Best og mest mangesidig, men bør ikke utvides

Av Svein Egil Hatlevik

«Øyafestivalen eksploderer, eskalerer og ekspanderer. Den mest markante nyheten på årets festival er en fjerde og en femte scene. Hvor skal dette ende?» Dette skrev Øyafestivalen på nettsidene sine forleden. Jeg vet ikke hvor det kommer til å ende, men jeg har i hvert fall min egen oppfatning om hvor det bør ende: Nøyaktig her.

De to festivalrapportene jeg har skrevet fra Øya ble nok litt mer negativt vinklet enn hva jeg i etterpåklokskapens lys synes festivalen fortjener. Øya har Festival-Norges beste og mest mangesidige program. Skal man finne verdige konkurrenter, må man sammenligne årets Øya-program med tidligere års Øya-programmer. Hove kunne ikke slå Øyas program. Det kunne ikke Storås heller. Quarten gikk under fordi programmet var for dårlig, og det beste av det som gjensto fra Quartens dødsbo ble til Oslo Live-festival.

Ingen sovepute

Tidligere i år ble Øya kritisert i Aftenposten for at festivalen ble utsolgt før programmet var ferdig i sin helhet, og at dette ville kunne fungere som en sovepute for festivalens bookingansvarlige. Nå som festivalen er over, ser vi at spådommen ikke slo til. Øya hadde My Bloody Valentine, Sonic Youth, Mayhem, Sunn0))), Sigur Ròs, Grinderman, Supersilent, José Gonzalez, Keep of Kalessin, Truls and the Trees, Fleet Foxes, The White Tiger Prepade, Haust, Ingrid Olava… Og slik kunne jeg fortsatt å ramse opp band som alene kunne fått meg til å åpne lommeboka for å kjøpe en konsertbillett.

Etter en festival som dette føler man seg helt mørbanket. Om man er en musikkinteressert person, kreves en enorm kapasitet til å prosessere musikalske inntrykk for å komme seg helskinnet gjennom Øya. Slik er denne festivalen et godt bilde på den enorme musikalske aktiviteten som foregår i vertsbyen Oslo. Derfor er det heller ikke så rart at bransjefestivalen By:Larm ser ut til å bosette seg permanent i Oslo.

Sammenligner man Oslo med en liten bygd som Storås, ser vi umiddelbart at Oslo har en infrastruktur som ligger atskillige størrelsesordener over Storås. Vi vet også at Oslo i seg selv er hjemsted for et kulturliv som ikke trenger Øya for å overleve. På Storås er man takknemmelige for at festivalen kom, fordi det blant annet innebar (ifølge taxisjåføren som kjørte meg fra Melhus rutebilstasjon til Storås) at den lokale dagligvarebutikken ikke ble lagt ned. Slik er Storåsfestivalen blitt en slags hjørnesteinsbedrift i den lille bygda i Sør-Trøndelag. Det er også i lys av dette vi bør forstå festivalens desperate strippestunt – altså at de booket Caroline Andersen for å få mer oppmerksomhet fra mediene.

Mektige venner

Etter at årets festival i Middelalderparken var ferdig, var det ingen som lurte på om det blir noe Øya til neste år. De har også fått knutepunktstatus hos Kulturdepartementet, noe som sikrer dem fast årlig støtte i millionklassen. Men for å forklare mer av Øyas suksess, kan vi se på hvilke andre mektige venner festivalen har. Rett ved inngangen får man utdelt festivalprogrammer trykket av butikkjeden Platekompaniet, som har en vesentlig markedsandel blant norske musikkforbrukere. Det er neppe noen ulempe for hverken Øya eller Platekompaniet å ha et gjensidig tilbud: Alt du får på Øya, får du også på Platekompaniet. Slik forsterker Øya og Platekompaniet hverandre gjensidig.

En annen av Øyas mektige venner er nettstedet Pitchfork. På Pitchfork kan man se annonser for Øyafestivalen. Om de har lagt inn et filter, slik at bare norske nettbrukere kan se annonsene, vet jeg ikke. Det lar seg konstatere at de fleste internasjonale og mange av de norske artistene som spiller på Øya allerede er blitt fordelaktig omtalt av Pitchfork. Og Pitchforks omtaler av Øya er alltid svært grundige og entusiastiske. «Øya is one of the better festivals I’ve attended», skriver Brian Howe om årets festival. Og enhver med en viss kjennskap til musikkbransjen vet at positiv omtale fra Pitchfork fungerer på samme måte som et magisk sverd i et dataspill.

En positiv effekt av dette samarbeidet er at Øya bidrar til å styrke interessen for norsk musikk i utlandet. Det er vanskelig å se for seg at både Pitchfork og andre aktører innenfor internasjonal musikkpresse ville ha vært like godt orientert innenfor norsk musikk hvis ikke Øyafestivalen hadde kunnet lose dem gjennom farvannet.

NRK er hvert år til stede og filmer konsertene på Engascenen, som gjennom resten av året vises på Lydverket, landets eneste fjernsynsprogram som tar for seg populærmusikk. Slik forsterkes Øyas påvirkningskraft overfor det musikkinteresserte publikummet. VG, landets mektigste avis, er en annen av festivalens sponsorer.

Strøm av inntrykk

Tatt i betraktning den makten Øya har, synes jeg de forvalter den på en kurant måte. Terskelen for å få spille på Øyafestivalen er tross alt ikke så høy, for det er plass til veldig mange artister i programmet. Det er derfor festivalen blir slik en stri strøm av inntrykk. Det finnes ingen stille rom på festivalen hvor man kan fordøye en konsert som har overrasket eller skuffet, men det er jo egentlig bare å gå hjem om man vil hvile. Jeg for min egen del hadde kortere vei hjem til min egen leilighet på Øya enn jeg hadde til teltet på Storås.

Konklusjonen blir: Uten å ha gransket planene for den videre utbygningen av Bjørvika, våger jeg å si at festivalen bør vente med å ekspandere ytterligere til trafikkmaskina i Bjørvika er lagt under bakken og det blir mer plass.