Glissen glam

Kveldens band – satt sammen for anledningen – er dyktig og rufsete på rett måte. Glamrocksjangeren krever høy grad av selvironisk distanse – samtidig som en må gi alt. I tillegg til å være androgynt kostymeball, handler glam om kompleks musikk, gjerne med referanser til flere andre stilarter på én gang. Gitarsoloene må være like virtuose som buksene er trange for at det skal funke. Bandet er imidlertid ikke nok til at helheten blir så heftig som sjangeren krever, og på et tidlig tidspunkt i forestillingen savner jeg mer liv på scenen.

I sceneversjonen av denne musikalen er det vanlig at kun to skuespillere gestalter de ulike karakterene. Det er ikke lett for to å fylle en hel scene – spesielt når scenen er en enorm parkeringskjeller med betong på alle kanter. Dovregubbens hall er en del av Grieghallens underjordiske parkeringsanlegg, men har toaletter og oppvarming. Lokalet kan brukes til konferanser, og har tidligere huset en Kygo-konsert.

Hedwig and the Angry Inch er en absurd historie om Hansel, som vokser opp i Øst-Berlin, forelsker seg i en amerikansk offiser, går igjennom en mislykket kjønnsoperasjon for å kunne gifte seg og flytte til USA, og tar morens navn Hedwig (parykken er hens varemerke). Den dagen Berlinmuren faller, blir Hedwig forlatt, og sitter aleine igjen i en trailerpark med en snodig liten ”angry inch” mellom beina. Hen tyr til musikken, og forelsker seg i den mye yngre Tommy, som hen lærer opp, skriver sanger sammen med og gir artistnavnet Tommy Gnosis. Tommy blir skremt av Hedwigs kjønnsidentitet, bestemmer seg for å gjøre solokarriere og tar æren for alle låtene. Hedwig starter bandet The Angry Inch sammen med en gjeng innvandrere uten oppholdstillatelse, og begynner å forfølge eksen som stjal verkene hens. Mens Tommy spiller stadionkonserter, spiller Hedwig og gjengen i små, skitne barer like rundt hjørnet.

Temaer som kjønn og identitet, svik og selvbedrag behandles med svart humor og grenseløs ekstravaganse. Drag møter glam og går opp i en høyere enhet som har gjort Hedwig til en kultfigur. Originalforestillingen fra 1998 ble utviklet gjennom barkonserter av manusforfatter og skuespiller John Cameron Mitchell og komponist Stephen Trask over flere år før den ble satt opp off-Broadway. Filmen – fremdeles med Mitchell i hovedrollen – kom i 2001, og i 2014 nådde Hedwig Broadway.

Det er altså store sko å fylle, og instruktør Lisa Kent møter dette ved å gi DNS’ forestilling noen lokale referanser: Hedwigs entrémusikk, America the Beautiful, har fått et lite Dovregubbens hall-mellomspill. Når Hedwig gjengir andre karakterers utsagn, bytter hen iblant fra østlandsk til karikert bergensk. For å erte Yitzak, truer Hedwig med Sylvi Listhaug. Og Tommy Gnosis har selvfølgelig vært på Skavlan og snakket om karrieren sin. I kveld spiller Tommy oppe i Grieghallen, får vi høre idet Hedwig åpner liksom-bakdøren og lyskasterne blender oss.

Da Agnethe Haaland tok over etter Bjarte Hjelmeland som teatersjef ved DNS, ble det tydelige endringer i programmet. Haaland har høyere intellektuelle og politiske ambisjoner enn sin forgjenger, med mer Brecht og mindre Jan Herwitz, mer feminisme og mindre kommersialisme. Hun har satset på babyteater, gitt flere skuespillere fast ansettelse, og DNS er den første institusjonen i Norge som prøver ut det nye formatet serieteater, med en fire-episoders krimforestilling der publikum kan se en ny episode hver uke nå i høst.

Les også: Dyplytting med utsiden av kroppen

Det er forfriskende at en smal musikal som Hedwig and the Angry Inch settes opp innimellom store satsinger som Hellemyrsfolket og Kristin Lavransdatter. Oppsetningen kom på plakaten på kort varsel i høst ettersom teateret hadde penger til overs. Dessverre bærer forestillingen også tydelig preg av dette, det er som om stoffet ikke har fått modne hos skuespillerne og musikerne. Selv om det fungerer greit at replikkene er på norsk mens sangene fremføres i engelsk originalversjon, fremstår sangene for innstuderte og for lite spontane, det er ikke nok fortolkning i fremføringen. Besetningen har ikke gjort sangene til sine egne. Dette fører til at hitten Wig in a Box føles nærmest sidrompa – rytmisk etter notene istedenfor etter hjertet.

Pål Rønning er en god sanger: Han behersker hele spekteret som trengs for rollen, fra den rå vrælingen til den hese hviskingen og til den lyriske balladeklangen. Hos Hedwig kan disse klangene komme tett på hverandre innenfor samme låt. Men variasjonen i stemmebruken er av en skoleflink sort, som om vrælingen kommer fra strupehodet og ikke fra magen. Det ligner for mye på innspillingene, og har for lite egenart. Dette er nok ikke Rønnings feil, men en uunngåelig følge av kort prøvetid. Hedwig er en karakter som vrenger sjelen opp i fanget på publikum – opptil flere ganger. En rekker ikke å forberede musikalsk sjelevrenging på en måned.

Ameli Isungset Agbota spiller Yitzak, en kroatisk-jødisk dragartist med guddommelig stemme, som Hedwig har giftet seg med på det premisset at Yitzak aldri får stjele glansen. Akkurat som Hedwig har blitt utnyttet selv, utnytter hen Yitzak. Også i replikk- og blikkvekslingene forblir rollene litt flate. Til tross for at Hedwig og Yitzak er komiske karakterer, er de komplekse, og bærer på tragiske historier. I denne oppsetningen får vi mest se Yitzaks naive, tafatte side. Bitterheten hens overfor Hedwig utforskes ikke nok. Hos Hedwig kommer det såre og filosofiske ikke frem, hen blir litt for mye vittig oneliner-maskin. Agbota fungerer i rollen som Yitzak og er også en god sanger. Kanskje kunne hun fått en tydeligere plass i historiefortellingen og avlastet Rønning litt for å skape bedre dynamikk?

Manuset til Rønning er massivt: Hedwig skal gjenfortelle hele livshistorien sin for oss, fremstille ulike karakterer og gjengi en haug scener fra barndommen og helt frem til det siste møtet med Tommy. Det er vanskelig å gjenskape slike dialoger og gjøre dem interessante. Her kunne monologene trenge hjelp fra omgivelsene, men den minimalistiske scenografien bidrar ikke til å gi liv til historien.

Dovregubbens hall er et lokale som gir mange muligheter, og kler i utgangspunktet stykket. I en reportasje i BT i oktober annonserte teatersjefen at det i tillegg til bar skulle være småbord i lokalet. Denne planen har en tydeligvis gått bort ifra: Publikum sitter på en slags stadiontribune av tett sammenhektete plaststoler. Det hadde nok vært enklere for Rønning å flørte med publikum dersom han kunne gått rundt blant bordene og jokket litt på gjestene.

Jeg undres over at det bare er ett kjole- og parykkskift i løpet av forestillingen. Visuelle innslag hadde gjort Hedwigs monologer mindre pratete og motvirket følelsen av stillstand. Det blir liksom for mye snakk og for lite pyro til å kunne kalles glam. Det hjelper heller ikke at den norske teksten mangler flyt og i stor grad bærer preg av å ha blitt oversatt fra engelsk, med vendinger som ”Jeg har ikke introdusert dere til…”. Kanskje kunne en tatt seg litt flere friheter med tekstmaterialet? DNS’ oppsetning er så tro mot originalen at det fremstår kunstig.

Hør også: Balladepodden: Musikkvideo spiller teater

Musikalske faktorer spiller også inn i hvordan handlingen drives fremover: I den fortellende, tekstspekkete sangen Origin of Love forsvinner ordene ettersom den er lagt i et altfor dypt leie for Rønning. Koreografien til Rønning og Agbota er ikke særlig spenstig, og Rønning virker ikke helt fortrolig med de høye hælene. Sangene er svært forskjellige, fra aggressiv pønk til moro-musikal til nitriste selvinnsikt-ballader. Det krever mye av utøverne.

Gjennom hele forestillingen savner jeg villskapen og råskapen som er så overveldende i filmen – og sårbarheten. Det legges opp til ekstravagante og pompøse innslag, men det er hele tiden noe som butter imot, og dette merkes på publikums reaksjoner – latteren sitter langt fra løst, og det obligatoriske allsang-innslaget er overraskende tamt for et lokale med bar. Hedwig har rett og slett ikke fått dybde nok til å nå noen høyder.