MadonnaProsjektet – andre del: – Om Dagny Juel hadde vært mann, ville hun vært stor

Del en av dette intervjuet kan du lese her. Verdenspremieren på MadonnaProsjektet fant sted på Litteraturhuset i Oslo 12. november, og spilles deretter på Gamle Rådhus Scene i Oslo 17., 18., 19. og 21. november.

Audun Aschim Steffensen spiller Munch i dobbel forstand. Både som fysisk skikkelse på scenen, og som tonesetter av Munchs malerier og forestillingsverden. Det er en oppgave som han har tumlet med siden 2015, da forestillingen fremdeles bare var på idéstadiet.

– Mange av Munchs linjer er tykke og røffe, uten start eller ende. Jeg landet raskt på at min bariton el-gitar med en ren og luftig vreng, mye klang og volumpedal, gjorde at jeg kunne lage linjer som kommer fra ingen steder, der klangen og sustainen gjør at tonen henger i lufta og kan skape en assosiasjon til det å «male» auditivt.

– El-gitar med ren og luftig vreng, mye klang og volumpedal, gjorde at jeg kunne lage linjer som kommer fra ingen steder, der klangen og sustainen gjør at tonen henger i lufta og kan skape en assosiasjon til det å «male» auditivt, forteller Audun Aschim Steffensen.  (Foto: Sunniva Lind Høverstad)

– Hva var din opprinnelige forhåndskunnskap om Madonna-bildet, Munch og Dagny Juel?
– Jeg visste ikke mer enn at Dagny visstnok er en av inspirasjonene bak Madonna, selv om hun ikke satt modell for det. Det ble jo stor skandale i hennes samtid, og etter hennes død, når ryktene gikk om at Dagny var modell for denne nakne kvinnen! Slikt var jo helt uhørt, og Munch avkreftet dette, også nok for å roe gemyttene. Mye tyder likevel på at hun var inspirasjon bak kvinnetypen i bildet. Dagny representerer den moderne kvinnen, slik Munch fanger Madonna, som står i sitt eget kraftsenter, eier sin seksualitet og guddommelighet på samme tid.

– En av de største utfordringene i arbeidet var å konseptualisere Madonna-bildet som musikk. Jeg gikk for en form for sirkelkomposisjon med et harmonisk forløp med spenning, en godt kamuflert arpeggiator som representerer linjene rundt Madonna og flere tekstuelle nyanser. Samt følelsen av noe stort, litt romantisk nærmest, men i et moderne lydlandskap.

Dagny Juel. (Foto: Arkiv)

– Juel var ellers svært viktig for Munch, både profesjonelt og personlig. Jeg har lest all tilgjengelig brevveksling mellom dem, og mellom linjene kan fornemme et nært vennskap. Hun og Stachu var portrettert i flere av Munchs verker. Blant annet ligner mannshodet i Sjalusi-maleriet veldig på Przybyszewski, det beskriver nok mye av deres relasjon til Dagny.

– Helt siden 2015 har livet ført meg ut i forskjellige musikalske oppdrag i Dagnys fotspor. For eksempel har jeg vært alle stedene som nevnes i stykket. Da jeg underviste barn i en flyktningleir i Georgia våren 2016, bodde vi i Tblisi. Jeg ble pekt i retningen av den bygningen der hun ble skutt, tidligere Grand Hotel, nå privatiserte leiligheter med en liten studentkafe i første etasje. Jeg gikk inn og sa: «Hello, I’m from Norway» og hadde en lang og spennende samtale med daglig leder om Dagny Juel.

– Han anbefalte en absurd fiksjonsbok, Dagny or a Love Feast, skrevet av en lokal georgier, Zurab Karumidze. Det er er interessant å se hvilke spor hun har satt i utlandet. I Georgia er hun symbolet på tragedie, en myte om en mystisk kvinne fra Skandinavia. I Polen er hun kjent som Dagny Przybyszewska, konen til det gale geniet. Det henger en plakett på bygningen der hun ble skutt, ved siden av ligger Hotel London der Hamsun bodde i en periode. Ellers har jeg vært mye i Warszawa, Krakow og Lviv som vi er innom i stykket, i forbindelse med film.

– Vår formidlingsplan med stykket er også at vi skal fysisk følge hennes fotspor, sette det opp i Berlin, Krakow, Zakopane, Warszawa og Tbilisi. Dagny fungerte som en slags ambassadør for norsk kulturliv og å representere norsk kunst i utlandet, og vi vil gjerne bidra til å fremme Dagny som kunstner i utlandet.

– Man har jo inntrykk av at dette miljøet og denne tiden utspilte seg i en periode, der kvinner fort ble erobringer, muser og troféer. Har du noen tanker rundt dette, kanskje særlig sett fra et nåtidig perspektiv?
– Dagny er et godt eksempel på dette. Hun fungerte som en slags kulturambassadør for Norge, og fikk i stand den første separatutstillingen til Edvard Munch i Berlin. Hun var en foregangskvinne innen likestilling og en av de første kvinnelige forfattere som ga kvinners begjær en stemme. Hun ble allikevel kneblet av samtiden og satt i skyggen av mannlige kunstnere som muse. Måten hun ble svertet på rundt dødsfallet ble en skandale. Rykter spredde seg som ild i tørt gress at hun hadde rømt  til Tbilisi med en elsker, når sannheten var at ektemannen sendte sin trofaste beundrer Emeryk med Dagny, og tok pass og penger på togperrongen rett før de skulle ombord i toget til Tbilisi. Mye tyder på at dette var et nøye planlagt bestillingsverk. Det får vi nok aldri vite sikkert, men resultatet av ryktene ble at moren brant alle brevene, dagbøkene og tekstene hennes i hagen på Rolighed før familien flyttet til Lund i Sverige.

– Dagny Juel har skrevet en del tekster, særlig dramaer. I hvilken grad har du og de andre skuespillerne satt dere inn i dette materialet?
– Odille Blehr, som er manusforfatter og gjør en strålende hovedrolle som Dagny, har familiære forbindelser med Juel. Kjernen i stykket er Dagnys egne tekster, smeltet sammen med det nyskrevne dramaet. Formålet er at folk skal se henne i lys av at hun er en forfatter, og ikke bare en inspirasjon for andre kunstnere. Odille ga alle i produksjonen Dagnys samlede verker tidlig i prosessen. De ble for øvrig ikke gitt ut samlet før 95 år etter hennes død, og jeg tror knapt hun ble nevnt som forfatter før på 1970-tallet. Vi har med flere av Dagnys prosalyriske tekster, og gjør et et Shakespeare-grep med at en stor bolk fra Juels drama «Når solen går ned» er flettet inn i stykket. Hadde Dagny vært en mann, ville hun ha vært en stor historisk skikkelse i ettertiden. Nå er vi i en annen tid, men det ligger fortsatt mye seksualisert grums fra fortiden som farger folks inntrykk av Dagny den dag i dag.

Odille Blehr er manusforfatter, og spiller hovedrollen som Dagny Juel i Madonnaprosjektet. Kjernen i stykket er Dagny Juels egne tekster, smeltet sammen med det nyskrevne dramaet. Benjamin Lønne Røsler spiller ektemannen og «det gale geniet» Stanislaw Przybyszewski. (Foto: Sunniva Lind Høverstad)

– Dagny Juel ble drept i 1901. I hvilken grad har du benyttet deg av samtidige musikalske uttrykk?
– Det er flere referanser til datidens klangideal, men modernisert. For eksempel har jeg benyttet ulike pianolyder som høres ut som et gammelt upright piano, men som har en moderne teksturell vri. Det er mest i kontekst med å formidle stedsspesifikke hendelser. For å beskrive Krakow har jeg for eksempel benyttet noe Klezmer-musikk, mens jeg spiller noe Chopin-esque over en moderne drone. Jeg hørte mye på stykker av Chopin, Grieg og Beethoven som Dagny likte å spille, hun var jo originalt utdannet pianist. For meg handler det om å gå til det bakenforliggende, essensen som er uavhengig av form, og prøve å formidle det i et moderne lydlandskap. Personlig mener jeg at nøkkelen til vellykket musikkdramatikk ligger i synergien mellom det visuelle og auditive, at det springer ut fra og innehar en kongruens fra samme kjerne, men sammen skaper en hel verden som er større enn enkeltelementene.

– I hvilken grad blir personene i stykket symbolske? Dere er bare tre personer på scenen, så jeg antar at dette en viss grad er et kammerspill med både symbolske og realistiske overtoner?
– Det stemmer at det er mye symbolikk og veldig intimt kammerspill. Vi befinner oss et moderne scenisk uttrykk med referanser til Strindberg og Bergman. Et landskap som balanserer mellom drøm og virkelighet, med referanser til Ett drömspel, men med en modernistisk vri. Publikum skal kunne drømme seg inn i det sceniske uttrykket, og la Munch sette en farge og utvide de sceniske bildene.

– Jeg har gått for åpne og atmosfæriske musikalske linjer, fritonale melodier og rike klangflater som kan assosieres til tykke penselstrøk, symbolisme og jakten på å trenge inn i det bakenforliggende. Og ellers å kunne finne en klangbunn som folk kan kjenne igjen fra bildene, forteller Audun Aschim Steffensen i del en av intervjuet vårt om MadonnaProsjektet.  (Foto: Sunniva Lind Høverstad)

– Det er mye mellom linjene i dramaet og parallelle prosesser hos karakterene som skjer. Relasjonen mellom Dagny og Stachu er sentral, der han vil bryte henne ned og gjøre henne til sin egen Madonna, mens Dagny vil frigjøre seg og sprenge seg ut av korsettet. Regissør Einar Bjørge er briljant når det kommer til å få frem symbolikk og undertekster visuelt, tekstlig og musikalsk. Han har sin egen signatur.  I tillegg til å ha satt opp en haug av egne produksjoner har han jobbet som regiassistent for Liv Ullmann i alle år, blant annet på En sporvogn til begjær med Cate Blanchett på Broadway, samt en hel del som operaregissør. Jeg har hentet mye i prøveperioden fra Einars kommentarer og innspill, fordi han er veldig tydelig på hva dette handler om, samtidig som han har gitt meg tilliten til nærmest total frihet.

Edvard Munch. (Foto: Munchmuseet)

– I hvor stor grad brukes malerier og tegninger som en del av scenografien?
– Scenografen vår, Hans Petter Harboe, synes jeg er et herlig geni av en kunstner. Han er en superkul 78-åring, som går med skinnjakke og har en vitalitet som en sprek ungkar. På scenen ser vi Munchs stjernenatt malt på et skjermbrett, mens Madonna-portrettet står på et staffeli. Da jeg først så det, trodde jeg det var trykk av originalene. Men da jeg gikk nærmere og tok på stoffet, skjønte jeg at det var håndmalt… av Hans Petter!

– Ellers har vi et svært minimalistisk scenisk oppsett. To bord, en puff og noen rekvisitter. Mer trenger man ikke, planen er jo at vi skal ut på turné etter hvert og at det er lett å reise med. Jeg tenker på Dogville av Lars Von Trier, der husene er markert med krittaktige linjer i en stor blackbox. Man kjøper det og lever seg inn i universet, så lenge alt er på plass. Selv malingsflekkene på kostymene våre har farger fra Munchs bilder, eller formidler essensen av det indre til hver karakter.