Hele historien om Norges første rockefestivals vekst og fall

Torsdag åpnet utstillingen «Kalvøyafestivalen – En musikalsk tidsreise» på Rockheim. Den omhandler festivalen på Kalvøya i Bærum fra 1971-1997.

Bakgrunnen for utstillingen, er en bok om Kalvøya, utgitt tidligere i juni, skrevet av frilansjournalist Leif Gjerstad, forteller prosjektleder for utstillingen Terje Nilsen ved Rockheim.

– Noe av det første jeg gjorde da jeg begynte å jobbe her, (2007 red.anm) var å samle inn materialet fra Kalvøyaarkivet: alt fra regnskap til plakater og bilder som var igjen etter festivalen. Dette ble senere plassert på Nasjonalbiblioteket. Det er noe av dette vi nå har hentet frem, sier Nilsen, som selv gjestet festivalen flere ganger.

Arkivet danner også noe av grunnlaget for innholdet i boka, og Nilsen mener det var naturlig å sette opp utstillingen i etterkant av bokslippet.

– Det er litt i Rockheims mandat at vi skal gjøre slikt som dette, sier Nilsen.

I tillegg til materialet fra deres eget arkiv, vil utstillingen inneholde flere bilder fra andre aktører for å gi publikum et bredere bilde av hva slags festival Kalvøya var.

– Dette er på mange måter starten på det vi kan kalle festival-Norge. Kalvøya la lista ganske høyt for hva en festival skulle bli. Den ble en arena for norske band som slo igjennom, og den bidro til at festivalkulturen fikk fotfeste i landet.

Omsider bok
Tidligere forsøk på å gi ut bok om festivalen, blant annet med Rockheim som avsender strandet av ulike årsaker frem til Gjerstad kom på banen for halvannet år siden. Initiativet til boken kom fra Paul Karlsen, festivalsjef fra 1972.

– Karlsen ønsket kanskje at dette skulle bli hans historie om festivalen. Jeg gjorde det klart at jeg ikke ville skrive en bok basert på hans minner. Jeg måtte ha redaksjonell frihet. Det fikk jeg, sier Gjerstad.

Den hele og fulle historien om festivalen er imidlertid kontroversiell. Gjerstad var blitt advart på forhånd om at han gikk inn i et vepsebol, men meddeler at han ikke var helt forberedt på ”hvor store og hvor mange veps det var”.

Konflikter
Kalvøya ble grunnlagt av Sten Randers Fredriksen. Paul Karlsen var hjelpegutt det første året. Disse skulle senere ryke uklar, og inn i Fredriksens sted kom Karlsens bror Helge. Alle disse tre har ulike versjoner av hvordan historien utspilte seg. Paul Karlsen og Fredriksen er ikke på talefot, og brødrene Karlsen hadde bitre feider.

– De er alle uenige om hva som skjedde, hvem som skal ha æren eller hvem som skal ha skylda. Dette er relevant å nevne fordi de andre vegret seg for å bidra så lenge de trodde det var snakk om ”Karlsens bok”. Og uansett hva jeg skrev så kan du banne på at minst en av dem utbrøt: Det var faen ikke sånn. Mens en av de andre sa: Det var akkurat sånn det var.

Han innrømmer at det har vært tøffe arbeidsforhold, og at han har måttet sjonglere mellom å være diplomat og krass for å få boka ferdig.

– Jeg føler at jeg har fått det til, og at det har blitt en balansert historie om festivalen. Uenighetene kommer klart frem. Noen vil kanskje si dette får for mye plass, mens andre vil si det motsatte. Samtidig var det jo ikke konfliktene det primære. Det handler om Kalvøya som Norges største og viktigste festival og det som skjedde på scenen der. Og ikke minst det musikalske fellesskapet en festival av det slaget Kalvøya var skaper.

Konfliktene gikk ifølge Gjerstad mest utover de personlige forholdene, og publikum og utøvere skal ha merket lite til dette. Noe av det tilskriver han en økt profesjonalisering av selve festivaldriften.

– Hvordan har du jobbet utover disse kildene?

– Jeg har intervjuet rundt 130 mennesker. Artister, bransjefolk, musikere publikum på festivalen. I tillegg har jeg brukt sosiale medier for å sanke gode historier fra festivalen, både for å sjekke påstander og ettergå det jeg har fått fortalt.

– I tillegg har jeg vært på Nasjonalbiblioteket og lest gamle avisklipp. Her må jeg imidlertid fremfor alt rose forlegger Erland Bekkelund og Paul Karlsen for arbeidet med å hente inn bilder og dokumenter. Men også andre nøkkelpersoner som Sten Randers Fredriksen, Helge Karlsen og Alex Dombek har bidratt positivt til dette.

– Fantes det noen egen Kalvøyamusikk?

– Nei. Kalvøya ble på 80-tallet kritisert for å ha en trygg profil. På 70-tallet jublet alle bare fordi man hadde en festival. Når man begynte å ta den for gitt kom kritikken.

– Paul Karlsen mente at festivalen ikke skulle være et sted der publikum oppdaget nye helter. Det skulle være et sted der man hyllet de de heltene man allerede hadde.

Gjerstad hevder at festivalen i så måte kan sies å ha fulgt musikkstrømningene i sin samtid. Mens det på 70-tallet var en overvekt av folk-rock, kom grønsj-bandene dit på 90-tallet.

– De hadde aldri noen egen sjangerprofil de sto fast ved. Men hjertet til driverne lå hos Neil Young, Bob Dylan, Jackson Browne, Santana og den generasjonen. Og dette sto sterkt helt til slutt.

– Hvordan var Kalvøya om man sammenlikner med festivaler i dag?

– Vi hadde ikke noe slikt før Kalvøya kom. Du hadde noen gratiskonserter i Oslo, på St. Hanshaugen og Ekeberg. Dette er litt utrolig for dagens ungdom, men den gang var det få tilbud innen rock. Det var festivaler for jazz og vise. Men dette var første gang det kom en rockefestival, med mange band. Du kunne føle at du var på Woodstock og være en del av den store greia motkultur-ungdom drømte om.

– Etter hvert kom et par konkurrenter, blant annet Ragnarrock og Hortenfestivalen. Men disse levde ikke så lenge. Det var Kalvøya som rula.

– Hva gikk galt?

– Skjebneåret var 1994. Forhistorien var at i 1987 hadde Peter Gabriel holdt en legendarisk konsert. Da han ble booket igjen sju år etter var forhåndssalget bare på 400 billetter. Karlsen forsøkte å komme ut av kontrakten, uten hell. Og så ble det i tillegg pissregn. Paul pleier si at det var flere funksjonærer enn publikummere den dagen. Det er nok ikke helt riktig, men det var under 2000 betalende.

Publikumsfrafallet kan ikke bare tilskrives det ettertiden vil kalle en feilbooking. Dette var for øvrig året da Norge for første gang i nyere tid deltok i fotball-VM. Og det kunne ikke festivalen konkurrere mot. Festivalen hadde derfor lagt konsertene til en ukedag, og resultat ble ifølge Gjerstad en megasmell. Kalvøya tapte all egenkapital og underskuddet ble på over to millioner kroner. Det å slå seg selv konkurs satt imidlertid langt inne, ettersom driften var organisert slik at driverne personlig kunne ha måttet bære tapet.

– Det var derfor viktig for dem å fortsette, både ut fra ønsket om å gjøre opp for seg og samtidig gjøre de personlige tapene mindre. Etter tre år var de kommet opp på nesten ”breakeven”. Underskuddet var på det tidspunkt til å leve med. I så måte kan man si at festivalen var over i 1994, den hadde bare en lang avslutning.

Utstillingen vil gå frem til jul.