Minneord om Ståle Wikshåland

En nær kollega er plutselig gått bort. Ståle Wikshåland døde brått og uventet onsdag. Han ble bare 63 år.

Ståle har satt dype spor som venn og menneske og som professor i musikkvitenskap. Han elsket klassisk og ny kunstmusikk, opera, litteratur og filosofi og har veiledet et stort antall kandidater innen musikkfaget – kanskje flere doktorander enn noen annen i en norsk sammenheng. Hans betydning for utviklingen av musikkhistorie som aktuelt fag og profesjon kan vanskelig overvurderes. Ståle var en nær kollega på Institutt for Musikkvitenskap i en mannsalder. Han var en profilert og modig musikkanmelder i Dagbladet i mer enn 35 år, en dyktig kommentator og en vidsynt og dreven universitetspolitiker.

Ståle ble født i Stavanger den 30. juni 1953. Han studerte musikkvitenskap i Oslo fra 1971, tok filosofisk magistergrad på Theodor W. Adorno i 1977 og musikkvitenskapelig doktorgrad på Claudio Monteverdi og barokken i 1995. Samtidig var han aktiv i musikklivet. Sammen med Synne Skouen redigerte han musikktidsskriftet Ballade fra 1978 til ’86 (det ble grunnlagt av Synne i 1977). Han arbeidet som musikk-koordinator ved Henie Onstad Kunstsenter i 1981–84, til han ble ansatt på Universitetet i Oslo. Han var en samlende instituttleder på musikkvitenskap i Oslo i en fagpolitisk krevende periode på 1990-tallet, han var grunnlegger og leder av forskerutdanningen, med stor forståelse for faglig bredde og internasjonal orientering, og han var en sterk stemme i styrearbeid på instituttet gjennom alle år.

Ståle søkte seg tidlig mot tverrfaglige miljøer, på tvers av filosofi og musikk, litteratur og billedkunst, og var med på å starte opp Estetisk seminar i 1988. I samarbeid med Trygve Nergaard, Knut Stene-Johansen, Karin Gundersen og Arne Melberg bygde han opp et anselig internasjonalt nettverk av verdensledende forskere og tenkere på kunstfeltet. Blant annet inviterte de Jacques Derrida til Oslo i 1993. Ståle var også med på å grunnlegge prosjektet Norsk musikkarv på 2000-tallet, i et samarbeid med en rekke høyere norske musikkinstitusjoner. De siste årene viet han seg mer og mer til studier av barokken og musikalsk retorikk. Sammen med operasjef Per Boye Hansen initierte han et vellykket samarbeid mellom Musikkvitenskap og Den Norske Opera & Ballett, med studentundervisning og internasjonale seminarer knyttet tett opp til produksjon og framføringer ved Operaen.

Ståle satte de høyeste standarder både for kunstfilosofi, estetikk, musikkforståelse og musikkritikk. Hans forskningsstoff spente fra tidligmusikk til det nyeste innenfor modernisme. Filosofisk var han sterkt innlest på tysk og fransk musikktenkning og nyere amerikansk musikologi, og han hadde personlige venner blant nåtidens ledende musikkvitere internasjonalt. Ståle har veiledet, påvirket og inspirert mange generasjoner av studenter og kolleger innen musikkfaget. Som veileder var han usedvanlig lydhør, skarpsindig, støttende og raus, en perspektivrik og god leser og samtalepartner. Han kunne skjære igjennom enorme masser med uferdig tekst og gå inn til det vesentlige. Hans fyldige essaysamling “Fortolkningens århundre” fra 2009 vil bli stående, sammen med hans forskning på samtidsmusikk og på opera, Monteverdi og barokken. Som få eller ingen andre så han betydningen av å forstå samtidens nyeste uttrykk i sammenheng med den store, klassiske tradisjonen av litteratur og tenkning, kunst og musikk, og han kjempet vedvarende for å holde dette rommet åpent i en presset hverdag i norske medier og høyere utdanning.

Ståle var en sjeldent lydhør, erfaren og god musikklytter med høyt utviklet dømmekraft og internasjonal orientering. Som musikkritiker i Dagbladet var han høyt profilert, ofte streng, kanskje særlig mot enkelte norske komponister og utøvere, men også entusiastisk. Han ble også mildere med årene. Strengest var han imot seg selv. Samtidig elsket han den melankolske og sprudlende barokken, med italiensk opera, livsstil, vin og musikk, og han hadde personlig erfaring med de store nøkkelverkene gjennom hele musikkhistorien. Han hadde en lidenskap for å fortolke musikk og kunsterfaring i språk, både som forsker og foreleser, veileder og kritiker.

Han var alltid tilgjengelig, enten det gjaldt nye saker på universitetet eller konserter som skulle dekkes i Dagbladet. Han var alltid på post. Om man banket på Ståles dør, inn til kontoret med hyller fra gulv til tak, bokstavelig talt overfylt med plater og bøker, var han alltid vennlig imøtekommende og tilgjengelig for en samtale, det være seg om filosofiske spørsmål, samtidsmusikk eller universitetspolitikk.

Ståle etterlater seg et enormt tomrom innenfor musikkfaget, innen filosofisk og humanistisk refleksjon og musikkformidling. Han vil bli dypt savnet. Tankene går til de to døtrene og til familien og de nærmeste. Hvil i fred, Ståle.

Kolleger og tidligere kolleger ved Institutt for Musikkvitenskap, Universitetet i Oslo