Vil ha opphavsretten ut av lukkede rom
Kunne bandkonfliktene vi kjenner fra media og rettsvesenet de siste årene vært unngått? Møt forskeren som mener han har løsninga, etter å ha intervjuet norske artister om deres forhold til den komplekse opphavsretten.
Opphavsrett er et verktøy som blir stadig viktigere for norske artister for å styre egen inntjening, og å bygge karrierer. Men å håndtere egen opphavsrett i alle sammenhenger er uoversiktlig, ikke minst i en digital tidsalder – og der flere vil, eller er overlatt, self made business. Han mener det trengs etiske normer som gjør det enklere å løse konflikter i bransjen – gjennom selvjustis.
«Det er et paradoks at loven beskytter den individuelle skaper men er nesten umulig å utøve uten store apparat i ryggen.»
– Førsteamanuensis Yngvar Kjus
Kjus publiserer nå funnene sine (åpent tilgjengelig – se faktaboks) etter å ha intervjua 18 norske artister som både er låtskrivere og sine egne sjefer, i populærmusikalske sjangre.
Full kontroll eller dele med produsent
Underveis i arbeidet så han forskjeller mellom artistene:
– De som hadde sitt eget studieproduksjonsoppsett utviklet også gjerne et sterkere eierskap til sine egne verk.
– Andre går til et studio, der de møter en produsent. Gjennom prosessen ble gjerne deler av verksrettighetene overført studioprodusenten, oftest som en arrangørandel. Men noen ganger var det uklart både for meg og for artistene hva som ligger i dét? Hvor mange prosent skal dét utgjøre, og hva skal til for den overføringa?
Forsker på opphavsrett i norsk musikkliv: Førsteamanuensis Yngvar Kjus (Foto: Siri Narverud Moen)
Kjus mener at det sistnevnte viser behovet for grenseoppgang og for et forum som kan forebygge interessekonflikter. Et kjent eksempel er Karpes tunge oppgjør med sitt tidligere plateselskap Cosmos (omtalt i Dagens Næringsliv). Og også uenighetene om bandnavnet Highasakite – som tvang tre av bandmedlemmene ut; bak lå en konflikt om hvor mye hver opphaver innad i bandet Highasakite skapte. Ballade har spurt begge bandene via deres respektive management om hva som kunne virket konfliktforebyggende for dem, begge velger å ikke kommentere.
Sandra Kolstad og 17 andre er intervjuet i Kjus’ forskning. (Foto: Eskil O. Vestre)
Ingen av de nevnte sakene er med i Kjus’ materiale – men erfaringene til 18 norske soloartister er. Som Sandra Kolstad, låtskriver og artist, som oftest produserer musikken sin sjøl.
– Da er det viktigste at avtalene er ryddige.
– Selv har jeg opplevd én spesiell situasjon som var slik at da min interesseorganisasjon, NOPA, hørte om det, fikk jeg umiddelbart juristhjelp. Det er egentlig mitt råd til andre artister, hvis de er usikre eller trenger informasjon, å organisere seg.
De andre artistene Kjus intervjuet er Amund Maarud, Bendik Brænne, Christine Sandtorv, Egil Olsen, Heidi Marie Vestrheim, Henrik Maarud, Ida Jenshus, Ingrid Olava, Jarle Bernhoft, Kaja Gunnufsen, Marte Wulff, Billie Van, Petter Carlsen, Pål Moddi Knutsen, Shaun Bartlett, Silja Sol, og Thom Hell.
– Spillelister og TV-produksjoner gir mindre kontroll
Blant dem beskriver mange også for forskeren hvor vanskelig det kan være å forhandle egne rettigheter i møte med film-/TV-/spillprodusenter som vil bruke musikken deres.
«De ville bruke musikken min gratis, i bytte mot promoeffekten» – Artist/låtskriver om forhandlinger med TV-produksjon
Én konkluderte med at TV-produsenten vil bare gå til en annen låtskaper om han takket nei til gratisoppdrag. En annen oppdaget i løpet av produksjonen at TV-selskapet ville eie selve musikken for all framtidig bruk og avspilling, samt spin-off-produkter.
Det er også vanskelig for artistene å ha kontroll på konteksten for en låt, når de havner på spillelister i strømmetjenester.
– Musikken din kan havne i sammenhenger der lytteren knapt får noe forhold til hvem som har laget musikken. De beskriver at de mister kontroll over kontekst og at det ofte er vanskelig å sjekke om eller hvordan de navngis.
Lov om opphavsrett gir artisten, eller låtskaperen, rett til å krediteres etter det som anses som god skikk.
– Og så er ikke god skikk så etablert ennå i slike sammenhenger?
– Nei, den skikken må diskuteres fram og etableres.
– Og så har vi lite norsk rettspraksis å vise til.
– Det ville ofte vært for krevende for den enkelte artist å prøve slike småsaker for retten. Det er tungt, kostnadskrevende og stressende for alle parter, sier Yngvar Kjus.
Vil ha eget opphavsrettsråd
– Derimot kan et utvalg med tyngde, med representanter fra hele sektoren, som også inkluderer noen som representerer allmennheten, komme fram til felles kjøreregler. Som kan supplere jussen. Samtidig som Kjus inspireres av PFU i type organisering og fleksibilitet, peker han på at presseutvalget også sikrer legitimiteten til, og dermed verner om pressens viktige rettighet, nemlig ytringsfriheten.
– Det ville være et sted å se til for dem som er nye og ikke så erfarne, og for å motvirke konflikter.
Ledige stillinger
– Men er det ikke artistenes apparater, interesseorganisasjoner, publishere og plateselskap sin jobb å forvalte rettighetene i artistenes, skapernes interesser?
Kjus mener det foregår en profesjonalisering som er en positiv utvikling – og som kan styrkes ytterligere av å ta grep om opphavsretten. I dag foregår forhandlingene om rettigheter gjerne i lukkede rom.
– Jeg tror det ville vært tjenlig å få disse diskusjonene ut i det åpne, noe som kan bidra til felles forståelse og motvirke en del usikkerhet.
