Nobel Bopel er ikke bare et av Bergens triveligste serveringssteder, men også en arena for kammermusikk på den ordentlige, intime gamlemåten.

Fra konsertserien Kammerdrops på Nobel bopel, © Hilary Foster

Innpusten idet førstefiolinisten gir tegn til å begynne en ny frase. Den kornete lyden av buens ansats mot strengen. En bittelitt sur tone som lynraskt rettes opp før den virkelig begynner å klinge. Individuelle forskjeller i vibratoen hos de fire musikerne. Alt en kanskje såvidt hadde fått med seg fra de første radene i en konsertsal, blir så tydelig på denne kammerkonserten at den musikalske opplevelsen endres fullstendig.

I det noenogfemti kvadratmeter lille lokalet på Møhlenpris i Bergen kommer en så nært en bare kan komme musikerne, og kan nyte kontrastene i lyden på en annen måte. Strykerklangen blir intens: Det tørre føles mer knasende og det fyldige mer fuktig. De løse strengene river litt ekstra, og vibratoen klinger varmere. En kan høre alle små feil, og nyte det sympatisk uperfekte. Bilydene som forsvinner underveis i en kammermusikksal, når enhver i dette rommet.

Nobel Bopel begynte som retromøbelhandel i 2009, men utviklet seg til serveringssted i 2010. Det betegner seg som ”en deilig bydelskafé med selvutnevnt mandat som hjørnesteinen i revitaliseringen av Møhlenpris”. Flere av naboene vil nok uten videre si seg enige i at initiativtakerne har lykkes i å skape en møteplass for lokalbefolkningen, samtidig har bergensere utenfor Møhlenpris fått et vannhull som er verdt å ta turen til selv om trikken ikke går lenger. I Bergen skal en nemlig ikke langt utenfor sentrum før folk syns det blir for langt å gå. En av grunnleggerne, Thomas Cook, forteller at de i oppstarten visste at dette kunne bli en utfordring og derfor pøste på med alle mulige typer kulturtilbud – både for å trekke folk fra andre deler av byen og for å tilby nabolaget kultur.

Møhlenpris er en bemerkelsesverdig sammensatt bydel. Her er vakre, store bygårder fra forrige århundreskifte, kommunale sosialboliger og de såkalte sporveisboligene ved trikkehallene. En typisk beboer på ”Møllaren” kan være pensjonert trikkefører, student, somalier eller kulturarbeider. Påfallende mange kunstnere har valgt å bosette seg her.

Fra venstre: Ilze Klava på bratsj, Hilary Foster på fiolin og Bodil Erdal på cello Foto: Jane Odriozola

Konsertserien Kammerdrops kom til ved at Hilary Foster, fiolinist i Harmonien og bosatt like borti gaten, i en bygård som huser intet mindre enn fem av hennes orkesterkolleger, foreslo et samarbeid om kammerkonserter for medeier Thomas Cook. Så langt hadde intimkonsertene mest vært med små band og singer/songwritere eierne kjente, og Cook ville gjerne utvide tilbudet. Siden seriens oppstart i 2014 har 44 musikere deltatt på 33 konserter. Repertoaret har spent fra stykker for solofiolin til Stravinskijs septett Historien om en soldat, og musikerne har stort sett spilt hva de selv har lyst til. Tanken var å skape et sted hvor publikum kunne nyte kammermusikk i et koselig, avslappende miljø.

Når denne konserten finner sted, er fremtiden til Nobel Bopel usikker: Huseieren ønsker å si opp leiekontrakten, og stamgjester fra langt utenfor Møhlenpris mobiliserer i sosiale medier for å bidra til å redde driften. Foster får en blomst og forteller publikum at det er med tungt hjerte hun annonserer den kanskje siste konserten i rekken. 1. januar offentliggjør imidlertid Nobel Bopel at de også i 2018 kommer til å drive kafé. Dermed fortsetter også Kammerdrops. En drøm Foster har for de videre konsertene, er prosjekter som går over tid, for eksempel å fremføre alle Bachs verker for solofiolin og solocello over flere kvelder i løpet av et år.

Lokalet føles hjemmekoselig, med potteplanter, stilige møbler og skiftende kunstutstillinger på veggene. Musikerne har vanlige klær og vanlige notestativ. Min venn og jeg setter oss ved et bord der fremmede allerede deler på plassen. Her er mange halvlitere og rødvinsglass, og jeg blir nesten nervøs for at noen skal snuble i cellopinnen og søle over hele kvartetten. Mens førstefiolinist Martin Schultz annonserer kveldens første verk, Beethovens strykekvartett nr. 3 i D-dur, begynner babyen hans å gråte ved disken. Musikken akkompagneres av småprat i baren og klirring av glass, men det er ikke forstyrrende, snarere føles det som jeg er på et ekte kammermusikk-arrangement slik de kanskje var på schubertiadenes tid.

Eller kunne nettopp det litt dekadente ved å holde huskonserter slå an i vår tid?

Denne måten å musisere på utforsker skillet mellom privat og offentlig, og er intim på en annen måte enn Sofar Sounds. På Kammerdrops får en ikke overraskelsesmomentet og følelsen av å være utvalgt – en vet hvem som skal spille og noenlunde hva slags musikk en får høre, og arrangementet er offentlig. Kanskje innebærer Kammerdrops-konseptet imidlertid en mer ektefølt intimitet, i og med at flere i rommet kjenner hverandre fra før, og at musikerne er fortrolige med lokalet og har spilt der mange ganger. Til tross for nabolagsstemningen er alle velkomne – min venn og jeg har kommet fra andre siden av sentrum – og til tross for en viss følelse av forpliktelse til å bidra til omsetning i baren, er opplevelsen gratis. Her er det inngått en naboavtale om honorar.

Fra konsertserien Kammerdrops. Foto: Hilary Foster

Er det andre grunner enn honorarkostnader til at slik kammermusikk ikke er mer levende i dag? Ved hjelp av sosiale medier har det vel blitt lettere å skape oppmerksomhet rundt små konserter i intime lokaler? Det trenger ikke nødvendigvis å føles snobbete? Eller kunne nettopp det litt dekadente ved å holde huskonserter slå an i vår tid?

Etter D-dur-kvartetten annonseres en liten pause for å gå i baren og ikke minst lufte litt. Deretter står Beethovens kjente a-moll-kvartett for tur. Schultz forteller om verket: Det er et av Beethovens siste, og veksler mellom det voldsomt tunge og veldig lette. Ensemblet lar være å spille de to mellomste satsene, ettersom de anser dem for alvorlige til å spilles i en bar, men Schultz reklamer for en kommende konsert der de skal spille alt. Introduksjonen er enkel, men godt tilpasset situasjonen.

Nærheten til utøverne gjør at jeg opplever det kjente verket på en ny måte: Jeg blir mer bevisst hvordan temaene flytter seg når jeg hører dem på nært hold og betrakter hvordan musikerne nærmest fysisk overleverer dem til hverandre gjennom øyekast, kanskje nikker de eller lar buene dvele et øyeblikk i luften. Når musikernes blikk møtes, møter de noen ganger nesten også mitt. Jeg tar meg selv i å følge med på notene – to av notestativene er i synsvidde og fingrene mine begynner ubevisst å bevege seg.

Hvor nært kan en komme en musiker uten at konsertsituasjonen føles klaustrofobisk? Det får vi utforsket i kveld. Femtitallsinteriøret med respatex-bord og den litt keitete, nærmest groteske nærheten til de fremmede menneskene rundt oss i det lille rommet får min venn til å hviske at hun føler seg som i en Roy Andersson-film. De store vindusrutene ut mot gaten dugger stadig mer, og de forbipasserende, som i begynnelsen tittet nysgjerrig inn, kan etter hvert antagelig ikke se oss. ”Tenk på alle dem som går rett forbi der ute og ikke aner ikke hva de går glipp av”, hvisker vennen min. Hun trenger nesten ikke bøye seg for å nå øret mitt, så tett sitter vi. Det føles som om vi er med på et hemmelig, magisk ritual. Nobel Bopel og Kammerdrops har fått to nye stamgjester.

Publisert:

Del: