Komponist og musiker Audun Aschim Steffensen portretterer Munch i konsertforestillingen "MadonnaProsjektet - En forestilling om Dagny Juel". (Foto: Kristoffer Eliassen)
MadonnaProsjektet – første del: Lyden av Munch
Hvordan omsetter man et av Munchs mest ikoniske verker til musikk? Det var spørsmålet som komponist og musiker Audun Aschim Steffensen måtte stille seg.
Les del to av dette intervjuet her. Konsertforestillingen hadde urpremiere på Litteraturhuset i Oslo 12. november, og spilles så på Gamle Rådhus Scene i Oslo 17., 18., 19. og 21. november 2021.
Forestillingen MadonnaProsjektet – en forestilling om Dagny Juel har verdenspremiere fredag 12. november på Litteraturhuset i Oslo. I dette stykket har Munch ett mål: å opphøye og udødeliggjøre Dagny Juel gjennom Madonna-maleriet, og via musikken som fremføres. Vi har spurt Audun Aschim Steffensen, som også gestalter maleren på scenen, hvordan han har jobbet med dette – og hvilke grep han måtte ta underveis.
– Jeg kjente umiddelbart at jeg måtte være åpen og ydmyk og ta tak i materialet med stor respekt. Jeg må innrømme at det er veldig skummelt å portrettere noen som alle har et forhold til – og mange har veldig sterke meninger om. Det begynte med en lang researchperiode, der jeg leste flere bøker, så alt av dokumentarer og hentet frem store mengder kildemateriale. Jeg prøvde å finne ut hvem mannen bak kunsten var i den perioden jeg portretterer ham, som er i Berlintiden og i livsfriseperioden på midten av 1890-tallet.
– Så jeg slukte alt av interessante vinklinger, betraktninger og perspektiv rundt Munch. Og snakket med min 89 år gamle farmor, som hadde en avdød venn som hang rundt Munch som barn i hans siste livsfase på Ekely. Alt for å legge til rette for å kunne forske frem til min måte å tilnærme meg det jeg føler er essensen av personen og hans kunst.
Komponisten og musikeren har lang fartstid innen musikkdramatikk. Men det å skulle portrettere en fysisk tilstedeværende karakter gjennom gitaren for første gang bød samtidig på kreative utfordringer.
– Én slik utfordring var å finne tydelige grep for å skille hva som er Munch – og hva som er alt det andre rundt. Jeg la derfor ned noen dogmer, sånn som at Munchs stemme og persona kun skulle formidles via gitaren, live, mens det andre rundt skulle foregå via synther og tracks som mikses inn i forestillingen.
– Så måtte jeg forsiktig lete og forske frem til et uttrykk og en essens av karakteren Munch gjennom musikken. Det ga seg nokså fort at jeg måtte også gjøre de klassiske musikkrollene i dramaet: beskrive hvor vi er, fremme undertekst, skape atmosfære og hjelpe dramaturgien. Munch maler indre sinnbilder, ikke bare rent figurativt. Hans ekspressive opplevelse av det han ser har et helt eget uttrykk når det går via hans øyne, traumer og sinn.
Odille Blehr som Dagny Juel og Benjamin Lønne Røsler som Stanislaw Przybyszewski i «MadonnaProsjektet». (Foto: Kristoffer Eliassen)
MadonnaProsjektet beskrives som en hyllest til bohemdronningen og forfatteren Dagny Juel. Etter å ha blitt brutalt skutt og drept på et hotellrom i Tbilisi, vender Juel tilbake for å ta et oppgjør med sin ektemann Stanislaw Przybyszewski. Hennes tragiske død synes å ha vært et bestillingsverk.
– Det sceniske landskapet er en blanding mellom drøm og virkelighet, som gjør at Munch kan ha en observerende metafysisk tilstedeværelse i alle scener. Det vil si han kommenterer det som skjer fra siden, litt som et gresk kor fra antikkens drama. Heldigvis fikk jeg store friheter av manusforfatter og regissør til å gjøre min egen tolkning av karakteren, forteller Aschim Steffensen.
– Livs- og dødsperspektivet går veldig igjen hos Munch, og det er sentral tematikk i forestillingen. Munchs mentale turbulens, traumer og skaperkraft henger veldig sammen, og setter i gangs sinnsstemninger og følelser. Å slå an en tone som skaper liv, men som dør ut er et eksistensielt perspektiv jeg tar med meg. Alt dette sirklet meg inn på karakteren og handlingen i stykket.
Ledige stillinger
Plakaten til MadonnaProsjektet. (Foto: MadonnaProsjektet)
Tidligere i år jobbet Aschim Steffensen også med musikken til et filmprosjekt for Hedmarksregionen om Munchs barndomsår. «Barndomslandet» er regissert av Arne B. Rostad.
– Her medvirket Arve Henriksen på trompet, samt Håkon Aase og Oda Dyrnes på stryk. I tillegg samplet jeg noen fragmenter fra uutgitte trommespor av Paolo Vinaccia inn i musikken. Du kan derfor si jeg var allerede dypt inne i å konseptualisere Munch som musikk da prøvene på MadonnaProsjektet begynte. Hvis jeg ikke alt hadde jobbet så mye med film, teater og musikkdramatikk, tror jeg at det hadde vært en ganske umulig oppgave. Nå begynner jeg å bli veldig fornøyd med resultatet.
– Hva slags musikalske og kompositoriske grep og virkemidler har du benyttet deg under arbeidet med forestillingen? Og i hvilken grad har dette endret seg underveis?
– Konseptualisering i alle ledd har vært en nøkkel for å kunne skape et multidimensjonalt lydbilde som formidler Munch sonisk, og som gjør at musikken fullfører alle oppgavene den er satt til å gjøre – uten at jeg går ut av karakteren.
– Dette med meningsbærende lyd kan man ha en filosofisk diskusjon rundt, men i arbeidet med filmmusikk har jeg fått et mer pragmatisk forhold til det: hva er det som konkret gir publikum en spesifikk emosjonell eller assosiativ opplevelse? Hvis du myser mot bildene til Munch vil du alltid se klare og rene linjer. Samtidig er det uendelige og ekspressive nyanser i fargene og teksturene du aldri blir helt ferdig med. Det handler om å være konkret og mystisk nok på samme tid.
Aschim Steffensen mener ellers at renheten i det å ikke ha for mange effekter gjør at han lettere får tilgang på kjerne.
– Det som er interessant for meg er hva man fyller uttrykket med av frasering, tonevalg, dynamikk og ikke minst intensjon, samt hvilke atmosfærer og følelser som musikken kan vekke. Jeg har gått for åpne og atmosfæriske musikalske linjer, fritonale melodier og rike klangflater som kan assosieres til tykke penselstrøk, symbolisme og jakten på å trenge inn i det bakenforliggende. Og ellers å kunne finne en klangbunn som folk kan kjenne igjen fra bildene, et musikalsk materiale som har flere lag, der spenning mellom forgrunn og bakgrunn er essensielt, slik som i Munchs malerier. Det er mye på én gang, men det er jo også Munch.
– Etter hvert som forestillingen har utviklet seg har også de musikalske linjene lagt seg klarere. Jeg tok opp masse ulike pensellyder på ulike materialer, som jeg har samplet og puttet inn i forskjellige strekk i musikken med delay og klang. Det er spennende å bruke lyden av de materielle redskapene i musikken – og linke stoffligheten i maleriet til det auditive. Sjangermessig har uttrykket referanser til jazz, improvisasjon og samtidsmusikk, samt datidens atmosfærer og klangideal. Jeg er ellers på scenen hele tiden og spiller det meste live. Det er en blanding mellom el-gitar, synther, samples og tracks. Alt i fra hvordan jeg tar på meg gitaren er koreografert, fordi jeg går aldri ut av karakter.
