Det var pr-schwung over Music Norways lansering av rapporten om den kommersielle utviklingen i norsk musikkbransje fra 2011-2015 i forrige uke. Med tallgrunnlag fra Menon Economics’ regnskapsdatabase, som inneholder eierskaps-, regnskaps- og aktivitetsinformasjon for alle bedrifter i norsk næringsliv) har forskere ved BIs senter for kreativ næring (BI:CCI), skåret gjennom bransjen på langs og tvers og funnet ut at det går så det griner, særlig i toppen.
Et par medier fikk rapporten på forhånd, og rapporterte sterkere vekst enn fastlandsøkonomien. La gå at begrepene “lønnsomhet” og “verdiskaping” (lønnsomhet + lønnskostnader) blir blandet sammen i noen oppslag. Rapportens hovedpoenger er at det går oppsiktsvekkende godt med de beste, og at bransjen er i endring til fordel for låtskrivere, management og bookingagenturer.
Det ble livlig debatt om hvordan BI:CCI hadde valgt å dele opp bransjen i delbransjer og undergrupper. Særlig mente flere forleggere at måten forlag og låtskrivere er kategorisert på ikke reflekterer de nye realitetene som rår i bransjen.
Forskerne svarer at rapporten bygger på ”reelle regnskapstall” og ikke beregninger. Når låtskriving og utøveraktivitet så ofte ligger i samme selskap må kategoriene derfor bli slik de er i rapporten.
For en rapport som har til hovedformål å skulle berettige bransjens kommersielle, og ikke bare kulturelle, potensial for politikk, virkemiddelapparat og kapital er kritikken av kategoriseringene trolig ikke avgjørende.
Definert og synlig
For det er det dette i bunn og grunn handler om: definisjon og synlighet. Med det tillegg at “nå må snart næringsdepartementet og Innovasjon Norge våkne”. Det siste er forresten et gammelt refreng som har vært sunget av popdelen av musikkbransjen omtrent siden første by:Larm ble avholdt.
Her kan du lese hele rapporten, eller Ballades oppsummering:
Det sier seg selv at ingen analyse er endelig. Forskning er fremstilling. Noe belyses, vinkler velges og noe blir liggende i skyggen. Ikke minst gjelder det en rapport med et så åpenbart formål som denne.
Selv om hovedbudskapet er tydelig, skinner den andre historien klart gjennom for den som leser hele verket.
Ta for eksempel avsnittet om utvalget, det vil si hva som er målt og dermed danner utgangspunkt for konklusjonene i rapporten. 746 selskaper er tatt med i beregningene. Dette er det antallet selskaper i norsk musikkbransje som har en verdiskaping (driftsresultat + lønnskostnader, fordi sysselsetting er en samfunnsmessig verdi) på over 100 000 kroner.
Veien fram til dette tallet ser slik ut:
• Bransjen har i følge rapporten totalt 3867 selskaper
• Bare 1485 av disse hadde mer en null kroner i omsetning i 2015
• 746 av disse igjen hadde mer enn 100 000 i verdiskaping
Skjevt
Disse 746, som utgjør 19 prosent av alle selskaper i bransjen, står for 96 prosent av all verdiskaping i norsk musikkbransje. Og rapportteksten legger ikke skjul på at det hersker en “kraftig skjevfordeling” i bransjen. Det gjelder ikke minst mellom selskapsformene aksjeselskap og enkeltpersonforetak. For eksempel står de 27 prosentene som jobber i aksjeselskaper o.a. (o.a. innebærer at TONO og Gramo, som ikke er as-er, er med i beregningene) for 82 prosent av omsetningen i bransjen.
De 73 prosentene som er “ansatt i” sitt eget enk. står med andre ord for fattige (!) 18 prosent av omsetningen.
Høyt på verditoppen
I andre enden av skalaen troner TONO og Gramo. Disse to sørger for 31 prosent av bransjens verdiskaping. Det er verdt å merke seg at de 185 millionene TONO avregner årlig til utenlandske opphavere er tatt med i beregningen. Dette er fordi verdiskapningen oppstår i Norge før den går ut av landet.
I et verdiskapings-perspektiv kunne det vært interessant å lese samme rapport der penger til utenlandske opphavere og gitarprodusenter var utelatt, men det får bli neste gang. (For det kommer flere muligheter. I følge Kulturrådet, som var til stede på framleggelsen, står kulturrapportene i kø utover høsten. Først ut for musikkfeltet er rådets egen rapport om konsertarrangørene.)
Etter TONO og Gramos tredel følger Tidal, Universal, Auditorium (Rockefeller og Sentrum Scene), Oslo Spektrum, Warner, Sony, Hove West (lyd og lys) før det flater ut med Live Nation, Øya, Bergen Live, Kygo og Phonofile.
Les også: Ingen kom på Music Norway-presentasjon
Siden rapporten baserer seg på summering av tall fra hvert enkelt selskap, er resultatet en omfattende dobbelttelling, ikke minst av vederlagspengene. Et av poengene i rapporten er verdien av rettigheter, men hvor nøyaktig blir målingene av dette når vederlag som TONO krever inn først telles i TONOs regnskap og de samme pengene deretter telles igjen når TONO har sendt dem videre til Kygo? (se rapportens side 11).
Ikke helt enk-elt
Savner du enk-en din på lista? Ikke det, nei. Likevel kan det godt hende at du driver booking, forlag eller plateselskap. For de fleste er det langt opp toppen. Uansett var vel ikke troen på å bli rik grunnen til at du valgte musikklivet/bransjen.
Til tross for noen dager med store ord om det kommersielle potensialet i bransjen kan vi konkludere med at det samme gjelder for investorene som har forvillet seg inn i underskogen av norsk musikkbransje.
Det er et lyspunkt i seg selv at man kan møte investorer på arrangementer som BIs rapportpresentasjon torsdag. Den ene jeg støtte på bekreftet noe andre investorer har sagt før; en kjølig vurdering av risiko og oppside gjør at de investorene som ikke har en genuin musikkinteresse, og som kanskje finner glede i å eie en del av rettighetene i en flott innspilling, nok holder seg borte.
Musikk er ikke laks. Heldigvis.
Ut døra?
Dessuten må vi huske at det i de fleste enkeltpersonforetak foregår virksomhet som aldri blir lønnsom i bedriftsøkonomisk forstand. Hver gang det legges fram en rapport som dette eller arrangeres et seminar om kultur og næring, er den mange som føler seg dyttet enda nærmere utgangsdøra.
Les også: Slik er tomrommet etter Mic
Det er formodentlig helt umulig å trekke klare grenser, men det går en mellom de enk-ene som aldri skal bli lønnsomme og de som håper. Så går det en annen mellom de som håper og de som dekker hele innehaverens lønn med en blanding av støtte og inntekter fra rettigheter eller spilling. Ved neste korsvei vurderes det kanskje optimistisk at “jeg tror jeg skal lage et as og hyre en manager”, men bare dit er det langt opp.
Toppen av verdiskapingslista i rapporten, som ble lagt fram sist uke ligger høyt, høyt der oppe, innhyllet i skyer. Ta med klatretau, isøks og hjelm.
Vossa Jazz-sjefen slutter
Daglig leder i Vossa Jazz, Roger Urhaug, har sagt opp etter knapt et år.
Hvor brenner det, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Hvor er musikkjournalistikken på vei? Hvordan imøtekommer vi en stadig mer uforutsigbar fremtid? Hva kjennetegner god anmelderkunst? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Fest i klangfargerike med forstyrrande ubehag og lågfrekvent stille
Ballade jazz: Superspreder har naila det på si andre plate, Geir Sundstøl feirer ti år som soloartist, vi får klangleg skulptur frå Sofa, og orkestrert stille frå Bristol.
Norsk premiere på "Elja" med Kronos Quartet og Benedicte Maurseth
Verdenskjente Kronos Quartet inntar Oslo for norsk premiere på verket "Elja" under årets Ultima.
Jazzfest Trondheim: Festivalens høydepunkt og alltid overraskende
– Det som særpreger Trondheim Jazzorkester, er at du aldri vet hva du får. Og det er jo det jazz handler om, å bli overrasket, skriver Trygve Lundemo etter siste ukes Jazzfest i Trondheim.
Færre søkere til estetiske linjer på videregående: – Det oppleves for usikkert å velge den retningen
Flere fylker og kommuner legger ned estetiske linjer på videregående, og i takt med dette går søkertallene til disse linjene ned. Periskop og Ballade har forsøkt å finne ut av årsaken til hvorfor færre ungdommer søker seg til estetiske fag.
