Snudd på hodet: Det som i en vanlig konsertsituasjon kan være helt ødeleggende for opplevelsen, blir i DKS tvingende nødvendig, skriver Jørgen Larsson fra Lydfabrikkens konsert på Halsnøy.

Lydfabrikken, © Presse

Når jeg ankommer Halsnøy skole blir jeg nesten misunnelig på barna som går her. Nye, åpne store lokaler, enorme uteområder med fotballbaner og lekeplasser, skog rett utenfor… skolen fremstår som en drømmeskole. Her er like mange elever som på mine barns skole i Bergen, fordelt på et areal som må være over 20 ganger så stort. Heldiggriser!

De første jeg treffer er elever som holder på å rydde ute. De to sjetteklassingene spør høflig om de kan hjelpe meg med noe(!) og gir meg retningen til administrasjonen.

Uforberedt
”Er det her det skal være konsert med Lydfabrikken i dag?” spør jeg den første voksne jeg møter.

Nei, konsert?, hun videreformidler spørsmålet til andre voksne. Nei, ingen har hørt om det. Den Kulturelle Skolesekken?, det er Berit, det. Berit blir tilkalt. Musikkfabrikken? Jo, det skal visst være noe i Hallen i dag, er det du som skal spille?

Det er tydelig at disse lærerne har andre ting å tenke på enn en konsert med høyt utdannede og veltrente improvisatører.

Men vennlige og imøtekommende er de, og jeg blir servert kaffe på lærerværelset mens jeg venter på at musikerne skal ankomme.

Kompetent kvadrofoni 
Lydfabrikken består av Eva Pfitzenmaier (vokal, synth og elektronikk), Stephan Meidell (gitar og elektronikk) og Øyvind Hegg-Lunde (trommer/perkusjon).

Dialogen flyter lett, men det kan også være fristende å ty til trygge mønstre.

Tre svært kompetente musikere med hver sin innfallsvinkel til improvisasjon. En spennende kombinasjon av det lyriske, klanglige og det rytmiske, hvor uttrykkspaletten er høyst mangfoldig. De har alle tre spilt sammen i flere forskjellige konstellasjoner, og kjenner hverandre godt. I en improsetting har dette både positive og negative sider, dialogen flyter lett, men det kan også være fristende å ty til trygge mønstre.

Musikken er en lett blanding av pop, grooves og improvisasjon, med tydelige folk-elementer. Ingen skarpe kanter, men lyrisk og vel gjennomført. Høyttalerne fylles med feltopptak som blandes med melodisk improvisasjon og lydetterligninger. Miksen er veldig god, alle elementene henger sammen og bygger opp om totalbildet. Et høydepunkt er et gammelt lydopptak av en mannsstemme som loopes. Hva mannen sier er umulig å få tak på, men det melodiske og rytmiske i stemmen hans plukkes opp av musikerne og blir til en skjev boppete jazz-groove. Først i unison, etter hvert som grunnlag for en fin improvisasjon. Musikken bølger og bygger seg opp og ned, og elevene følger for det meste med.

What happens in DKS, stays in DKS
For frilansere er DKS et viktig tilskudd til økonomien og for å opprettholde konsert-treningen, uten alt for stort kunstnerisk press.

Konserter innenfor systemet skjer vanligvis i en gymsal, med de på hvert sted tilgjenglige fasiliteter. Hver skole har en kulturkontakt som tar seg av forberedelser og kommunikasjon med turneansvarlig. Ordningen er gratis for skolene.

Erfaringene fra musikere og skuespiller jeg har snakket med er temmelig like, det er enorme forskjeller på hvordan man blir tatt imot på hver enkelt skole. Det er mye opp til kulturkontakten å formidle til resten av skolen og legge til rette for at opplevelsen blir best mulig, både for kunstnerne og elevene. Noen steder møter man det komplette kaos, med manglende kommunikasjon, dårlig romløsning, sure lærere (som heller skulle ha forberedt morgendagens prøve) og en teknikk på halv åtte. Andre steder har elevene og lærerne gledet seg i flere uker, det er egen teknikkgruppe og formidlingsgruppe, noen har forberedt en liten introduksjon, rommet som skal brukes er klargjort og alt ligger til rette for en høystemt opplevelse.

Lydfabrikken

Smarte løsninger
Dette må kunstnerne forholde seg til innfor en stram timeplan. Da gjelder det å være fleksibel og forberede seg godt.
Lydfabrikken hadde gjort noen grep som var svært effektive og tilpasningsvennlige. Det første var at de hadde med seg alt utstyret de trengte. Ingen dårlig gymsal-PA kunne ødelegge for lydgjengivelsen, ettersom de satte opp et enkelt kvadrofonisk høyttalersystem med mellomstore Genelec-er. Lyssettingen stod de også for, med en liten lampe på hver høyttaler og noen enkle lys på gulv og små stativer. Smart.

 Lyssettingen stod de også for, med en liten lampe på hver høyttaler og noen enkle lys på gulv og små stativer. Smart.

Likevel ble det rot, ettersom antallet elever plutselig viste seg å være 70 og ikke 40 som avtalt. Men de erfarne musikerne kunne raskt gjøre området innenfor høyttalerne større og dermed få plass til alle elevene.

På egne premisser
Elevene var eksemplariske. Selv om lærerne var uforberedt, var elevene oppmerksomme og lyttende gjennom hele den 45 min lange konserten.

Lydfabrikken satte alt inn på å lage en konsertopplevelse som lignet mest mulig på en ”ekte” situasjon. Nesten ingen introduksjon, ingen pedagogisk oppbygging, null teater og slettes ingen humor.

Det hele starter med lyden av vann som akkompagneres av lampene på høyttalerne, som lyser opp hver gang det kommer en lyd i høyttaleren. Dripp, drapp, blink, blink. Lowtech og enkelt, men effektivt.

Tidvis kan man få inntrykk av å være på en improbuffet, hvor man plukker litt herfra og litt derfra, men det er gjort på en så gjennomført måte, med så kompetente musikere at det aldri blir pregløst.

Pfitzenmaier og Hegg-Lunde legger seg på med lydetterligninger og skaper en bløt ambiens. Etter hvert som det bygger seg opp faller trioen inn i en groove hvor gitaren binder sammen elementene. Dynamikken begrenses av høyttalernes størrelse, men de klarer likevel å lage en bred variasjon innenfor forutsetningene. De forskjellige partiene går inn i hverandre uten pauser. Musikerne bygger opp nye lydbilder og lar dem spille ut, for å lede det videre til neste element. Midt i settet er det et lengre parti med en poplåt, som kan gi assosiasjoner til Imogen Heap. Selv om den nok var ment som en oppsummerende invitasjon til det unge publikummet, faller det litt igjennom i denne sammenhengen. Tidvis kan man få inntrykk av å være på en improbuffet, hvor man plukker litt herfra og litt derfra, men det er gjort på en så gjennomført måte, med så kompetente musikere at det aldri blir pregløst.

Virket det?
Ja og nei. I retorikken er det et viktig prinsipp å kjenne sitt publikum. I en vanlig konsertsituasjon er dette nærmest unødvendig, ettersom publikum allerede kjenner musikerne og har betalt for å få se dem. Musikerne trenger da ikke bruke noe ekstra energi på å overbevise eller innsmigre seg, men kan gå rett til kjernen og fokusere på sitt personlige uttrykk.

I DKS er dette snudd på hodet. Elevene har ingen forutsetninger for å ane hva det er de skal oppleve, samtidig som de kommer med svært forskjellig sosial og kulturell ballast. Det som i en vanlig konsertsituasjon kan være helt ødeleggende for totalopplevelsen, blir i DKS tvingende nødvendig. Introduksjoner, medvirkning, dialog, pauser og forklaringer er en naturlig del av denne formidlingsformen.

Det er prisverdig at Lydfabrikken lar musikken stå for seg selv og gir rom for elevenes egne tolkninger, men i en påtvunget skolekonsert, plassert i en gymsal med lærerne som vakter, (gutter som tramper takten hysjes ned…) er man nødt til å gå med på noen kompromisser.

Publisert:

Del: