Ny nasjonal arrangørstatistikk viser at flertallet av konsertarrangørene er små, har lave driftsmarginer og mange frivillige. Nå ber bransjen om bedre betingelser.

Utsnitt fra rapporten Nasjonal arrangørstatistikk 2016

Tirsdag ble Nasjonal arrangørstatistikk 2016 lagt frem. Dette er den første rapporten som tar for seg helårsarrangører, og den tredje rapporten på festivalfeltet. Rapporten, som dermed også er den første som tar for seg hele konsertfeltet, er utarbeidet av Kunnskapsverket på oppdrag for Arrangørforum.

I rapporten kommer det frem at flertallet av de norske helårsarrangørene er små, sett i forhold til den europeiske Live DMA-undersøkelsen, som den er sammenliknbar med. Kun et fåtall har kapasitet over 400 gjester. Publikumssnittet er også på halvparten av hva det er kapasitet til på stedene. Driftsmarginene er små, og det ser ut til at helårsarrangørene som helhet ender ut i minus.

Varierende inntekter
Finansieringsgrunnlaget for de ulike arrangørene er ikke uventet også varierende:

Halvparten av inntektene til arrangører kommer fra billettinntekter, og en tredjedel fra offentlige tilskudd. Rock/pop og sjangeroverskridende arrangement ble finansiert med en stor andel billettinntekter. For de sjangeroverskridende arrangementene var billetter og offentlige tilskudd eneste kilder, mens rock/pop hadde lavere andel offentlig finansiering, og støttet seg mer på blant annet servering.

Der tidligere undersøkelser indikerer at også klassisk får en stor andel av offentlige tilskudd, er dette ikke tilfellet i denne rapporten.

Jazz og folkemusikk synes å være mer avhengig av de offentlige tilskuddene enn de øvrige sjangrene, mens der tidligere undersøkelser indikerer at også klassisk får en stor andel av offentlige tilskudd, er dette ikke tilfellet i denne rapporten. Klassisk arrangører henter ifølge statistikken 64 prosent av inntekten fra den såkalte ”andre inntekter”-kategorien mens folkemusikk i motsatt ende hadde 77 prosent av inntekten fra offentlige tilskudd.

Det fremgår også at: de 10 største mottok om lag tre fjerdedeler av samlet tilskudd fra staten, og de to største alene mottok nesten halvparten av samlet statlig støtte. Og en stor del av både statlig og kommunal støtte går til kulturhusene.

Sponsorinntektene var lave uavhengig av sjanger. Og det er samtidig et høyt antall frivillige tilknyttet arrangørene.

– Det er overraskende at det er så mange frivillige her. Vi visste jo at det var mange på festivaler, men at det skulle være en så høy andel frivillige også hos helårsarrangørene var uventet, sier daglig leder Torbjørn Heitmann Valum i Norske Konsertarrangører, som både er medlem i Live DMA og Arrangørforum.

Torbjørn Heitmann Valum Foto: Norske konsertarrangører

Vanskeligere å drive
Valum mener rapporten med dette viser hvor mye av den såkalte grasrotkulturen helårsarrangørene inngår i som er dugnadsbasert. Han peker samtidig på at det er grunn til å rope varsko når hver tredje arrangør svarer at det har blitt vanskeligere å drive konsertvirksomhet i 2016.

– Vi ser dette igjen på tallene i undersøkelsen for øvrig. Vi korrigere for de kommunale kulturhusene når vi ser på tallene for kommunal støtte. Det er lite kommunal støtte, det er lite nasjonal støtte, og det er lite privat støtte.

– Det vil si at i kulturnæringslogikken faller helårsarrangørene i mellom. På lokalt plan blir de betraktet som kultur, med for små midler til å være samarbeidspartner for andre næringer. Mens det på nasjonalt plan ikke blir kultur nok til å få støtte fra Kulturrådet.

Særlig arrangører av populærmusikk- og sjangeroverskridende konserter viste til røde tall i regnskapene. Valum mener forklaringene på dette er flere. Noe skyldes konkurransen fra festivaler som han mener presser prisene på norske artister opp, samtidig som betalingsviljen for billetter ikke vokser tilsvarende.

– Det er noe som ikke funker. Norsk musikk går så det griner, og konsertvirksomhet står for halvparten av omsetningen. Samtidig er det helårsarrangører som har så små marginer at bare tilfeldigheter gjør at de kan drive.

– Vi ser at volumet i bransjen går opp. De store tjener artistene og arrangørene tjener mye, mens de små arrangørene og artistene ikke har marginer å jobbe ut fra. Så når TONO sier opp rammeavtalen med arrangørene, sparker det beina under både de små arrangørene og artistene. Det blir en dobbel minus.

Når TONO sier opp rammeavtalen med arrangørene, sparker det beina under både de små arrangørene og artistene. Det blir en dobbel minus.

Lanserer Grasrotløftet
Valum trekker også frem den foreslåtte endringen for egenvakthold som nå er satt på vent, men ikke avblåst, som en annen utfordring for feltet. Summen av disse utfordringene gjør at Arrangørforum, som består av medlemsorganisasjoner av musikk- og festivalarrangører fra flere sjangre, nå også går sammen om Grasrotløftet.

– Vi har avdekket at det er trange kår på grasrota. Det må myndighetene anerkjenne, og vi håper at de vil gjøre det de kan for å forenkle hverdagen for arrangørene. Dette er en aksjonskampanje for at det skal bli flere enn arrangørene som tar tak.

– Det har vært kunstneraksjoner som har jobbet for at musikere skal få bedre betalt. Det er vi alle for. Men det er ikke penger til å betale husleia til slutt, når alle andre skal ha mer betalt.

Les også: Hva er god politikk for kunsten i distriktene?

Grasrotløftet er også å regne som et innspill til den kommende kulturmeldingen, og frivillighetsmeldingen som også er under arbeid.

– Når vi snakker om kunstnerøkonomi, og norsk kultur, så må vi ikke bare snakke om eksport av norske artister til utlandet. Vi må også klare å holde liv i et publikum i Norge. Det må legges bedre til rette for at det går an å drive frivillig og smått, og da snakker jeg ikke bare om støttepenger. Det handler om å forenkle skjemaveldet, og minske byråkratiet.

Ulik kjønnsfordeling
Rapporten tar imidlertid ikke kun for seg økonomiske forhold. Den har også undersøkt kjønnsfordelingen blant de 43 000 musikerne som opptrådte hos arrangørene i 2016. En tredjedel av disse var kvinner, men det var store forskjeller mellom sjangrene.

I undersøkelsen ble det skilt mellom utøvere og artister. Blant utøvere innen klassisk, folkemusikk og sjangeroverskridende var nesten halvparten kvinner, mens det var under 20 prosent innen jazz, og kun åtte prosent kvinner blant bluesutøverne. Tallene for artister, forstått som frontfigur, gikk ned fra 37 til 25 prosent for pop/rock, mens den steg til 26 prosent for jazz, og for folkemusikken gikk den opp, her til 55 prosent. For klassisk og blues var det henholdsvis like høy, og like lav kvinneandel som for utøvere.

For festivalfeltet er kvinneandelen derimot bare på en fjerdedel. Og ville vært enda lavere om det ikke hadde vært for at ved klassiske festivaler, folkemusikk og ikke-musikkfestivaler er rundt halvparten av utøverne kvinner.

Valum er usikker på hva forklaringen er på den relativt store forskjellen mellom helårsarrangører og festivaler.

– Det kan være mange grunner til at det er slik. Men noe kan ha med størrelse å gjøre. Festivalprogrammene er ofte et slag best-of program, og da blir det dessverre ofte menn på topp. Mens helårsarrangørene presenterer mer et snitt av musikken.

Les også: Verdier og forskjeller

Festivaler forskjellige
Det er i det hele tatt flere forskjeller enn likheter mellom festivalfeltet og helårsarrangørene. Festivalene er primært et byfenomen, med noen flere unntak for populærmusikk- og folkemusikkfestivaler utenfor byene. To tredjedeler av de som opptrer på festivalene er norske.

Når det gjelder festivalenes inntekter er svargrunnlaget så lite at tallene ikke er sammenliknbare med tidligere år. Festivaler innenfor det rytmiske feltet er ifølge tallmaterialet i undersøkelsen i hovedsak finansiert gjennom billettinntekter, sponsing og gaver, mens offentlige tilskudd dekker opp for rundt halvparten av inntektene for klassisk og tidligere knutepunktfestivaler.

Avviser svakhet
Helårsarrangørundersøkelsen bygger på et utvalg på 900 arrangører, der svarprosenten har vært i overkant av 50 prosent. Det har vært en overvekt av Kulturhus blant respondentene, noe Valum forklarer med at disse har et profesjonelt apparat ansatt. Han mener dette ikke gjør undersøkelsen skjev eller svakere.

– Vi ser jo at utenfor de store byene, så representerer kulturhuset den lokale konsertarrangøren. Der er det ofte ikke noe annet alternativ. Og Kunnskapsverket har vurdert at dette ikke er noe beskjemmende på statistikken. De har også fra 150 – 1000 sitteplasser, som andre arrangører.

– Dette er også den tredje store undersøkelsen av musikkfeltet. Trenger man virkelig en til?

– Vi ser jo at det er behov for en større undersøkelse av arrangørfeltet utenfor medlemsmassen til organisasjonene. Dette er et spark til Kulturrådet om å komme i gang med det.

– Det er ingen hemmelighet hva vi mener om Musikk i tall. Vi synes rapporten gjør et slett arbeid på konsertfeltet. Den skiller ikke mellom honorar og billettinntekter. Mens rapporten Musikkbransjen i Norge, som Music Norway står bak, måler bare virksomheter, altså næringsdrivende arrangører over 100 000. Det er toppen. Vår undersøkelse gir et bedre bilde av totaliteten. Sammen får man et godt bilde av livebransjen.

Publisert:

Del: