Jansons takker for sist
– I Norge er det politisk umulig å si at et orkester er bedre enn et annet, selv om det er opplagt, sier Oslofilharmoniens tidligere sjefdirigent til Guardian.
For 10 år siden gikk Mariss Jansons av som Oslo Filharmoniske Orkesters kunsteriske leder. Mange vil huske at han brukte avgangen til et siste engasjerte innlegg i en debatt som blant annet handlet om akustikk.
Janons hadde tjent orkesteret i 21 år.
Sist helg la Guardian ut et større intervju med den verdenskjente dirigenten, som ble født i Riga i 1943.
Oppholdet i Oslo blir beskrevet som avgjørende for Jansons karriere.
«Han fikk rykte som orkesterbygger i Oslo i 1980-årene, da han bidro til Oslo Filharmoniske Orkesters internasjonale stjernestatus. Han flyttet til Pittsburgh og ble en ledende internasjonal figur førhan returnerte i triumf til europeisk musikk i Amsterdam og Munchen»
Jansons legger imidlertid ikke skjul på at hans kritikk mot den norske mentaliteten forstsatt er gyldig når han sier at han i Norge, i motsetning til for eksempel i Sovjetunionen, måtte kjempe for å oppnå respekt for kunst.
–I Sovjetunionen var musikk respektert, men det var mange andre problemer. I Oslo måtte jeg kjempe for kunsten selv, for bedre musikere og bedre lønnsforhold og så for et nytt konserthus. Det var rart. Norge er et veldig demokratisk sted hvor alle må være like. Det er jo åpenbart en god ting. Men når det innebærer at det er politisk umulig å si at et orkester er bedre enn et annet, selv om det er opplagt, så blir det veldig vanskelig for kunsten, sier Jansons til Guardian.
