med musikk av Bach», sier Grete Pedersen, sjefsdirigent for Det Norske Solistkor i en pressemelding.
Beveger seg mellom sjangre
I sin anmeldelse av Bach – The Motets sammenligner Diapason koret med verdensledende Bach-fortolkere som i en årrekke har spesialisert seg på musikken. Pedersen uttrykker i pressemeldingen at prisen dermed kommer overraskende på.
Til Ballade utdyper hun:
– Diapason sammenligner Solistkoret med Monteverdi Choir and Orchestra og Bach Collegium Japan. De har spesialisert seg på eldre musikk i en årrekke. Solistkoret er derimot kjent for å bevege seg mellom sjangre, stilarter og tidsepoker i sine fremføringer, sier Pedersen til Ballade.
Hun viser blant annet til albumet As Dreams fra 2016 som et eksempel på sjangerbevegelsene.
– Her skiftet sangerne mellom plystring, skrik og vakker sang i skjønn og uskjønn forening. Jeg har klokketro på at vi utvikler oss som musikere ved å utsette oss for det ukjente og uhørte, og kanskje gjør både Solistkorets og Ensemble Allegrias fleksibilitet plass for en særegen tolkning.
Ledige stillinger
– Hvordan har dere jobbet med innspillingen – både praktisk og teknisk?
– Plata ble spilt inn med den eminente produsenten Jens Braun og BIS Records i Ris kirke i Oslo. Disse har vi vært så heldige å samarbeide med i over 10 år. Teknisk er det krevende musikk – sangerne måtte være i svært god form for å spille inn dette.
– Først og fremst er det viktig å lære seg mest mulig om tidsepoken, om tolkningsnøkler og instrumentene som ble brukt på den tiden for å mest mulig historisk informert. Samtidig synes jeg det er vesentlig å forstå musikken i vår tid og i vårt lydlandskap. Vi lever i 2018, og det spennende å utforske spennet mellom datid og nåtid.
Koret har derfor samarbeidet barokkspesialister på de introverte motettene, og med Ensemble Allegria på de mer ekstroverte motettene som dermed har fått et mer moderne uttrykk.
– Jeg synes det er spennende å la det bli hørbart at det er norske musikere, og la det bli en slags skandinavisk klang, i stedet for å etterligne kor og orkestre fra Kontinentet. Teksten er jo på tysk, og det påvirker selvfølgelig det hele, men jeg synes det er fasinerende å være i dette geografiske skjæringspunktet, og løfte det fram i stedet for å jevne det ut.
– Dere har tidligere også fått månedens utmerkelse fra det franske magasinet – hva betyr slike utmerkelser for koret?
– Utmerkelser som dette en viktig anerkjennelse og gir særlig tyngde når vi blir sammenlignet med topp internasjonale utøvere. Samtidig er en slik utmerkelse en bekreftelse på at Solistkoret blir ansett som et av de mest toneangivende korene der ute. Det tar vi med oss i vårt daglige virke, sier daglig leder Ingvild Skaatan i koret.
Koret prioriterer arbeid med å nå ut til et større publikum, og Skaatan håper dette kan være et viktig skritt på veien i deres internasjonale satsning.
– Internt betyr det et klapp på skulderen og litt mer energi til å fortsett å jobbe like godt som vi har gjort til nå!
Diapason d’Or
Hver måned velger Diapason ti klassiske utgivelser som tildeles Diapason D’or («den gylne stemmegaffel»). Hvert år nomineres 15 av de 110 D’or-albumene til den prestisjefylte Diapason d’Or de l’Année («årets gylne stemmegaffel»), som kan sammenlignes med Gramophone Award.
Solistkoret mottok Diapason D’or for sin innspilling av Bachs motetter i april i år. Det er første gang koret mottar Diapason d’Or de l’Année, og de er i godt selskap med andre utøvere som Leif Ove Andsnes og Truls Mørk.
Om Bach – The Motets, skriver magasinet: «En ’tour de force’ i farger, korklang og gjensidig tillit mellom Grete Pedersen og hennes Oslobaserte ensemble; deres versjon av de seks motettene innehar en poetisk dimensjon uten sidestykke» (Gaëtan Naulleau, Diapason).
