Land er bare et ord

Tyske Eva Pfitzenmaier har bodd i Norge i åtte år og blitt en selvsagt del av det bergenske musikkmiljøet. I forestillingens programhefte skriver hun at hun ofte får høre at hun jo ikke er en sånn innvandrer. Som tysker er hun liksom ikke så eksotisk, ikke så fremmed. Stadig flere har det nok som henne: Som norsklærer for innvandrere har jeg selv opplevd hvordan vestlige og ikke-vestlige elever setter merkelapper på hverandre og spøkefullt krangler om hvem som er mest eller minst eksotisk. Men hvordan (og hvorfor?) skal en måle sånt når de fleste av oss uansett ikke har en helt monokulturell bakgrunn?

Pfitzenmaier har valgt å tematisere sin egen historie og utvikling i form av det hun kaller en scenisk konsert. Riktignok kommer det visuelle og verbale til å være viktig gjennom hele kvelden, men betegnelsen er mer treffende enn for eksempel konsertforestilling ettersom musikken er så viktig i seg selv, og ikke kun utgjør momenter mellom de tekstlige og billedlige innslagene.

Det tyskspråklige expat-miljøet er godt representert blant publikum, og alt er lagt til rette for å komme i tysk stemning fra første stund: I trappen opp til konsertlokalet henger et sydtysk gjøkur. Pfitzenmaier og scenografen Nora Adwan har fylt lokalet med grantrær som straks gir assosiasjoner til Pfitzenmaiers hjemtrakter Schwarzwald. Den intense duften av trærne klarer til og med nesten å overdøve mugglukten som kjennetegner Bergen Kjøtt. Ved inngangen serveres Hugo, hylleblomstvin blandet med sprudlevann, en festdrikk som har blitt populær i mange varianter i Tyskland de siste årene. Innenfor inngangen henger utallige små høyttalerelementer fra taket og spiller landlige lyder. Publikum stiller seg under dem som i en installasjon. Allerede før vi setter oss og Pfitzenmaier entrer lokalet, opplever vi det typisk tyske med alle sanser. Det er virkningsfullt: Jeg får nostalgitripp til min barndoms sommerferier i Tyskland før jeg engang har kjent smaken av hyll – tanken på den er nok i seg selv.

Lyset kommer til å lede oss videre til et nytt sceneoppsett tre ganger i løpet av kvelden. Dette er typisk for konserter på Bergen Kjøtt: Noe ved rommet oppfordrer til å vandre rundt og bruke hele. Dessuten er det som regel så kaldt her at det føles kjærkomment å få flytte litt på seg. I kveld passer det jo dessuten til tematikken at vi hele tiden er i bevegelse. I første scene sitter vi på stoler foran et stort lerret med videoprojeksjoner. Vestlandsk fjordlandskap sett fra snøggbåt krysses med mørke grantopper i Schwarzwald sett fra bil.

Pfitzenmaier begynner med forsiktig nynning og dumpe beats, looper seg selv og øker etter hvert intensiteten. Deretter følger en strøm av ord, en blanding av tysk, norsk og engelsk som nesten kan virke som spontane assosiasjoner. Men så godt som alle kveldens tekster står i programmet – det er simpelthen så mye musikalitet og så god timing i fremføringen at flyten virker improvisert. Pfitzenmaier leker seg med klisjeer som kulturministerens brunost-tale, gjøkurlyder og tyske overgangsverb, og gir oss et poetisk innblikk i en integreringsprosess. Det abstrakte ved det gjør det lettere å kjenne seg igjen.

På lerretet i bakgrunnen ser vi henne i et sommerlig skogholt med en jakthytte, iført sydtysk nasjonaldrakt, balanserende på tømmerstokker og klatrende opp og ned stigen til hytten. Når bildet skifter til samme landskap dekket av snø, er hun plutselig iført lusekofte – på tysk kalt Norwegerpulli, nordmanngenser.

Det er mye humor i Pfitzenmaiers forestilling, og når hun finner frem trekkspillet får hun virkelig vist sitt komiske talent. Hun akkompagnerer seg selv mens hun uanstrengt legger ut om sin fascinasjon for norske trekkspillklubber og holder et tøysete minikåseri om trekkspillets historie. Det føles nesten som å være på stand-up. Pfitzenmaier gjør like mye narr av seg selv som av innfødte nordmenn. Ofte gjør hun narr av alle på en gang, føles det som, ettersom vi har så mye rart felles. Hun annonserer dessuten at hun etter konserten kommer til å gå rundt og servere skinke fra Schwarzwald, angivelig sendt per brev i flere omganger av hennes mor for å unngå toll.

Vi oppfordres til å ta putene fra stolene med og sette oss på gulvet lenger borte. Et sted bak meg hvisker en medpublikummer at denne bekvemmelige putelogistikken er typisk tysk og velorganisert. På et stativ med flere små lerreter vises video fra sydtyske karnevalsparader med mennesker i masker og kostymer med påsydde bjeller. Det høylytte ritualet krysses med projeksjoner av like støyende bergenske buekorps. Seinere får vi se flere vestlandske og sydtyske landskapsbilder, med Pfitzenmaier som spiser den tradisjonelle kaken Schwarzwälder Kirschtorte.

Les også: Rev opp reglene

De mørke og fuktige grantrærne i Schwarzwald er antagelig en bestående del av Pfitzenmaiers indre landskap, slik furuer som klamrer seg til et svaberg er det for meg som vestlending. Jeg tar meg selv i å måtte hvile blikket på trærne som går igjen i de ulike bildene for å få noe å holde fast ved. Jeg føler meg litt overlesset av videoer, og skulle heller ønske Pfitzenmaier gikk i dybden med noe av det visuelle materialet istedenfor å vise så mye forskjellig.

Kanskje er strømmen av bilder ment som en kontrast til det musikalske: Pfitzenmaier spiller en LP med den nasjonalromantiske vandresangen Nun ade du mein lieb Heimatland (farvel mitt kjære fedreland), løfter stadig på stiften og flytter den rundt, dekonstruerer musikken. Siden synger hun sangen selv på lignende måte, som om det var hakk i en plate, looper seg selv, legger på flere stemmer og rekonstruerer. Hun sitter på gulvet omgitt av ordbøker og begynner etter hvert å leke seg med det sangbare ordet vei sammensatt med forskjellige stedsbetegnelser som går igjen i bergenske gatenavn: øvre, nedre, søndre, nordre, ytre, indre. Igjen strømmer ordene i en repetitiv og halvveis syngende flyt, samtidig som teksten projiseres på lerretene. Jeg som alltid har syntes mitt andre morsmål tysk er mer lyrisk enn norsk, innser at ordet vei er mye mer sangbart en det tyske Weg.

I neste sangnummer bruker Pfitzenmaier også loop station til å bygge opp en rytme med lyden av ordbøker som slås opp og igjen, skrapes på og etter hvert slås mot hverandre og gulvet. Teksten handler om å flytte på seg, bygge opp noe nytt, prøve om igjen og om igjen. Strofen again and again gjentas stadig mer insisterende, og ordbøkene hamres stadig hardere mot underlaget. Det er lett å identifisere seg med frustrasjonen hennes.

I de fleste av numrene fniser jeg og får gåsehud om hverandre. Pfitzenmaier har funnet en behagelig balansegang mellom det spøkefulle og det alvorlige som feier til side alle fordommer om at tyskere ikke har humor. Når hun beveger seg på grensen til det sentimentale, gjør hun det alltid med tydelig glimt i øyet.

Det er så mange lag i denne konserten, så mye å se og høre i den at jeg fort skjønner at jeg blir nødt til å gå enda en gang følgende kveld. Premierekvelden er jeg der med to norske venner som begge har tyske samboere. Neste kveld tar jeg med min bergenske far og min tyskfødte mor. Alle opplever vi konserten ganske forskjellig, slik vi alle har forskjellige erfaringer fra møtet mellom norsk og tysk kultur. Felles for oss alle er at vi opplever sterk gjenkjennelse flere ganger, men har vanskelig for å sette ord på nøyaktig hva vi kjenner oss igjen i. Det handler mest om stemninger og følelser, og det hadde nok ikke blitt lettere å finne ordene dersom jeg hadde gått på den tredje og siste forestillingen også. Det er nettopp det som er konsertens styrke: Pfitzenmaier søker lyden av og poesien i kulturblandingen, ikke definisjonen av den.

Les også: Impro til barna!

Språkleken i det siste scenebildet er vi alle enige om å kjenne oss igjen i: Pfitzenmaier spiller autoharpe mens hun lar det tyske, engelske og norske språket gli over i hverandre. Noen ganger setter ordene og lydene – for eksempel Y – seg litt fast i munnen, og det er morsomt på den litt såre måten. En kjenner igjen følelsen av å fremstå som rar og dum når en lærer et nytt språk.

Flere av tekstene i konserten er så gode at jeg er takknemlig over at de står trykket i programheftet så en kan hente dem frem igjen seinere. Noen av dem er fullkomne dikt, noen mer løsrevne brokker som krever den sceniske konteksten. Spesielt de tyske tekstene rører meg: Pfitzenmaiers poetiske betraktninger over de eksotiske bokstavene Æ, Ø og Å, eller erkjennelsen av at hun iblant kan få tårer i øynene når hun skriver på tysk, hvilket aldri skjer når hun skriver på norsk.

Når Pfitzenmaier til slutt finner frem en hardingfele blir jeg brått litt nervøs: Skal hun ta for seg absolutt alle stereotypiene nå? Kommer det til å bli for mye av det gode? Men også her finner hun en utmerket balanse mellom humor og alvor. Hun begynner prøvende og klossete, spiller Nun ade du mein lieb Heimatland på én streng, rett frem, som et barn som akkurat har lært å spille en enkel melodi. Etter hvert låner hun trekk fra den norske folkemusikken, blir gradvis mer insisterende i fremføringen og utvider melodien litt og litt: legger på et lite forslag her, en lengre forsiring der, begynner å spille på to strenger samtidig, tar i litt mer slik at understrengene klinger med i større grad. Til slutt har hun selvsikkert endret den gamle fedrelandssangen så den nesten ikke er til å kjenne igjen – den kunne vært en norsk slått. Det er et rørende avslutningsnummer, fulladet av symbolikk som til tross for at den kan føles åpenbar, griper meg.

Gjennom hele konserten setter Pfitzenmaier toner til den kulturbevegelsen jeg har kjent på gjennom hele mitt liv, både under oppveksten i et tysk-norsk hjem i Bergen, lange ferie- og studieopphold i Tyskland, og mange voksenliv-år i Finland der det finske og det finlandssvenske møtte det norske og det tyske i meg. Det å tilhøre to eller flere kulturer, kanskje to eller flere språk innenfor samme kultur, det å flytte fra ett land til et annet kan oppleves på så mange måter. Det trenger ikke nødvendigvis å innebære en følelse av splid, en forvandling fra et tydelig utgangspunkt til et endelig mål, eller som om en har fått det beste fra to helt forskjellige kilder. Spesielt ikke når det er snakk om to så like kulturer som den norske og den tyske, der ordforrådet, litteraturarven og sangskatten er overlappende i så stor grad. Å ha dyp kunnskap om og sterke følelser for flere språk og kulturer kan være berikende og frustrerende akkurat samtidig.

Jeg kan ikke unngå å lure på hvordan konserten ville blitt dersom utøveren hadde kommet fra en kultur som ligger lenger bort fra den norske. Kunne for eksempel en fransk musiker nærmet seg følelsene og assosiasjonene våre på en lignende måte, lekt med ord og toner og skapt gjensidig forståelse i like stor grad? Hva med en gresk, tyrkisk, eritreisk eller burmesisk musiker? Konserten forteller ikke bare om de personlige og kulturelle erfaringene til Pfitzenmaier og alle i publikum, den viser oss også hvor nært beslektet den tyske og den norske kulturen er, hvor lett det er å skape samspill både i konkret og overført betydning. Slike bånd til naboen er det bra å bli minnet på for tiden.