Teksten er et innlegg i debatten om partiturmusikkens plass i institusjonene, kunstneriske profiler og mangfold. Lenker til innlegg i debatten finner du i teksten under her og i venstre marg, under «Relaterte saker».
Av Dagfinn Koch, komponist
At Jon Øivind Ness må gjenta sitt anliggende år etter år taler til hans fordel. Som kunstner har han integritet og mot til å stille spørsmål ved tidsånden.
Jeg oppfatter det ikke slik at Ness skriver en kritikk av Borealis, men bruker festivalen som eksempel på det han oppfatter som en generell trend innen ny musikk-festivaler og institusjoner som i hovedsak ble skapt av partiturkomponister og -utøvere, og der disse etter hvert har blitt underrepresentert. Kritikken gjelder altså en trend, ikke Borealis-festivalen som sådan.
Ness viser til at hans innspill har vært diskutert i lukkede grupper på Facebook. Gruppene det er snakk om er Komponister i Norge og den nye søstergruppen Komponistene. Jeg har som en av administratorene i den første gruppen deltatt aktivt i diskusjonene. Gruppen favner en stor bredde innen musikkskaping, der ikke alle kjenner til den diskurs som ligger til grunn for Ness’ refleksjoner.
Når en nærmer seg en tekst er første bud å forsøke og forstå hvordan skribenten vet det han tror han vet (epistemologi). Hva legges i begrepet partiturmusikk? Jeg har tatt det for gitt at det er noe en bare vet, og jeg har derfor måttet tenke over hvordan jeg selv vet det jeg tror jeg vet.
En mulig definisjon på partiturmusikk (det som før het seriøs samtidsmusikk) er musikk som også har en estetisk verdi utover det klingende resultat. Generelt er kompetansen på å lese partiturer, som noe mer enn instruksjoner til hva en skal spille, ikke så utbredt. En kommer ikke langt med et partitur nå til dags hvis en ikke legger ved et dokumentasjonsopptak eller en mock-up.
Hvis en kjenner til den lange og brede tradisjonen Ness og jeg tilhører, betyr «eksperimentelt» sterkt forenklet at en arbeider med en formalisert problemstilling, eller i helt motsatt ende, med konseptuell post-Fluxus aksjonskunst. Et fundert eksperiment må, som eksperimenter innen vitenskap, skjele til tidligere eksperimenter. Jeg er enig med Jon Øivind i at eksperimentenes tid innen kunstmusikken er omme, og at nyvinningene snarere er «innovasjon fremfor eksperiment.»
Kvalitetskriterier er relativisert. Alt er like gyldig, og derfor likegyldig.
Det er snakk om evolusjon fremfor revolusjon. I den sammenheng er Trond Reinholdtsen redd for at hans idiomatiske innsikter som utøver skal komme i veien for mer visjonære og eksperimentelle vyer. Det er fristende å tolke ham dit hen, at løsningen er en form for kuratert tabula rasa.
Mangfold, det som før het demokratisering av kunsten, skal ved hjelp av kontekstualisering (estetisk støttehjul) gi kunsten et innhold den ikke har. Kvalitetskriterier er relativisert. Alt er like gyldig, og derfor likegyldig. Hodefotinger sidestilles med Rembrandt, for å si det sånn.
Som komponist arbeider jeg innenfor en stor stilistisk bredde. Jeg har nylig skrevet en komposisjon for Cikada RBK-trio. Gjennom 33 år har jeg laget lyddesign til flere kunstinstallasjoner, herunder på Henie Onstad Kunstsenter. Nå holder jeg blant annet med på med forprosjektet til en musikal. Og her forleden ble mediamusikk jeg har laget sammen med den tyske komponisten Andreas Röhrig anvendt i et populært matlagingsprogram på tyske SAT1. Fire forskjellige prosjekter som baserer seg på lyd for å fylle ulike formål. Musikk som ikke trenger en kurators godkjentstempel fra en festival for ny musikk for å ha en betydning.
Norge er et slaraffenland der underbetalte øst-europeiske bygningsarbeidere bygger kulturbygg og horden av norske vi-er-alle-kunstnere kan nyte overprisede glass og høy mat, mens de snakker om boken de aldri kommer til å skrive. En fyller den opplyste tomheten etter opplysningstiden med autoritær identitetspolitikk, interseksjonalitet og woke. Det er derfor tidsånden er så lettkrenket.
Jon Øivind Ness’ innlegg har en underliggende varm humor. Humor er en glitrende måte å få frem alvor på. Dessverre er ikke tidsånden så glad i humor, da den truer den enkeltes «safe space». Den epistemologiske bakgrunnen for identitetspolitikken har Helen Pluckrose og James Lindsay skrevet om i boken med den forklarende tittelen Cynical Theories: How Activist Scholarship Made Everything About Race, Gender, and Identity — and Why This Harms Everybody (2020).
Kunsthistorikeren Camille Paglia viser til at den materielle dekadensen som preger mange vestlige samfunn historisk sett er tegn på en kultur i oppløsning. Som Eirik Løkke skriver i Minerva 5. mai: «Svaret på spørsmålet [hvorvidt woke-kulturen er så ille] er dessverre ja; woke-vekkelsen er ille, ettersom den er autoritær, anti-liberal og regressiv.»
Derfor mener jeg at partiturmusikken, som krever historisk innsikt, teknisk kunnskap og uovertrufne håndverksmessige ferdigheter, er mer relevant enn noen gang.
Kilder:
Paglia, Camille. Sexual Personae : Art and Decandence from Neferetiti to Emely Dickinson. London: Yale Nota Bene. 2001 (1990)
Løkke, Eirik. Woke-kulturen er autoritær – og bør bekjempes av alle liberalere. Oslo: Minerva (2021)
Hvor brenner det? Stemmer i musikkbransjen svarer
KI-innblanding i musikkproduksjon? Spotifys fordelingsmodell? Spellemannprisen? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
– For meg er det sikreste tegnet på at jeg har mestret låta, at jeg klarer å skru av hjernen
Brede Sørum anses for å være en av de virkelig store favorittene i det norske jazzmiljøet. Men musikken han formidler er alt annet enn den 'den nordiske jazzen'.
Elna skal jobbe for likestilling i nordisk kunstmusikk
Databasen ELNA – Equality Library for Nordic Art Music skal bidra til likestilling i kunstmusikken i Norden.
– Det er ikke algoritmene, men håndverket som til syvende og sist gir resultater
Gitarist Magnus Berg gav nylig ut albumet «Electric Sugar» til strålende kritikker. Ballade har fått innblikk i prosessen bak verket.
Bylarm lanserer «Bransjeprisen»
Musikk-Norges største bransjekonferanse og -festival presenterer Bransjeprisen: Til menneskene som sjelden får applausen, men som alltid fortjener litt mer av den.
Ballade og Parkteatret inviterer: Gratis konsert og videovisning – Sesongavslutning!
Søndag 27. april viser vi aktuelle musikkvideoer på Parkteatret i Oslo, med Paul-Ronney Angel som spillende gjest. Få med deg sesongens siste visning!
