Hauglands ytringsrom: Statskunstens safe space?
INNLEGG: Det å skulle pretendere å skape kunst er krevende, og kan føre til ubehag. Men det er en del kunstnere som gjerne vil bli ansett som profesjonelle, men samtidig beholde hobbykunstnerens rett til skjerming mot det som er vondt og leit, skriver Dagfinn Koch i et svar til Glenn Erik Hauglands kronikk om ytringsfrihet og ytringsrom.
Av Dagfinn Koch, komponist
I 1983 slo Kaj Skagens bok Bazarovs barn: grunner og avgrunner i norsk litteratur ned som en bombe blant hans toneangivende marxist-leninistiske forfatterkolleger. Arbeidernes kommunistparti marxist-leninistene (AKP-ml), forløperen til Rødt, stod sterkt blant norske kunstnere.
Reaksjonen var ikke primært å imøtegå ham, men å bli ordentlig lei seg. De kunne ikke forstå at en «frafallen radikaler og hemmelig estoteriker» (Kaj Skagen) kunne stille spørsmål ved deres historiskmaterialistiske livssyn.
Tilbake til 2021. Billedkunstneren Ina Bache-Wiig fikk scenenekt her forleden av galleri Standard (Oslo) etter hun hadde trykket «liker» på en Pride-kritisk ytring av kjæresten, billedkunstneren Tommy Johansson, på Facebook. Galleri Standards ytringsrom viste seg å være for lite til å romme Bache-Wiig.
Det å gå imot den den rådende identitetspolitikken (AKP-ml 2.0) gjør en ikke ustraffet. Jeg fikk virkelig merke det da jeg i mars i den lukkede Facebook-gruppen Komponister i Norge våget å lenke til en relevant artikkel av billedkunstneren og kunsthistorikeren Paul Grøtvedt. Det helligbrøde jeg begikk var å lenke til Document. Plattformen var feil. Etter hvert fant også mine opponenter ut av hva de ikke likte med det Grøtvedt skrev.
Jeg ble påklistret de obligatoriske merkelappene som er forbeholdt de av oss som tilhører høyresiden i norsk politikk, når det er meninger de ikke liker.
Glenn Erik Haugland mener at «det kunstneriske ytringsrommet er vesensforskjellig fra andre ytringsrom». Han skriver også at «klovnerollen er fundamentalt forskjellig fra den eksperimenterende komponisten som jobber seg innover i sitt eget univers på jakt etter den nye lyden.» Det å skulle pretendere å skape kunst er krevende, og kan føre til ubehag. Men det er en del kunstnere som gjerne vil bli ansett som profesjonelle, men samtidig beholde hobbykunstnerens rett til skjerming mot det som er vondt og leit. Litt sånn: «Ikke kom her og kritiser lydhjulet mitt.»
Det Haugland glemmer, er at det er noen som betaler skatt for at vi skal kunne virkeliggjøre vårt kunstneriske kall. Selv om saklighets- og kunnskapsnivået til Sløseriombudsmannen (Are Søberg) er å beklage når det gjelder kunst, så har han satt fingeren på et meget ømt punkt for den statsfinansierte kunsten. Jeg ser en klar sammenheng med Arkitekturopprøret i Norge, som har nesten 25.000 medlemmer på Facebook, der vi ser oss lei på å bli fortalt hva vi skal oppfatte som riktig arkitektur.
I motsetning til Glenn er jeg ikke særlig redd for kommentariatet, de er ment å underholde. De jeg derimot er skeptisk til er kuratorveldet innen den statsfinansierte samtidskunsten, der vi skapende kunstnere, fra vår plass nederst i næringskjeden, har endt som tjenesteytere for byråkratiske visjoner. Som jeg skriver i innlegget «Om å være med på notene» i Ballade 6. mai, «Mangfold, det som før het demokratisering av kunsten, skal ved hjelp av kontekstualisering (estetisk støttehjul) gi kunsten et innhold den ikke har. Kvalitetskriterier er relativisert. Alt er like gyldig, og derfor likegyldig. Hodefotinger sidestilles med Rembrandt, for å si det sånn.»
Jeg ber til stadighet for min egen syke mor når det gjelder den seriøse samtidsmusikken. Der det så og si er fravær av diskusjoner med en viss temperatur. Da Jon Øivind Ness uttrykte bekymring for partiturmusikkens plass i ny-musikkfestivalene i Ballade 22. april, er det talende at prinsippet om at vi-skal-alle-være-venner hindret muligheten for interessant diskusjon. Jeg forsøkte å få det til med nevnte innlegg, men mitt innspill druknet i konsensus. Derfor er turbulensen rundt Ytringsfrihetskommisjonen så befriende.
På bakgrunn av dette, mener jeg vi bør ha en samtale om hvilken fortelling som skal legitimere det vi holder på med. Komposisjonsklassene ved Norges musikkhøgskole og Griegakademiet er fortsatt forpliktet til det jeg kaller for ny-musikkfestival-post-Darmstadtakademisme, der gudfaren bevisst eller ubevisst er Theodor W. Adorno (1903-69), hvis Frankfurterskole — Sirkus Adorno — har vært en premissgiver for den skadelige
identitetspolitikken (AKP-ml 2.0), som dessverre også har kommet til våre breddegrader.
Norsk Komponistforening, hvor jeg har vært medlem siden 1991, har hengt seg på, og bidrar gjennom støtten til forbundet Norske Dansekunstnere, sammen med 14 andre kunstnerorganisasjoner, gladelig til å ofre ytringsfriheten på internett-trollenes alter.
Kilder:
Skagen, Kaj. Bazarovs barn: grunner og avgrunner i norsk litteratur. Oslo. Gyldendal. 1983
Skagen, Kaj. Et angrep på den progressive makten. Vagant. 2019: http://www.vagant.no/et-angrep-pa-den-progressive-makten/
Selmer-Anderssen, Per Christian: https://www.aftenposten.no/kultur/i/1BgVrG/kunstneren-ble-fjernet-fra-utstilling-etter-aa-ha-likt-enfacebook-post
Grøtvedt, Paul. Den historiske jakten på det kunstnerisk nye i dødsmodus. Document. 2021: https://www.document.no/2021/03/28/den-historiske-jakten-pa-det-kunstnerisk-nye-i-dodsmodus/?fbclid=IwAR0U_O1i5VVMqLaxcX7E_dz6aN3aPO6hrJsRPr8LvVJ_RaRxWlH_hVn9bxY
Haugland, Glenn Erik. Ytringsfrihetskommisjonens selvskudd. Ballade. 2021: https://www.ballade.no/politikk-debatt/ytringsfrihetskommisjonens-selvskudd/
Koch, Dagfinn. Om å være med på notene. Ballade. 2021: https://www.ballade.no/politikk-debatt/om-a-vaere-med-pa-notene/3
Flere saker
