Urovekkende at partiturmusikken fortrenges

Av Jon Øivind Ness, komponist

Komponist Jon Øivind Ness (Foto: Observatoriet)

Borealis påberoper seg å være grensesprengende og mangfoldig, men det såkalte mangfoldet i uttrykk kommer av at festivalen mangler fokus. De programmerer hva som helst så lenge agendaen er tilstrekkelig PK.

Jeg har lurt på om jeg burde holde munn etter å ha lest Magnus Anderssons omtale av Borealis-festivalen i Klassekampen mandag 29. mars. Risikoen er overhengende for fordømmelse fra et miljø som blir mer og mer ytterliggående politisk korrekt.

Bare så det er sagt, jeg befinner meg politisk et sted som mange vil definere som ytre venstre, og jeg er faktisk opptatt av representasjon knyttet til kjønn, legning, hudfarger og etnisitet. Men jeg er også en hvit mann som har passert 50, og håper at dette faktum ikke vil brukes mot meg i denne sammenhengen.

Magnus Andersson etterlyser mot slutten av sin anmeldelse et noe sterkere fokus på partiturmusikk, altså musikk skrevet på noter, i hovedsak for klassiske musikere, i festivalens program. Som partiturkomponist må jeg si meg enig i dette, selv om jeg også mener at et partitur selvfølgelig ikke i seg selv medfører at musikk blir viktigere, bedre eller mer oppdatert. Jeg prøver kontinuerlig å få hørt på ny og ukjent musikk i et bredt spekter av sjangere, aller mest progressive uttrykk innenfor diverse populærmusikalske retninger.

Moderne partiturmusikk er en viktig del av det jeg interesserer meg for, men selv om den ikke er min hovedinteresse synes jeg den trenger å ivaretas på sine egne premisser. Nå opplever jeg at mange av institusjonene som i sin tid ble grunnlagt av skapere av partiturmusikk er blitt overlatt til miljøer som befant seg i utkanten av den nyskrevne «klassiske» musikken; for eksempel friimpro, installasjon, lydkunst, performance, og den komponerte partiturmusikken er istedenfor blitt en periferi av dette vagt definerte miljøet.

Jeg opplever det altså som urovekkende at partiturmusikken i økende grad blir fortrengt fra sine egne arenaer. Når det gjelder Borealis er det også dypt problematisk at man har en så politisk korrekt agenda at den kunstneriske profilen ser ut til å bli vilkårlig.

En video av Linn da Quebrada, en mørkhudet transperson fra Brasil, trekkes fram som en viktig hendelse på festivalen i Anderssons anmeldelse. Jeg ønsker gjerne transpersoner inn i våre kretser, men det Quebrada lager er da vitterlig en form for latino-techno, ikke spesielt bra, med videoer med sterke innslag av outrert homo-estetikk? Jeg you-tubet en annen av fjorårets aktører på Borealis, en ung kvinne jeg ikke finner navnet på, som jeg vil kategorisere som en slags lo-fi singer-songwriter. Abdu Ali, en svart homse fra Baltimore, var også representert på årets festival. Han lager musikk som appellerer mye mer til meg, men det er da ganske nær et hiphop-uttrykk? Det er selvfølgelig ikke galt i seg selv, men ville en hvit heterofil mann sluppet til på Borealis med hiphop, techno eller som singer-songwriter?

Det befestes et inntrykk av at det har ikke så mye å si hva du gjør kunstnerisk, bare du representerer en av de til enhver tid diskriminerte «minoritetene».

Vil man være slem kan man godt si at noen nålevende «klassiske» komponister, og ikke minst utøvere, representerer tilbakeskuende kunstsyn, noen i så stor grad at de uttalt opplever at de lever i feil århundre. Samtidig skjer det masse innovasjon i partiturmusikk som skrives akkurat nå, av internasjonalt anerkjente komponister som Carola Bauckholt, Beat Furrer eller Arnulf Herrmann. Innovasjon finnes også i stor grad i norsk partiturmusikk, men jeg velger å avstå fra å nevne navn. Ingen nevnt, ingen glemt.

Festivaler og institusjoner som er grunnlagt av noteskrivende komponister styres nå i større og større grad mot andre sjangere, underlagt en mangfoldighetsagenda som liksom skal gjøre musikken mer relevant ved at den avspeiler aktuelle strømninger i samfunnet. Dette fokuset på utenforliggende egenskaper ved de musikalske utøverne representerer nå en fare for total marginalisering av partiturmusikken. Jeg er selvfølgelig for mangfold. Men hiphop, verdensmusikk og pop/rock har da mange egne festivaler, som ikke har noen innslag under en mangfoldighetsfane av partiturmusikk?

På Ballade.no har jeg de siste femten årene advart fem (!) ganger mot denne utviklingen, hvor sosiologi og opportunistisk politikk trumfer kunstnerisk innhold, og hver gang har Ballade trykt opp Lars Petter Hagens svar fra første gang- «Lite oppsiktsvekkende nytt fra Ness». Jeg har fått stor støtte bak lukkede dører, men nær sagt ingen støtte offentlig, for ingen vil bli beskyldt for ikke å være på det godes side.

Nå er jeg stygt redd for at vi holder på å ofre partiturmusikken i den gode viljens og toleransens navn.