Vi møter Kolstad i en billedskjønn og fargerik gate vest i Oslo. Der slo hun seg ned for et års tid siden, etter mange år med utallige reisedager. Pendlende mellom Berlin, arbeid for teatre i Oslo, og innspillinger i studioet Duper i Bergen, der hun er medeier sammen med sin faste produsent Yngve Sætre.
– I 2018 jobbet jeg som komponist på to teaterstykker i Norge, og en danseforestilling, forteller hun.
– Da innså jeg at jeg kom til å tilbringe betydelig mer tid her i Oslo. Fordi jeg prøver å unngå å fly så mye, bestemte jeg meg for å være her mer fast.
Hun beskriver Oslo som sin nåværende base. Og befinner seg, om enn midlertidig, et steinkast fra gata hun vokste opp i.
– Det har vært deilig å ha det slik det siste året. Men jeg nøler ennå når folk spør meg hvor jeg bor. Sannheten er at jeg ikke helt vet.
Midt oppi arbeidet som komponist, og bestillingsverk for blant annet Litteraturhuset, Samlaget og Det Norske Teatret, er Kolstad også stadig like aktiv som popmusiker. Den 10. mai følger hun endelig opp den kritikerroste fjerdeskiven San Silva fra 2017, med den for henne banebrytende Burning Love.
Albumet som bare dukket opp
Hun forteller at måten hennes fjerde album med popmusikk ble til på, var en interessant og overraskende prosess.
– I arbeidet med denne plata opplevde jeg at kom i kontakt med en helt egen energi. Ofte tenker jeg at sangskriving handler mye om å sette seg ned og arbeide hardt. Om å lage masse ting som ikke blir noe av, men så kommer det noe man vil bruke. Denne gangen føltes det som det kom kastet over meg, og jeg skjønte nesten ikke hva jeg drev med. Jeg behøvde ikke sette meg ned og bestemme meg for å lage en plate – den bokstavelig talt rant ut av meg.
Hun gikk nærmest inn i en kreativ transe.
– Og da jeg kom til meg selv igjen, hadde jeg laget Burning Love. Jeg har aldri før opplevd at det har vært slik.
Det å leve av å lage musikk dreier seg nemlig i stor grad om svært hardt arbeid, mener Kolstad.
Slik skilte arbeidet med Burning Love seg fra hennes mange bestillingsverk som komponist. Som for eksempel det femti minutter lange musikalske bidraget til Samlagets 150-årsjubileum som hun skrev i fjor under stram deadline, og som blant annet besto av tonesettinger av tolv Jon Fosse-dikt.
– Da Samlaget kontaktet meg var jeg på turné med Den kulturelle skolesekken. Jeg hadde egentlig ikke nok tid, men utrolig lyst. Så jeg sto opp klokken fire hver morgen, og rigget opp et lite studio på hvert nye hotellrom, med lydkort, synther, mikrofoner og mer som jeg hadde med meg. Også satte jeg meg ned og nikomponerte.
Klassisk disiplin og utsvevende kunstnerliv
Denne typen bestillingsverkarbeid er annerledes enn Burning Loves spontane tilblivelse og kreative transe for en som er halvt komponist, halvt popmusiker.
– Noen prosesser innebærer en annen form for fokusert håndverk. Men det er klart, samme hva jeg skriver, trenger jeg å ha en inspirasjon og en driv. Det hadde jeg så absolutt også i arbeidet med Fosse-diktene, som åpnet opp helt nye rom i måten jeg tenkte komposisjon og produksjon på.
Hun startet også karrieren som klassisk trent pianist, der det er alfa og omega å være i stand til å utføre en jobb med disiplin.
– Det at jeg lenge var så dypt inni den klassiske verdenen er noe jeg er takknemlig for nå. Jeg gikk musikklinja på Rud videregående og studerte hos Wolfgang Plagge, som er en av Norges store komponister og pianister, og en strålende pedagog. Det i seg selv var selvsagt helt fantastisk. Men også dette med disiplinen tok jeg med meg videre derfra.
Da hun et par år senere flyttet til Berlin, kom disiplinen godt med. Byen er for mange synonymt med utsvevende kunstnerliv, men Kolstad beholdt strukturen.
– Jeg hadde alltid vært sånn at jeg sto opp tidlig om morgenen, satte meg ned ved skrivebordet og begynte å jobbe. Og det fortsatte jeg med i Berlin, uavhengig av om det faktisk kom noe ut av det hver dag. Så jeg har definitivt troen på den måten å jobbe på.
Fra Berlin til Bergen via Haugesund
– Det ble jo så klart også sånn etterhvert med dette albumet. Det er én ting å skrive disse låtene, men etterpå begynner håndverket. Å produsere platen, alt arbeidet i studio, og å mikse det hele.
Hun kaller det ni-til-fire-arbeidet. Og samtidig som Burning Love slippes i disse dager, sitter Kolstad allerede i Duper i Bergen og mikser de tolv Jon Fosse-låtene, slik at neste plate kan slippes allerede til høsten. Dagene da Burning Love-sporene kom til henne ut av det blå, er allerede et fjernt minne.
– Det handler litt om situasjonen jeg var i da jeg skrev albumet. Først var jeg i Berlin, og så jobbet jeg videre med det i huset på vestlandet der min mors slekt kommer fra, mellom Haugesund og Bergen.
Der har hun sittet mye for seg selv og komponert de siste årene, forteller hun. Og i nettopp dette huset, milevis unna Berlin, ble tittelsporet på Burning Love til.
En i utgangspunktet lystig låtende, dansbar og forlokkende electropoplåt, som ved nærmere lytting viser seg å ha en dyster og vond tekst. Ikke om flammende lidenskap, men et giftig forhold som brenner til grunnen.
Traumatiske relasjoner og musikeren som forsker
Hun unngår likevel å kalle Burning Love for et breakup-album.
– Burning Love handler om traumatiske relasjoner. Kjærlighet som man faktisk brenner seg på. Og hvordan man kan reise seg fra asken og komme seg videre, sier hun.
Kolstad beskriver selv plata som et slags ritual, en måte å bearbeide en traumatisk erfaring på. Musikalsk og målrettet.
– Når jeg skriver musikk, både tekster og musikalsk, er det alltid noe jeg har lyst til å finne ut av. Om jeg ikke hadde følt at jeg forsket på noe, hadde jeg ikke laget musikk.
Kolstad synes det alltid er like spennende med denne prosessen. Mot å forhåpentligvis finne ut noe nytt om seg selv eller andre. Eller hele verden, til og med.
– På denne platen har jeg prøvd å forske på hva er det som kjennetegner slike traumatiske relasjoner. Og det trenger jo ikke alltid å være romantiske relasjoner.
Hun tar en tenkepause. Og utbroderer.
– Det kan finnes gift i vennskap, og på arbeidsplassen. Tenk også på hele metoo-kampanjen: den handler svært mye om traumatiske relasjoner. Og jeg tenker på maktmisbruk, også i politikken.
Makt og løgner
Hun er opptatt av at albumets tematikk skal kunne kjennes relevant for andre som har vært i hennes situasjon, men også at tematikken brenner på samfunnsnivå.
– Noen av de samme mekanismene som kjennetegner en traumatisk relasjon, finner sted i deler av politikken: løgn og virkelighetsforvrengning, at folk blir presentert for narrativer som ikke stemmer overens med virkeligheten.
– Da jeg begynte å arbeide med denne tematikken, oppdaget jeg at dette ikke bare gjelder meg. Det er dessverre noe jeg tror mange kan kjenne seg igjen i, på ulike måter.
Plata måtte dreie seg om noe mer enn bearbeidelse av egne, vonde erfaringer. Ellers hadde den ikke blitt utgitt til offentligheten nå, forteller hun.
– Du har ikke lyst til å lage et for personlig album?
– Underveis oppdaget jeg noe: at mine tidligere plater nok i større grad har kommet fra hodet. Og det tror jeg handler om at jeg har vært redd for å gå inn i min egen sårbarhet. Om hvilke dører jeg har vært villig til å åpne, og gå inn i, og ikke minst å invitere andre inn i.
– Men da jeg sto der midt i sorgen, kunne jeg ikke ta et aktivt og rasjonelt valg om hva slags musikk jeg skulle lage. Derfor er dette absolutt blitt min mest personlig plate til nå. Og det betyr også at jeg er mer nervøs enn noen gang for å gi den ut.
Hvis man har tenkt mye med den logiske halvdelen av hjernen, men så endelig slipper den emosjonelle til, kan det oppleves som litt av et veiskille. For Kolstad ble konsekvensen at hele den kreative prosessen ble annerledes og uvant.
– Jeg tror det er veldig viktig å slippe kontrollen når man lager kunst. For det er da det blir spennende, og man kan lage noe som virkelig fenger andre. Og nettopp dette merker jeg nå i den musikken som jeg selv er glad i å høre på: at noen har risikert noe.
Dette er min absolutt mest personlig plate til nå, sier Sandra Kolstad (Foto: Eskil O. Vestre)
Når ord blir utilstrekkelig
Akkurat hvilken musikk Kolstad fant glede og inspirasjon i, var også annerledes under perioden da Burning Love ble til.
– Det rare var at jeg nesten ikke klarte å høre på musikk da jeg var på mitt dårligste. Jeg forsøkte meg på plater jeg alltid har vært glad i, som Emmylou Harris’ Wrecking Ball, men jeg orket ikke å høre. Det var nesten som om hele språket gikk i oppløsning, og ble utilstrekkelig.
Alt hun klarte å høre på var helinstrumentale Bach. Og mindre kjente Building Instrument.
– Det er et helt fantastisk band fra Bergen med blant annet Mari Brunvoll, som er søsteren til Ane Brun. Hun synger og skriver på et språk som av og til oppfattes som et ikke-språk. Det var som om jeg måtte ha noe språkløst.
Der er hun ikke alene. Nevrolog Are Brean fortalte nylig Ballade at studier viser at musikk uten sangtekst ofte går rett inn i følelsesdelen av hjernene våre. Er det en sangtekst vi kan forstå, begynner vi å analysere den med motsatt del: kognitivt, med språksenteret.
– Det var dette jeg fikk erfare, og det er i stor grad gjenspeilet på Burning Love. For denne gangen har jeg i større grad enn tidligere eksperimentert med lengre instrumentalpartier, midt blant det aller mest poppete. Det sporet jeg oppfatter som det aller mest personlige er faktisk fullstendig instrumentalt, utenom et spoken word-aktig parti.
Fortsetter å gi språket nye sjanser
Kolstad har et trøblete forhold til språk, erkjenner hun.
– Språket er på én og samme tid veldig rikt, men også veldig fattig.
– Det er liksom vår eneste sjanse til å virkelig nå hverandre, og forstå hverandre, men vi kan jo aldri noen gang helt få sagt hvordan vi har det, og hva vi tenker. Fordi følelser og erfaringer rett og slett ikke lar seg direkte oversettes til språk.
Likevel synes hun man må fortsette å forsøke.
– Det er viktig, vi kan jo ikke gi opp språket. Men ren musikk taler ikke til hodet, det taler til kroppen og magen og hjertet. Og det er derfor jeg synes det er så spennende å jobbe med musikk i teater også. Da jobber man på et annet plan enn det tekstlige.
Og språket har hun aldeles ikke gitt opp enda. Hun forteller med stor begeistring om samarbeidet med Samlaget, og lovpriser igjen diktene til Jon Fosse. På platen som slippes til høsten, har hun fått med navn som Sivert Høyem, Ane Brun og Frank Kjosås til å legge sine ord på lyrikken.
Men først skal Burning Love møte verden.
– Å lage Burning Love har åpnet opp noen helt nye dører for meg, med tanke på hvordan jeg ser på det å lage musikk. Og ikke minst hva jeg har lyst til å gjøre fremover. Også håper jeg jo virkelig at den kan bety noe for noen andre også.
Mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske
I en tid der demokratiet står på spill får begrepet skyldfølelse renessanse.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
