
Inspirasjoner: Hanne Krogh velger Alf Prøysen
Ballade har snakket med selveste Hanne Krogh om hennes fremste norske inspirasjonskilde. – Det kunne ikke bli andre enn Alf Prøysen, påstår hun.
I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Hanne Krogh, som velger seg Alf Prøysen. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
- Hanne Krogh, sanger og tekstforfatter. En av Norges mestselgende artister med over to millioner solgte plater. Debuterte 14 år gammel med singlen «Lukk opp min dør» i 1970, og har gitt ut mer enn 20 plater totalt, inkludert tre med Bobbysocks og to med Just 4 Fun. Sammen med kollega Elisabeth Andreassen skrev hun norsk musikkhistorie da Bobbysocks som første norske deltager noensinne vant Eurovision Song Contest i 1985. Mottager av en rekke priser og utmerkelser, blant dem to Spellemannpriser, Peer Gynt-prisen, Gammlengprisen og Kongens fortjenstmedalje. Født 24. januar 1956, Oslo.
- Alf Prøysen, visesanger, låtskriver, forfatter, journalist, mottaker av Norsk kulturråds ærespris i 1970, gravlagt ved Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. I 1994 ble han hyllet av en rekke norske artister på albumet Med blanke ark, der deLillos, Dumdum Boys, Bjørn Eidsvåg, Dance With A Stranger, Tre Små Kinesere og mange andre fremførte sangene hans. Født 23. juli 1914, Rudshøgda, død 23. november 1970, Oslo.
– Hvorfor Alf Prøysen?
– Her kunne jeg selvfølgelig valgt å snakke om noen jeg var fan av som liten. Da var det ikke minst Wenche Myhre som gjaldt. Jeg kunne alle sangene hennes på rams, hadde Wenche Myhre-hårbånd og Wenche Myhre-bluser og alt som var, men hvis jeg skal snakke om et forbilde som virkelig har endret mitt syn på hvordan musikk og sanger skal være, så må det bli Alf Prøysen.

Hjemme hos Alf Prøysen med familie i nytt hus i Nittedal, 1964. (Foto: Rigmor Dahl Delphin, CC)
– Han er så grenseløst god, og jeg er helt overbevist om at hvis han hadde sunget på et verdensspråk, så hadde han vært verdenskjent. Han hadde en unik evne til å formidle det han virkelig så, og han hadde en unik menneskeforståelse. I motsetning til veldig mange tok han ikke bare side for dem man ser har det vondt, han kunne også se de som er på den andre siden av rangstigen. Han hadde omtanke også for Kong Salomo, og ikke bare Jørgen Hattemaker, sier Hanne Krogh med tydelig beundring i stemmen.
Hun trekker spesielt frem Prøysens empati som årsak til at han kunne si viktige ting om samkvem mellom mennesker selv når han valgte å la dyr formidle tankene sine.
– Om det er gjennom «Helene Harefrøken» eller «Teddybjørnens vise» eller hva som helst, så skjønner du mer om mennesket av å høre på Prøysen. Kan du tenke deg noe vakrere enn «Bolla Pinnsvin»? Alle disse sangene, om det er «Spelldåsen» eller «Æille har et syskenbån på Gjøvik», «Så seile vi på Mjøsa» eller «Æille så nær som a Ingebjørg», de er jo fantastiske! Så har du disse store, store tingene som «Trassvisa hennes Tora», som forresten må høres når Knut Anders Sørum synger den. Jeg gråter hver gang. Og «Skaff meg en synder». Hvis Prøysen starter med humor, så ender det gjerne i vemod, eller skal man kalle det melankoli? Og hvis han begynner med vemod, så kan det like gjerne ende i munterhet. Du vet, han har alltid flere dimensjoner i det han skriver.
– Og han er tidløs, ikke sant?
– Helt tidløs, fordi det han skriver er sant. Han skriver om grunnleggende menneskelige behov, og lengsler, og dette med å finne seg til rette i samfunnet.
Dette var noe Hanne Krogh forsto, iallfall underbevisst, tidlig i livet.
– Jeg var opplært til å høre på Prøysen. Faren min, som bare bodde sammen med meg til jeg var fem-seks år, var en svært intelligent mann, og han sa til meg at «Hanne, du må lytte til Prøysen». De første sangene jeg fikk med meg var nok gjennom Barnetimen for de minste.
– Kan du huske den første sangen du ble ordentlig glad i?
– Jeg var veldig glad i «Teddybjørnens vise». Kan jeg fortelle en historie som forklarer hvorfor? Jeg var ni år gammel, og vi hadde flyttet til Haugesund. Jeg fikk lov å gå alene på tivoli, og jeg hadde én krone å gå med som jeg kunne bruke på det jeg ville. Det viser også hvor lenge siden det er siden. Det var en scene der, du kunne kjøre karusell, og det var sånne båser hvor du kunne ta lodd. Jeg kjøpte et lodd og vant, og jeg kunne velge mellom to ting, en teddybjørn eller fem kilo kaffe. Jeg tenkte at mor sikkert ville bli glad for kaffe, så jeg spurte loddselgeren om jeg kunne vente med å velge og sprang hjem for å spørre. Min skjønne mor sa at jeg måtte jo velge det jeg selv hadde lyst på, og jeg gikk to timer rundt og tenkte og tenkte og tenkte. Men loddet hadde bare kostet 50 øre, så jeg hadde 50 øre til og gikk tilbake og kjøpte et nytt lodd. Jeg gravde dypt i bøtten der loddene lå og trakk enda et vinnerlodd. Blir du ikke troende i et sånt øyeblikk, blir du aldri troende, så da kom jeg hjem med både kaffe og teddybjørn. Siden da har jeg alltid tenkt at sangen handlet litt om meg også, eller om min teddybjørn i hvert fall.

Hanne Krogh i 1965, alene på scenen. – Bildet av meg er tatt på samme tivoli som teddybjørnen, og jeg er ni år gammel, forteller Krogh. (Foto: Privat)
Alf Prøysen døde i 1970, samme år som Hanne Krogh platedebuterte med singlen «Lukk opp min dør», 14 år gammel. Traff hun ham noen gang?
– Nei, jeg traff ham aldri. Det skulle jeg gjerne gjort, men jeg jobbet veldig tett med Pete Knutsen som hadde jobbet med Prøysen. Jeg gikk nesten rett fra platedebuten og inn i Melodi Grand Prix, og Pete fortalte meg at det hadde vært Prøysens drøm å få synge i Grand Prix med hvit smoking. Det var en så overraskende historie at den trodde jeg nesten ikke på. Jeg så jo bare Prøysen for meg i rollen som Romeo Clive som jeg hadde sett på barne-TV. Bare det at jeg jobbet med noen som hadde jobbet med Alf Prøysen var veldig stort. Jeg ble starstruck bare ved at noen hadde vært i nærheten av ham.

Hanne Krogh var, og er, selv en ganske stor stjerne. Krogh og kollega Elisabeth «Bettan» Andreassen i Bobbysocks havnet til og med på norske frimerker. (Foto: Privat)
Hanne Krogh er ikke bare imponert over Prøysens sanger i egenskap av deres innhold.
– Jeg har tenkt veldig mye på hvor han fikk selvtilliten til å sette seg og skrive fra. Som griskokk og med en skjevhet i ansiktet, var han langt nede på rangstigen. Hvordan skapte han rom i livet sitt til å skrive, og til å vite at det var bra? Det har jeg tenkt mye på. Det handler om selve kunstneren og hvordan trangen til å formidle er så stor. Jeg sier alltid til unge artister at på scenen kan du si én av to ting: Enten kan du si «Se på meg». Eller så kan du si «Jeg ser deg». Og det tror jeg er en oppsummering av Prøysen. Han så oss alle sammen, og han sa det til oss. Alt han skriver er til noen. Men hvor finner du den selvtilliten i Prøysenhuset? Du kan jo ikke komme inn der uten å begynne å gråte. Du ser krakken som står rett foran vinduet. Du ser sengen der han ble født. Så tenker du «Hvordan kommer du herfra, inn i arbeidsløshet og det hele, og så skriver du som du gjør?» Hvordan skjønner han at han kan det?

Hanne Krogh (Foto: Svein Brimi)
Hanne Krogh var ikke selv i besittelse av en slik selvtillit da hun startet musikkarrieren.
– Den eneste måten det kunne ha påvirket meg på er at jeg ikke skrev, tror jeg. Forresten gikk jeg en gang til Ole Paus for å spørre om han kunne lære meg å skrive virkelig gode sanger. Han var en annen av mine store favoritter. Jeg begynte på Nissen cirka det året han kom med Garman, og da kom han i gymsalen der og spilte. Det var så stort, min første store musikkopplevelse. Men det eneste resultatet av et par timer med Ole var at jeg sluttet. Etter det skrev jeg ikke på flere år. Jeg blir aldri så flink som ham, tenkte jeg, den selvtilliten hadde jeg ikke.

Albumet Prøysens barnesanger fra 1995, med Hanne Krogh og datteren Amalie i tegnet versjon. – Jeg gikk til plateselskapet mitt, og stilte én betingelse, at det skulle være akkurat like dyrt som om vi laget det for voksne, like bearbeidet og like påkostet. Og sånn ble det. Jeg er så stolt av den platen. Av alle platene jeg har gitt ut, er det en av de jeg er mest stolt av. (Foto: Egmont)
– Men noe har du åpenbart tatt med deg?
– Ja, at det du synger må være sant, og det er det viktigste med alt jeg skriver også. Det må være sant. Jeg er vel litt uenig i dette at man skal ha opplevd alt man skal kunne skrive om. Er du kunstner som Prøysen var, så må du kunne skrive om ting der du ikke har vært. Du kan likevel se. Det som gjør deg til kunstner, er ikke nødvendigvis hvor god du er til å skrive, men hvor god du er til å se. Den store Kunstneren med stor K, er den som ser, og som ser med empati. Der har du Alf Prøysen.
– Du har spilt inn et album med barnesanger av Prøysen, men hva med de «voksne» sangene hans?
– Ikke på plate, med mindre du kaller «Julekveldsvise» og «Romjulsdrøm» for voksensanger, for de har jeg med på juleplatene mine. Og jeg gjorde «Du ska få en dag i mårå» på en plate som heter Nordens vakreste en gang i tiden.
Det hender at Hanne Krogh fremfører Prøysens voksensanger fra scenen, men også at hun leser tekstene hans som dikt. Da blir man oppmerksom på ting som i utgangspunktet er «skjult» i en melodi, tekstene avdekker nytt innhold når de leses, hevder hun. Den største utfordringen er dialekten.

Hanne Krogh med tidsriktige briller i Bobbysocks’ første storhetstid fra MGP-/Eurovision-seieren i 19985 og utover 80-tallet. (Foto: Privat)
– Vi viker jo tilbake for å snakke andres dialekter, spesielt hvis man er østlending. Før jula kommer, vel å merke. I begynnelsen av desember begynner jo alle å knote litt på ringsakerdialekt, for Prøysens språk er liksom selve julens språk. Da er det liksom greit. Da kan vi prøve så godt vi kan, sier hun og ler.
– Sett i lys av debatten som er oppe nå med Roald Dahl og hvor mye man kan fikle med en kunstners uttrykk, er dette interessant. Jeg synes det de gjorde i sin tid på Med Blanke Ark (hyllestplate til Alf Prøysen laget i 1994 av en rekke artister, blant dem Bjørn Eidsvåg, Pogo Pops, Dumdum Boys og deLillos – journ. komm.) var veldig fint. Rita Eriksen hadde en kjempeversjon av «Sønnavindvalsen», og Karin Krog gjorde «Alle har et søskenbarn på Gjøvik», begge på egne dialekter, men selv om det er fint, er det samtidig noe i meg som tenker at han er jo fra Præstvægen, han skrev jo sånn. Det er et dilemma for meg. Alle barnesangene hans er gjort på bokmål, så det hadde jeg ikke noe problem med å gjøre, men det er verre med voksensangene.

Å synge på Alf Prøysens Hedmarksdialekt eller ikke har alltid vært et dilemma for Krogh. – Sett i lys av debatten som er oppe nå med Roald Dahl og hvor mye man kan fikle med en kunstners uttrykk, er dette interessant. (Foto: Arkiv)
– Da vi lagde Prøysens barnesanger (utgitt i 1995 – journ. komm.) var det veldig viktig for meg at det skulle gjøres sånn at foreldre og besteforeldre skulle kunne synge sammen med barna, at du ikke endrer på melodien, fortsetter hun.
– Grunnen til at jeg foreslo å spille den inn var at jeg var gravid med Amalie og ble lagt inn på sykehus. Det var en veldig tøff periode. Mannen min fikk kreft, og jeg gjorde turneer og ga ut en plate, og til slutt ble jeg veldig syk og lagt inn to måneder før termin. De sa jeg måtte inn øyeblikkelig, men jeg sa jeg måtte løpe i en bokhandel først. Måneden jeg lå der leste jeg 25 bøker, og den første jeg leste var Ove Røsbaks bok om Prøysen.
– Da hadde jeg tid til å tenke, jeg lå jo bare der i den sengen, og spørsmålet jeg stilte meg var hvordan man skal formidle Prøysen til dagens barn. For meg er Prøysens egne innspillinger alltid best, men jeg skjønte at det ikke nødvendigvis holdt med så få grep på gitaren for barn på 90-tallet. Hva med å gjøre en sånn «Don’t Worry Be Happy»-versjon av «Hompetitten»? Jeg gikk til plateselskapet mitt, og stilte én betingelse, at det skulle være akkurat like dyrt som om vi laget det for voksne, like bearbeidet og like påkostet. Og sånn ble det. Jeg er så stolt av den platen. Av alle platene jeg har gitt ut, er det en av de jeg er mest stolt av.

Hanne Krogh og datteren Amalie da de var med på programmet «Julekveld hos Prøysen». Amalie Krogh Sundbø er nå selv skuespiller. Høsten 2020 spilte hun hovedrollen som Sonja i Reisen til Julestjernen på Folketeateret i Oslo, en rolle moren gjorde i filmen ved samme navn noen tiår før. (Foto: Privat)
– Det er sikkert litt vanskelig å svare på, men er det noen tekster du har skrevet som du kan si er direkte inspirert av Prøysen, hvor du har hatt ham i tankene under skriveprosessen?
– Da må jeg tenke meg om. Jeg er veldig opptatt av at jeg ikke skal stjele noe fra noen, men indirekte er det nok det, fordi han har lært meg så mye om livet at det har påvirket mitt eget syn på livet. Så ja. Fordi han ser, så har han også fått meg til å se. Jeg har for eksempel følt meg litt som i «Æille har et syskenbån på Gjøvik». Det som skjer når du blir kjent er at dine egne mister deg litt, og jeg har skrevet en sang som heter «Hvem har tatt mine dager» (fra Hanne, utgitt i 1989 – journ. komm.).
Hanne siterer:
Helt innerst – langt der inne
Fins du som en gang var meg
En uredd jente skapt til å vinne
Alle slag underveis
Helt innerst – langt der inne
En levende liten sjel
Med lidenskaper som burde vært mine
Og ikke blitt tiet i hjel
Hvem har tatt mine dager?
Hun bruker mitt ansikt
Og lever mitt liv
Hvem har tatt mine dager?
Hun endrer min tanke
Gjør troen til tvil
Hvem har tatt mine dager?
– Sånn er den teksten. Det er ikke helt nivået til Prøysen, men at han har hjulpet meg til å forstå mitt eget liv er helt klart.
– Og det har altså gitt seg uttrykk i dine egne sanger?
– Ja, i aller høyeste grad, men også dette med ærligheten og det ujålete. Jeg liker jo ikke det jålete uttrykket. Jeg ble veldig glad en gang Ketil Bjørnstad anmeldte en av platene mine, den som bare het Hanne og som kom etter Bobbysocks. Det var en veldig personlig plate, og han trakk frem som positivt at den var så ujålete. Jeg liker ikke show off-ting. Det er veldig morsomt å høre på folk som har masse, masse triller, men det er ikke mitt uttrykk.

Hanne Krogh og ensemblet under showet «Lykken er å la det swinge» på Edderkoppen scene i Oslo høsten 2021. (Foto: Øyvind Ganesh Eknes)
– Vil du si at slike ting kan være begrensende?
– Absolutt. Jeg stopper meg selv, for jeg tenker at dette er jo ikke sant. Men det var veldig gøy å slå ut håret med Bobbysocks, og det var nok en konsekvens av at det hadde vært så mange alvorlige ballader og sånt på meg. Da jeg begynte å spille inn plater, var det ikke snakk om at jeg kunne skrive egne låter. Det gjorde man ikke. Ikke engang gutta gjorde det. Og alle sang på østlandsdialekt, du husker alt det der? Første plata til Sissel var på østlandsdialekt. Alle ble jo oppfordret til det den gang. Latterlig.
Etter debutsinglen og påfølgende opptreden i Melodi Grand Prix og noen flere innspillinger, tok Hanne Krogh en lang pause fra musikkbransjen.
– Grunnen var egentlig at jeg ville gjøre mer Joni Mitchell-aktige ting. Terje Engen (som senere ble plateselskapsdirektøren til Hanne – journ. komm.) jobbet på plateselskapet til Arne Bendiksen, på platelageret der, og han ga meg Clouds og Ladies Of The Canyon. De måtte jeg høre på, mente Terje, og etter det ville jeg ikke høre på noe annet enn sånt. Det var supre tekster og ordentlig sære låter, sånn som jeg liker. Så jeg hørte bare på Joni Mitchell og sa at nei, jeg vil ikke synge inn flere plater. De trodde jeg var gal. De hadde lagt fullt lanseringsløp både i Sverige og i Tyskland, men jeg ville ikke. Hvis ikke jeg fikk gjøre sånn musikk, kunne det være det samme, så jeg sluttet å synge i mange år. Da var jeg 16-17 år liksom. Alle prøvde å overtale meg, og når man er 16 år så synes man det er naturlig. Da er man aksen i universet, liksom, hele verden dreier rundt deg. I dag tenker jeg, wow, at de gadd!
SÅ DU HANNE KROGH OG STAYSMAN i musikkvideoen til «Gamleveien» med Hagle, Sputnik og Staysman? Se den her i saken om Sputnik 80 år, med Hanne Krogh som raggedame i baksetet.
– Apropos ungdom, hva har dagens gryende artister og låtskrivere å lære av Alf Prøysen?
– At det må handle om noe. Og at du må henvende deg til noen.
– Akkurat det samme som du opplevde?
– Ja, altså, jeg sier det er to grunner til å oppsøke kultur, om du leser, om du hører på musikk, ser på film eller hva som helst. Enten skal du fylle hodet ditt, eller så skal du tømme det. Begge deler er like viktig. Tenk på alle de glade hodene jeg har tømt med «La det swinge»! Jeg er superstolt av det. Alt må ikke handle om kvantefysikk og vanskelige, rare og tunge samlivsproblemer. Men du må vite hva du skal formidle. «Jo, nå skal jeg bare gjøre folk glad.» Hurra for Staysman. Jeg skjønte jo det da jeg var med i «Hver gang vi møtes». Grunnen til at han jobber for å få folk glad, er at det bare renner over av alvor i den gutten. Det er så mye alvor inni sjela hans at han vet viktigheten av å formidle glede. Jeg sier ikke at alt skal være sånn, men selv har jeg lett for å rote meg bort i det intellektuelle. Sa Hanne «La det swinge» Krogh, men det er liksom min form, da, ha-ha-ha.

Bobbysocks foran Graham Norton og de andre artistene i Eurovision Song Contests 60-årsfeiring i 2015. (Foto: Privat)
– Siste spørsmål, nesten overflødig, men likevel: Hvilken betydning mener du Alf Prøysen har hatt for norsk musikkliv?
– Han strekker seg jo langt utenfor vårt musikkliv. For vår sangskatt? Helt ubeskrivelig. Jeg tror han er så dypt forankret i hvem vi er kulturelt sett at vi nesten ikke er klar over det. Jeg syntes det var veldig hyggelig da jeg en gang satt på med en pakistansk taxisjåfør som sa at det viktigste han hadde opplevd av norsk kultur var Alf Prøysen. «Selv om han skriver fra et helt annet land, på et helt annet språk, så beskriver han et liv som jeg også kjenner», sa han. Det er fantastisk. Og det viser hvor sant det Alf Prøysen skriver virkelig er. Dette livet er så uendelig kort. Hvis vi har en dikter som Prøysen, så kan han hjelpe oss til å forstå ting litt før vi ville ha skjønt det av oss selv. Vi burde verdsette den skatten som det er.
– Og med det er intervjuet over.
– Kan jeg si én ting bare?
– Ja.
– Jeg har et spørsmål til slutt. Ville vi ha blitt kjent med Alf Prøysen i dag, i den nye media-virkeligheten? Det tror jeg ikke. Han passer ikke inn i «Paradise Hotel», ikke i «Idol». Han har ikke et utseende som du kan selge influenserklær via. Han var for gammel, han begynte da han var ganske voksen. I dag er det delt inn i generasjoner. Vi har snart ingen fellesreferanser igjen som samfunn. Vi deles inn i generasjonsghettoer. Det er ikke noe «Søndagsposten» med Otto Nielsen som sier at «kom hit med de fine sangene du har skrevet, så skal vi få spilt dem». Nei, da må du komme via et multiselskap, så noen i det hele tatt gidder å høre på det når du sender inn, for at det i det hele tatt skal bli vurdert på A- eller B-lister. Ville vi i det hele tatt ha blitt kjent med Alf Prøysen i dag?
– Godt spørsmål.
– Viktig, avslutter Hanne Krogh med glimt i øyet og alvor i stemmen.
Ledige stillinger
Daglig leder
Dokkhuset Scene asSøknadsfrist:15/03/2025
Jobb med musikk i Brasil og Malawi!
JM NorwaySøknadsfrist:02/03/2025
Kunstnerisk plansjef
Trondheim Symfoniorkester & OperaSøknadsfrist:12/03/2025
Orkesterregissør
Oslo-filharmonienSøknadsfrist:23/02/2025
Daglig leder
Trondheim JazzfestivalSøknadsfrist:24/02/2025