Marius Roth er pensjonert sanger fra Operaen. Men han fortsetter som gitarist i rockebandet Seigmen, som spilte på Tons of Rock lørdag 29. juni og gjør konserter gjennom sommeren i Kristiansand, Horten, Hamar, Moss, Bergen og Trondheim. (Foto: Erik Berg / Den norske opera og ballet)

Marius Roth: Reserve-Jesus, pensjonist og glad enke

Stjernetenor og Seigmen-gitarist Marius Roth spilte nylig sin avskjedsforestilling ved Den Norske Opera. Sist lørdag spilte han gitar med Seigmen på Tons of Rock.

Kalender

Västanå Sessions

02/08/2024 Kl. 18:00

Hopalong AKA i bakgården på Folk

03/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024 åpningskonsert

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Torsdag 13 .juni gikk Marius Roth Christensen av med pensjon etter mange år som solist i Nasjonaloperaen. Det gjorde han gjennom å tolke tittelrollen i Bernsteins Candide.

– Da er vi jo litt over i musikalens verden, samtidig som musikken til Bernstein kan være vanskelig å definere. Det er ikke en klassisk opera, men et stykke med elementer av opera, operetter og musikal. Det er i hvert fall morsomt å spille.

Marius Roth i Candide. (Foto: Erik Berg / Den norske opera og ballet)

Jeg har nok vært en rocker i hjertet, og en operasanger til daglig.

– Og så ble du takket av med laurbærkrans av operasjef Randi Stene?

– Ja, det var staselig. Jeg har vært der siden 2013 som fast ansatt. Og så var jeg tre år i Operakoret før det. I 2006 hadde jeg min første solistrolle, som Tamino i Tryllefløyten. Så jeg har en ganske lang tilknytning der.

Marius Roth i Operaens oppsetning av Candide. – Jeg har nok vært en rocker i hjertet, og en operasanger til daglig. Jeg kom inn på Musikkonservatoriet rundt 1992, og studerte der parallelt med at Seigmen begynte å ta av. Folke Bengtson var en flott lærer, og spilte Jussi Björling for meg. Da ble jeg frelst, forteller Roth til Ballade. (Foto: Erik Berg / Den norske opera og ballet)

– For mange er du nok mest kjent fra Seigmen. Men du var vel på vei til en karriere innen klassisk musikk, da rocken tok deg?

– Jeg begynte på regnskapslinjen på handelsgym. Det er nok de tre mest bortkastede årene i livet mitt. Etterpå gikk jeg på musikkskolen på Toneheim et år, der jeg skjønte at jeg kanskje hadde et talent for å synge. Jeg kom inn på Musikkonservatoriet rundt 1992, og studerte der parallelt med at Seigmen begynte å ta av. Folke Bengtson var en flott lærer, og spilte Jussi Björling for meg. Da ble jeg frelst.

– Den gang ble det ikke sett på som seriøst å spille i rockeband. I dag blir en mer applaudert om man mikser elementer og krysser grenser.

– Samtidig hadde Kim Ljung og jeg hatt mange forskjellige bandprosjekter, helt fra vi skjønte hva musikk var. Vi vokste nærmest opp hos hverandre. Jeg kunne ha litt prestasjonsangst for å synge for folk, så rocken var gøyere for meg. Rektor på konservatoriet mente at jeg måtte velge mellom Seigmen og sangen, så det endte med et og et halvt år med sang- og musikkstudier for meg. Jeg har nok vært en rocker i hjertet, og en operasanger til daglig.

Seigmen har holdt på siden slutten av åttitallet. Deres versjon av De Lillos’ «Hjernen er alene» ble en nasjonal monsterhit. Marius Roth er den som lener seg til veggen. (Foto: Bjørn Opsahl.)

– Å spille i rockeband er jo en gruppe-eksersis, mens klassisk sang kanskje er mer en blanding av ensemble-utøvelse og solist-virksomhet, avhengig av rollene man får?

– Absolutt. Samtidig som det er noen likhetstrekk også. I Seigmen er det på en måte Alex Møklebust som bekler hovedrollen. På 90-tallet var nok operakunsten mer finkulturell enn den er i dag. Den gang ble det ikke sett på som seriøst å spille i rockeband. I dag blir en mer applaudert om man mikser elementer og krysser grenser. Jeg synes egentlig bare det er gøy å drive med musikk, uansett hva den kalles.

Marius Roth i Operaens "Tryllefløyten"

Marius Roth i Operaens oppsetning av Mozarts Tryllefløyten. (Foto: Erik Berg / Den norske opera og ballet)

– I dag må du gjerne ha bachelor og master i sang. Jeg var heldig – og fikk rett og slett jobbe med de rette menneskene og coachene. Så jeg er på en måte et bevis på at det går an å være autodidakt. Jeg var forresten reserve-Jesus, da Bentein Baardson satte opp Jesus Christ Superstar i Grimstad i 2001. Jeg var også i Den glade enke, året etter at Seigmen ble oppløst i 1999. Det har blitt mange regissører og dirigenter.

– Vi trenger ABC-repertoaret – Aïda, Boheme og Carmen.

Marius Roth har sunget mange roller, både i Norge og utlandet. Han kan lære seg en mindre rolle på under en måned, og tenker mye på portene han skal passere i løpet av en forestilling.

– Drømmerollen min er nok som Rodolfo i La Bohème, som jeg har spilt mange ganger. Mozart har også gitt meg mye, særlig i starten av karrieren. Senere ble det jo særere ting iblant, som Le grand macabre av Ligeti. Lady Macbeth fra Mtsensk av Sjostakovitsj er også ganske krevende.

– Jeg tror vi må ha de store operaene som søylene i repertoaret, rett og slett fordi publikum elsker det. Så kan man heller ta litt sjanser innimellom. Vi trenger ABC-repertoaret – Aïda, Boheme og Carmen, også fordi det er en viktig del av musikkhistorien. Så kan det jo spilles og settes opp på mange forskjellige måter. I dag kreves det ganske mye av sangeren som skuespiller.

– Jeg synes det er tidlig å gå av, og tenker at regelverket kanskje er litt firkantet.

– Som operasanger må man pensjonere seg tidlig. Hva tenker du egentlig om det?

– Mange av personene i operalitteraturen er ganske unge mennesker. Jeg kunne nok ha sunget Rodolfo i dag også, selv om jeg er blitt 52. Samtidig er nok dette enda tøffere for kvinnelige utøvere, fordi det alltid er så mange dyktige og yngre sopraner som banker på. I dag går det ofte lengre tid før man får prøve seg på de store rollene. Jussi Bjørling sang i Stockholmsoperaen alt som 19-åring.

Marius Roth i Operaens oppsetning av Madama-Butterfly. – Regelverket er kanskje litt firkantet, sier sanger Roth, nylig pensjonert sanger i en alder av 52 år. (Foto: Erik-Berg)

Jeg synes det er tidlig å gå av, og tenker at regelverket kanskje er litt firkantet. Men samtidig er det mange hensyn å ta. De gamle sangerne må tross alt ut, slik at nye talenter slipper til. Det er en balanse som skal ivaretas, samtidig som aldersgrensene godt kan diskuteres.

– Nå står jeg på egne ben, og må ta vare på meg selv. Men jeg får jo en viss pensjon, og har heldigvis mange jern i ilden. Jeg kommer også tilbake til Operaen i Czardasfyrstinnen alt i høst, men da som frilanser. Det håper jeg det kan bli en del av.

– Ellers har Operaen vært en grei og fleksibel arbeidsgiver. Det har gitt meg tid til å turnere med både Tre Tenorer og Seigmen. Jeg har drevet en del med kirkemusikk, og har sunget mye i begravelser. Jeg føler at alt sammen har vært med på å gjøre meg til en bedre musiker og sanger. Turneene med Hanne Krogh har også vært veldig fine – og bragt meg ut til et større publikum. Hun er et flott menneske – og en elsket artist over hele landet.

– Du har jo også satt opp egne show og forestillinger i Tønsberg de siste årene?

– Den første var «Mamma og Teigen, Jussi, Elvis & meg» i 2020. Jahn Teigen døde, så Kjetil Kristoffersen i Publicom foreslo at jeg burde hylle ham med en konsert. Vi drodlet videre rundt det, og endte opp med en musikalsk forestilling om min egen oppvekst. Samtidig var det mye om 80-tallet – og monologer om litt nostalgiske ting mange kunne kjenne seg igjen i. Dette var rett etter at Norge åpnet opp etter pandemien. Vi skulle egentlig spille fire ganger, men endte opp med over tredve.

– Året etter fulgte vi opp med en forestilling kalt «Forever Young – den gang sommerferien var uendelig lang». Den handler om en epoke der butikkene stengte tidlig, der det bare var én fjernsynskanal – og der du ikke brukte tid på sosiale medier. Det kan jeg gripe meg i å savne.

– Jeg er jo selv far til fire barn, og har akkurat blitt bestefar for første gang, forteller Roth. – Det er jeg utrolig stolt av, samtidig som jeg føler at tiden raser av gårde,

Seigmen spilte sist helg på Tons of Rock i Oslo. Senere følger konserter i Kristiansand, Horten, Hamar, Moss, Bergen og Trondheim. På deres nye album Resonans finnes det også en sang om hjembyen Tønsberg, der Marius Roth for en gangs skyld får slippe til på vokal. Det kan jo være verdt å sjekke konsertkalenderen opp mot jul også.

 

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.