Frank «Tønes» (Foto: Tommy Ellingsen)

Tønes-turnusen finnes der et sted. Langt ned i salaten.

Hardt arbeid, hardt arbeid, hardt arbeid, og evnen til å skrive så du ler og griner i hverdagen. Tønes er her med sitt tiende album.

Kalender

Operapub på Røverstaden

27/10/2021 Kl. 19:00

Oslo

Ensemble Allegria og Oslo Kammerakademi

30/10/2021 Kl. 14.00

Oslo

Lørdagsopera 30. oktober

30/10/2021 Kl. 15:30

Oslo

– Det er jo en del av min måte å lage sanger: å finne ting som bare er vanlige, men som ingen har laget sang om.

Etter ti album fra landets mest underfundige viseunivers ble den nyeste plateugtgivelsen den merkeligste for Frank Tønes Tønnesen. Ventetida på slippet ble bare lengre og lengre, det var jo 2020 og 2021. Og nå sitter vi i sola i hovedstaden, artisten/låtskriveren og journalisten, og sirkler oss inn på samme oppfatning: Det vi skal snakke om, og forklare, er egentlig litt vanskelig.

For hva sier man egentlig om en tekst der karakteren avslører sider av seg sjøl (og mor si) ved å vræle om en Waldorfsalat? Hvis jeg plukker låtskrivers observasjoner fra hverandre, dissekerer limet dem i mellom, mister sangen mellom-ordene-magien. Det som havna mellom rutene, hadde den vært en tegneserie. Det blir ikke gøy, bare du sier at noe er gøy (sjøl om det har blitt en av hvit middelklasse-favorittfrasene de to siste årene. Vi må være veldig usikre på egne fortellinger, vi som går rundt og sier dét er gøy, eller?), sant? Det blir ikke en vakker sang av å synge så vakker vår kjærlighet aleine. Tønes, han synger snarere at små ting vinne øve de store når han lager kjærlighetssang. Og lar det også være beskrivelsen av sin metode: Det er de små druesteinene i waldorfsalaten som til slutt velter lasset. Det er en genser tatt på bak fram som trekkes og trekkes. Og ja, dette er objekter i tekstene på hans nyeste plate. Skal du få noe ut av dem, må du egentlig høre hvodan de opptrer i låtene «Du e den rette», «Spleiselag/Waldorfsalat» og «Gensaren bag fram». De er å finne på plata Thilda Bøes Legat.

Men vi må jo prøve: Hvem er det som har gått rundt med genseren bak fram? Hvor?
– Nei, det. Ingen spesielle folk. Den sangen ble laget til en revy – samme revy som den «Spleiselag/Waldorf». Den er en typisk Tønes-tekst, vil jeg si. Jeg bare kom på den setningen med «genseren bak fram». Sånn er det gjerne; en situasjon, et bilde dukker opp, og så er det bare å prøve å finne noe som kan komme etterpå. Jeg liker å skrive for å få til den rytmen jeg vil ha. Både for å rime og for å ikke rime. Jeg likte setningene, sier Tønnesen.
– Nå har anmelderne tolket mye inn i denne sangen allerede …
– Har de?
– Ja, du leser kanskje ikke anmeldelser?
– Nei, ikke egentlig, men denne gangen var det så lenge siden, så jeg klarte ikke la vær. Jeg prøver å unngå å lese, jeg hører aldri på intervjuer med meg sjøl, til vanlig. Var det det at de tolker bygdedyret inn i teksten? Det er der jo, det er ganske tydelig, bekrefter han.

Frank Tønnesen på bytur. (Foto: Siri Narverud Moen)

Det store i det lille
Han synes det blir unaturlig å forklare for mye av opphavet til teksten. Og sangen *trenger* ikke tolkes, sier Tønnesen til Ballade:
– Den kan også bare være en sang om en som har genseren bak frem. Og når jeg skriver den, er den jo akkurat det; en konkret ting. At du kanskje har lappen som henger her (peker). Det kunne skjedd meg. Men så er det så stor forskjell på de menneskene som kan gå rundt med genseren bak fram, og dem som oppdager det med ein gong! beskriver han.
– Jeg fikk en melding fra en kamerat som sa han skulle slå meg hardt fordi jeg hadde skrivi den sangen der, hehehe!
– Ja? Og det var det?
– Ja. Men jeg veit hvorfor han skreiv det til meg.
Ja vel. Mysteriet bevart. Men det er altså slik at også opphavsmannen oppdager noe mer med tekstene, mer enn det han så da han begynte å skrive – kanskje lenge etterpå.

Han fikk Prøysenprisen for 2012-plata si Sån av salve – og har gjerne blitt beskrivi som «et Sokndal-fenomen gått nasjonalt». Han får voksne menn til å synge sanger om å gå og legge seg, og å koke vann.

Frank Tønnesen har gitt ut albumet Thilda Bøes Legat – produsert av Anne Lise Frøkedal, det tiende Tønes-albumet. (Foto: Tommy Ellingsen)

– Jeg mener det jo egentlig .., drar han på det: – At det er viktig med sånne små ting. Men jeg veit ikke hvorfor jeg skriver om det jeg skriver om, mener han. Kanskje beskriver disse tekstlinjene på plata det for ham, da:
detta e en sang – om at middagen e klar
du ska få det besta du veit
en sang om lyse dage og at postmannen kjeme med pakke
(«Regningane e betalt»)

Og a propos det som ikke skrives, det som ikke tegnes helt ut: Koronahverdager som materiale kommer opp. Frank skreiv en tekst om et digitalt foreldremøte. Vi utveksler respekt over stripeserietegnerne som har klart å vri ut noe smått og sant om menneskene der de går rundt hverandre, rundt skjermene sine, i blikkene sine. Børge Lunds «Lunch» nevnes.
– Jeg skjønner ikke at de klarer å lage noe som henger i hop, i fire bilder, så har du en hel historie. Det er utrolig fascinerende, synes Tønes.

– Det er det jeg synes er vanskeligst å lage ting, det å få det til å gå opp. Å få en slutt på en sang. Hvis det skal skje må det nesten bare skje av seg sjøl, beskriver Tønnesen.
– Men er ikke det nettopp sånn livet speiler seg i låtene dine; at det er litt skjeivt her, det «mangler» et rim dér.
– Jo, nettopp. Det er gøy med rim, men det kan ødelegge også. Og livet i seg sjøl henger jo ikke sammen, det går ikke opp.

Denne tiende gangen, har han rygga inn i det å slippe album (damn you, corona!). Konserten i Oslo er den siste i en opphakka turné, presset inn i skiftende smittevernkrav. Antall publikummere: Helt ned i 13 per konsert.
– Det var litt fint å spille da, for alle du traff var så glade, til og med de som gikk og låste opp dørene til kulturhusene. Endelig skjedde det noe. Det var en boble der og da. Men også rart, vi spilte noen nye sanger, men hadde ennå ikke gitt dem ut.
Plata – sett bort i fra en bandcamp-versjon i sommer – kom som sjølve finalen. Mens det er vanligere å presentere noen låter, så slippe plate – og så spille sangene på konserter rundt.

 

Gjenåpnet, travel
Om det var en smart snuoperasjon, blir både skribent og låtskriver litt i stuss på, for nå, når Thilda Bøes legat endelig er ute, er det jo samtidig med en kø av spilleklare norske musikere.
– Vi har jo ikke gitt ut noen singler, og ikke fått noen sanger på radio. Det er vanskelig å få en Tønes-sang på radio, jeg veit ikke hvorfor. De passer kanskje ikke inn … i den. Formateringå. Men nå, tenker jeg, det er litt naivt, kanskje, men jeg tror alle var glade bare for å høre oss spille.

– Jeg ble jo ikke veldig kreativ av den stille koronaperioden. Jeg var akkurat ferdig i studio, ferdig med plata, og da er jeg som regel helt tom. Helt ferdig. Så kom koronaen, det gjorde meg ikke bare godt. Jeg begynte å øve på ukulele, tenkte at «jeg kan ikke bare dette sammen,» så jeg prøvde å bli bedre på gitar og på ukulele. Jeg trenger å gjøre et eller annet.

Så hva skal Frank Tønnesen, eks-elektrikeren, låtskriver og artist, tilbake til nå? Først går han inn i en revysesong i Stavanger – sammen med sin faste revymakker Ingvar Hovland.
– Finnes det en Tønes-turnus?
– Vanskelig å si [lang tenkepause, før flere korte setninger påbegynnes] … Jeg spiller jo ganske mye, først og fremst. Jeg forsvinner aldri helt fra jordas overflate, for å komme tilbake med nye sanger. Om jeg ikke spiller revy, har jeg firmajobber, og så kommer det sanger nesten hele tida. Jeg har ennå ikke gått i studio med de nye sangene, men. Det er ikke så lenge til jeg kan lage ei ny plate til. Vi skal vel. Prøve å lage en plan, denne gangen.

En skikkelig plan, understreker han.
– Jeg har ganske mye å gjøre nå, egentlig.
– Så bra, da!
– Ja, det er helt fantastisk.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev