Mesterverk med hastverk
Musikalformatet tilfører dessverre ikke historien om Kristin Lavransdatter noe særlig. Snarere tvert imot.
En kunne jo tenke seg at de store temaene i Sigrid Undsets romantrilogi fikk nye dimensjoner av å bli satt musikk til – at troen og tvilen, kjærligheten og sviket fikk en annen dybde ved hjelp av tonene. Eller at det å omarbeide romantekst til sangtekst kunne bidra til at de sterke følelsene ble formidlet på en annen, poetisk måte. Slikt tar dessverre ikke denne produksjonen seg tid til.
Blandet drops
I Svein Sturla Hungnes’ regi bokstavelig talt løper skuespillerne videre fra en scene til en annen, og får ikke dvelt ved emnene som utgjør den røde tråden i fortellingen. Travelheten preger også Brit Bildøens tekst og Julian Berntzens musikk: I enkelte numre er det presset så mye tekst inn i en sang at det blir vanskelig å henge med både for publikum og utøver. Ofte blir skuespillerne liggende et halvt slag bak musikerne. Når tre romaner skal skvises inn i en tre timers musikal, byr det selvfølgelig på utfordringer. Denne heseblesende måten å løse utfordringene på gjør historiefortellingen en bjørnetjeneste. Resultatet kjennes overfladisk i måten den pirker borti viktige temaer som for eksempel erotikken og kristendommen.
Fremdriften preges av mange korte småscener, som ofte glir sømløst over i hverandre rent teknisk, men ikke med tanke hvordan jeg som publikummer oppfatter og bearbeider handlingen. For å ta inn de voldsomme vendingene i Kristin og de andre karakterenes liv, trenger jeg pusterom, tid til å kjenne etter – uansett hvor godt jeg kjenner historien fra før. De av småscenene som har form av sangnumre, føles løsrevet fra hverandre også musikalsk: Før ett tema har fått satt seg, overtar et helt nytt i en helt annen stilart. Julian Berntzen har hentet inspirasjon både fra middelaldermusikk, kirkemusikk og mer poppete musikalsjanger. Kanskje er det helt bevisst å bytte tonespråk på denne måten fra sang til sang? Kanskje er musikken ment å fungere som små illustrasjoner snarere enn å være et helhetlig prosjekt?
Gjentakelsens kunst
Ironisk nok ønsker jeg meg – som musikkanmelder – mer talt dialog og færre korte sangnumre. Det kunne vært en fordel for flyten og føltes mindre masete dersom enkelte viktige scener fikk form av dialog istedenfor duett.
De numrene som fungerer best, er de mer typiske balladene. Ikke fordi de nødvendigvis er mer interessante komposisjoner, men simpelthen fordi de gir skuespillerne tid til å virkelig formidle noe til publikum, noe som ikke står klart formulert i teksten, noe som bare musikken kan gi. Når Herborg Kråkevik har sin første solo som Kristin, kommer kveldens første spontane applaus fra salen: Endelig en hel sang! Med vers, refreng og gjentakelser, som får bygges opp, kulminere og til slutt tone ut – både bokstavelig, på scenen, og i overført betydning, i publikums sinn. Ovasjonene etter Hans Marius Hoff Mittets eksistensielle solo Kva er eg for mann, der Erlend gang på gang synger «Kven er eg?» er nok et eksempel på at publikum setter pris på å få hvile i en stemning.
Les også: Lyden av godt naboskap
For å finne en slik ro i opplevelsen, kan det ofte være nødvendig med gjentakelser av ord, slik at de virkelig får satt seg i hukommelsen vår. Det kan utgjøre en stor forskjell om en har melismer i lange sangfraser, slik at teksten får henge litt mens melodien beveger seg og virker på oss. Og ikke minst gjør det godt med en liten porsjon stillhet innimellom sceneskiftene.
Kapellmesterens tid er forbi
Julian Berntzen er en mester i å arrangere for strykere. Jeg undres over at det er lagt så mye strykerlyd i keyboardet når det sitter både en fiolinist og en kontrabassist i orkestergraven – livs levende. Klangen føles lite organisk, liksom fjern, og finner ikke en naturlig fylde med denne kombinasjonen av levende musikere og synth-tillegg. Musikalproduksjoner er dyre, og kveldens ensemble, bestående av elleve musikere, utgjør nok en solid del av lønnsposten på Kristin Lavransdatter-budsjettet. Det er dessverre lenge siden teatrene hadde fast kapellmester og orkester. Kanskje ville det være en fordel i dag å reindyrke det lille formatet – virkelig ta i bruk de få musikerne en har til rådighet?
Gjengangere
Det er kun et par år siden siste forestilling av Den Nationale Scenes forrige nylagde musikal-trekkplaster Hellemyrsfolket, basert på Amalie Skram romansyklus, dramatisert og med sangtekster av Gunnar Staalesen. Også der skrev Julian Berntzen musikken og Herborg Kråkevik hadde en stor rolle.
Les også: Glissen glam
Ledige stillinger
Det er synd at DNS i så stor grad bruker de samme aktørene i storsatsingene sine, og ikke våger å la nye krefter slippe til i viktige roller og funksjoner. Nylig kom nyheten om at DNS og andre større kulturinstitusjoner på Vestlandet med nasjonalstatus står i fare for å få flyttet finansieringen fra stat til region.
Dersom DNS blir nødt til å forsvare sin plass på statsbudsjettet og hevde sin status som nasjonalteater – initiert av verdensmannen Ole Bull – bør teatret unngå å gi inntrykk av å være en lukket klubb for en liten gruppe bergenske og vestlandske kunstnere.
