Dyplytting med utsiden av kroppen

Musikkmøtet i Vreng skjerper publikum, tenker jeg etter første konsert i serien. Jeg har opplevd to pionerer på hvert sitt felt, og hører ambisjoner om å utdanne publikum som jeg ønsker meg mer av i norsk musikkliv.

Knut Hamre setter forsiktig an en slått, og Ikue Mori stemmer i. Det kan virke som om hun prøver å nærme seg hans lydbilde og deretter forvri det lett: Ved hjelp av elektronikken skaper hun gnissende, gnikkende lyder som minner om bilydene fra buen, mens enkelte intervaller gir assosiasjoner til dobbeltgrepene Hamre spiller. Glissandoer og flagiolettaktig lydkvalitet får vi også høre elektroniske varianter av, og noe som lyder så nært overtoneklanger en kan komme med en macbook.

Iblant lander de to på en slags felles grunntone. På et tidspunkt undrer jeg om Mori livesampler, så nært kommer hun felen. Samtidig kunne ikke kontrasten vært tydeligere: Det som på felen høres organisk og vakkert ut, kan i elektronisk versjon lyde forferdelig surt og ubehagelig. Ved hjelp av samspillet får jeg som lytter dypere innsikt i hvor ulike forventninger jeg hadde skapt til de to musikerne i mitt indre øre allerede før tonen ble satt an.

Nysatsing
Dette er den første konserten i serien Vreng, et samarbeid mellom nyMusikk Bergen og USF Verftet. Ved å arrangere konserter med kontrasterende uttrykk, vil de sette både tradisjonsmusikken og den eksperimentelle musikken i nytt lys – i intime lokaler.

Denne konserten finner sted i visningsrommet på USF Verftet, en tidligere sardinfabrikk på Nordnes som har blitt kulturbygg og huser mange institusjoner og enkeltkunstnere. Verftet er åsted for mange interessante kulturarrangementer, men ligger i ytterenden av Bergens kulturakse, litt unna kollektivtrafikken. Bergensere er bortskjemt med korte avstander i sentrum, og Verftet føles ofte litt for langt å gå på dager der det regner ekstra mye. Jeg er glad jeg tok turen denne gangen. Og stolene i det lille siderommet er faktisk nesten fylt opp. Kanskje er det en fordel å skaffe seg publikum fra to forskjellige leire?

Den høyfrekvente gnissingen blir nærmest kvitrende, og en stund er lydene utelukkende høyfrekvente på den måten som får kjeven til å spenne seg lett.

Det er et godt valg å innlede med samspill for deretter å la musikerne spille hver sin solodel. Når kontrasten etableres helt i begynnelsen, spisses ørene. Mori utvider lydbildet når hun opptrer aleine.

Les også: Fengselsopera i det fri

Den høyfrekvente gnissingen blir nærmest kvitrende, og en stund er lydene utelukkende høyfrekvente på den måten som får kjeven til å spenne seg lett. Etter hvert kommer det til flere lag av klanger som alle er smekkende snarere enn smektende. Også de lavfrekvente lydene er dumpe – aldri saftige eller rungende. Magen min venter på å kjenne musikken, men lydene beveger seg ikke lenger ned enn mellomgulvet, og påvirker mer utsiden av kroppen. Dette er et reindyrket lydbilde fra Moris side: Hun pirker, skraper på overflaten og genererer tørre, sprettende, iblant stikkende lyder som er fort borte igjen. Hendene hennes beveger seg raskt og bestemt, som hos et barn som prøver ut alle de forskjellige knappene på en ny elektronisk leke. Når lydene går over i støy, merker jeg at jeg lytter til støyen på en ny måte, mer til hvert enkelt element enn til helheten.

Magen min venter på å kjenne musikken, men lydene beveger seg ikke lenger ned enn mellomgulvet, og påvirker mer utsiden av kroppen.

Ører på stilk
Idet Hamre begynner å spille huldreslåtter fra Granvin og Voss, syns jeg felen klinger uvanlig tørt og flatt. Eller er det forventningene mine som er blitt forstyrret av å ha hørt på elektronisk musikk i en knapp halvtime? Lengter jeg etter noe annerledes og overdriver det organiske ved feleklangen i øret mitt på forhånd? Det er som om både likhetene og forskjellene i de to lydbildene forsterkes: Trillene og forsiringene er kanskje ikke så ulike blippingen og sproing-lydene vi nettopp hørte likevel? Når Hamre finner frem en annen fele for å spille et par danseslåtter, overveldes jeg av hvor annerledes denne felen klinger. Ørene mine har blitt finstemte nå, det føles som om hver minste lille frekvens når inn.

Hamre forteller litt om slåttene han spiller innimellom, og får dermed frem en kontrast mellom de to sjangrene også i det som omgir musikken. Av Hamre forventer vi litt introduksjon, litt fakta, mens vi av Mori ikke forventer noen verbal kommunikasjon, knapt nok øyekontakt. Det er ikke viktig for å kunne forholde seg til hennes uttrykk.

Det at de to utøverne har så vidt forskjellige utgangspunkt, gjør at jeg hører mer nøye etter til dem begge. Jeg går hjem med en følelse av å ha fått hjelp til å bli en mer oppmerksom lytter.