Grunnlov på løs grunn

Når Sarah Ramin Osmundsen med band avslutter grunnlovskonserten sin med et rungende ”Sammen har vi makta!” er det høyst usikkert hva som her er blitt problematisert.

GrunnLove er en forestillingskonsert arrangert og produsert av Rikskonsertene, etter en idé av slampoet, skuespiller og sanger Ramin Osmundsen, som en del av det offisielle Grunnlovsjubileet 1814-2014. Målgruppen er barneskoleelever rundt om i landet.

Produksjonsbeskrivelsen reiser helt sentrale spørsmål vedrørende Norges Grunnlov og det inneværende års feiring av denne. Eksempler løftet fra skrivet er: Hvilke grunnverdier har vi i samfunnet vårt? Er de like som da Grunnloven ble skrevet for 200 år siden? Og hvilke grunnverdier ønsker vi oss for framtiden? Som ramme og utgangspunkt er ikke dette bare potent, men en oppgave som er høyst aktuell, krevende og flerfasettert. Særlig siden spørsmålene skal drøftes med barn av aktører fra det utøvende kulturfeltet.

Vage anmodninger
Resultatet er en konsert med estimert varighet på én skoletime, der Ramin Osmundsen med band (gitar, bass, perkusjon) fungerer som omdreiningspunkt. Konserten er ispedd korte intervaller med snakk imellom låtene. I Levanger denne lørdagsformiddagen ble konserten fremført i samarbeid med barn fra Frol oppvekstsenter og enkel perkusiv og vokal backing av lærere ved den lokale kulturskolen.

Etter en rytmisk drevet åpning der barn og band fremfører en låt, tilsynelatende kalt ”Amigo”, følger en barnekorfremføring av ”Stem i”, en låt som får en slags ’velkommen skal du være’-funksjon i oppsettingen. Videre slår Ramin Osmundsen over til fransk språk med barna som korer med enkle vokalfraser (”ai-ai-ai-ai”).

Ramin Osmundsens bakgrunn fra Martinique i Det karibiske hav setter her et tonalt preg, og sangen glir over i en kort fortelling om en samling dyr i et varmt og tørt landskap. Etter at en gnist blusser i gang en skogbrann, berettes det om den lille kolibrien som bidrar med én og én vanndråpe – til tross for de øvrige dyrenes formaninger om håpløsheten i det den gjør. ”Jeg gjør det jeg kan”, forteller kolibrien.

Fortellingen avløses av en beskrivelse av språkbildet om ett løv på den samme trekronen med de samme røttene i den samme jorden. Rollen man som enkeltindivid spiller i et samfunn, presenteres med andre ord kun indirekte før en tilforlatelig og snill versjon av ”Jørgen hattemaker” – der barna stemmer i på refrenget – dreier forestillingen inn i Prøysen-land. Også denne sangen presenteres ukommentert slik at tekstens mange ”Graset er grønt for alle”-formuleringer blir hengende i luften.

Fragmentert
Den prisbelønnede slampoeten setter så i gang en repetitiv og rytmisk ladet spørsmålsregle til lyden av fumlende kontrabass og tassende perkusjon. Stykket fremstår som en innøvd spørsmålspost, snarere enn som improvisert slampoesi (”Hvem bestemmer hvem jeg er? Hvem bestemmer hvem du er? Hvem bestemmer hvem som er rik? Hvem bestemmer hvem som tigger?” etc.), før en vuggesang fremføres med kalimba og vokal av en mannlig gjest. Det hele er listende atmosfærisk – uten at sammenhengen mellom det ene og det andre innslaget synes å være forbundet med annet enn den løselige tråden som fortellingene samlet sett danner.

Oppsettingen er innom andre metaforiske fortellinger med tolkningsmuligheter tilbake til spørsmål om ytringsfrihet (”Hvis jeg var en fugl, ville jeg ha plukket opp ord på min vei gjennom verden.”), hastige publikumsfrieri (”Kan alle sammen klappe hjerterytmen sin?”) og kjærlighetssanger fra Midt-Østen før GrunnLove ender opp i en felles klappe/rappe-figur der det ene ordet tar det andre, øyensynlig løftet fra Ramin Osmundsens praksis som slampoet: ”Føttene på bakken/Henda holder takten/Henda holder sammen/Sammen har vi makta”. Slik ender det med setningen ”Sammen har vi makta til å rope høyt!” før de involverte aktørene i denne versjonen av GrunnLove takker for seg, vel 30 minutter etter starten med ”Amigo”.

Fint og motstandsløst
Produksjonen bærer med seg en rekke kvaliteter. I og med at akkurat den ovenfor beskrevne fremføringen ble presentert innenfor den mer enn fine rammen av Barnas Verdensdager i Levanger, er det kanskje fristende å tenke videre på hvor mange likhetstrekk sangtekster deler, til tross for at de har sitt opphav i vidt forskjellige kontinenter. Det er ikke vanskelig å begynne å snakke om grunnverdier med et slikt utgangspunkt. En annen kvalitet er selvfølgelig musikernes så absolutt godkjente gjennomføring og Ramin Osmundsens tillitvekkende tilstedeværelse sammen med barna.

Da dette er sagt, reiser det seg en rekke mer kritiske aspekter ved produksjonen, både i relasjon til det den etter sigende skal problematisere, nemlig Grunnloven og Grunnlovsjubileet 2014, men også i tilknytning til hvilke krav man bør kunne stille til forestillingen som et konsistent hele og et turnerende profesjonelt bidrag for barn i Jubileumsåret.

Formaninger om fellesskap, kjærlighet og forståelse for annerledeshet kan fort drukne i egne ord, særlig når barn er målgruppen. GrunnLove oppretter ikke en eneste gang broen over til det som her skal være det uomtvistelige og faktiske utgangspunktet for forestillingen, nemlig Norges Grunnlov og hvordan vi skal kunne snakke om denne 200 år etter, hvordan denne har forandret seg og ikke minst hvorfor den feires.

Skåret ned til beinet later konseptet, for ikke å si grunnideen, til å gå ut på å levere tonesatte ord og bilder som alle kan spores løselig tilbake til ord med ”grunn” som prefiks. Grunnleggende, grunnmur, grunnlov, Grunn-Love. På produksjonens nettsider kan man lese under posten Lærerveiledning: ”Grunnloven markerte utgangspunktet for en norsk nasjonsbygging, og fastslo rettigheter som skulle gjelde for alle nordmenn. Diskuter i klassen etter konserten: Hvem er ”vi” og hvem er ”de andre”? Hvordan kan vi inkludere nye grupper i det norske samfunnet? Hva vil det si å være norsk? Hva har alle mennesker til felles?”

Selv om det selvfølgelig er prisverdig at det oppfordres til å diskutere såpass relevante og viktige spørsmål, står undertegnede igjen med en følelse av at det her er lærerne som etter forestillingen skal dra det tyngste lasset, mens den motstandsløse forestillingen i beste fall får rollen som bakteppe – under dekke av å være en katalysator. All den tid det i et slikt komplekst diskursivt landskap er vanskelig å komme opp med ett klart budskap, er det en lettkjøpt metodikk å pakke det hele inn i velbrukte ordbilder (”vi er alle enkeltblader på samme tre”). Der grepet her tilsynelatende skal rettferdiggjøre en grunnlovstematikk, kunne det likeså gjerne ha vært del av en generell konsertoppsetting, der barnekor hjelper til. De profesjonelle og turnerende aktørenes bidrag fyller ganske enkelt ikke behovet for ”profesjonell hjelp” til å diskutere særs vanskelige tema.

En buzzwordbestilling
Opplevelsen av GrunnLove forblir et noe klisjéfylt hjørne der ord som ”makt”, ”samhold”, ”forskjellighet”, ”forståelse” presenteres i forskjellig folkloristisk drakt uten at det noen gang føles vanskelig for de profesjonelle aktørene eller i særlig grad tankevekkende for det unge publikummet utover et møte med musikkuttrykk fra alle verdenshjørner. Dette kan selvfølgelig stimulere til økt toleranse – særlig i konteksten Barnas Verdensdager – men brodden som forestillingen med all tydelighet signaliserer at den skal være i besittelse av, mangler.

Det fremstår dessuten som usikkert hvordan produksjonen, som innbefatter workshops med barn i forkant, oppgaveforslag til lærere i etterkant og skiftende gjesteopptredener av lokale barnekor, egentlig fungerer som interaktiv produksjon. Det er selvfølgelig mulig at barna som har deltatt i workshopene eller forberedelser i klassen, har fått med seg mer enn hva man får som publikummer, men når et resultat av dette presenteres midtveis i stykket, i form av trekking av lapper og opplesing av ord som betyr noe for de forespurte barna, er det ikke helt greit å vite hva de har fått ut av det eller hva aktiviteten bidrar med innenfor rammene av en grunnlovsjubileumsforestilling: Tre barn har skrevet ”hund”, en har skrevet ”kult”, og en har skrevet ”taco”.

Selv om det her etter alt å dømme ikke er noe å utsette på samspillet mellom initiativtakere (Rikskonsertene, kulturaktører i søknadsmodus) og brukere (Den Kulturelle Skolesekken på jakt etter produksjoner med tverrfaglighet og forankring i læreplanmålene), er det én part som paradoksalt nok står i fare for å havne i skyggen: de faktisk brukerne av produktene, nemlig barna i salen som verken har vært på workshop eller som synger i kor.

Både Rikskonsertene og Den Kulturelle Skolesekken kan etter denne produksjonen vise til nok en omreisende produksjon, som tar opp viktige spørsmål vedrørende Grunnloven, demokratiet og ytringsfriheten, nettopp fordi formuleringene som omgir prosjektet på papiret og på scenen, ’ticks all the boxes’ og benytter seg av alle de riktige buzzwords’ene. Årets store buzzword er, ikke overraskende, ’Grunnloven’. Når dette er sagt, er det mer enn fristende å spørre hva GrunnLove gjør for å stimulere det fremmøtte barnepublikummets kritiske refleksjon over disse temaene. Å servere en ny porsjon store ord, malt med en passende variert musikalsk palett, er ikke nødvendigvis mer enn hva publikum fikk ved forrige interne skoleoppsetning i gymsalen.

Med: Sarah Camille Ramin Osmundsen, Lius Barruch (perkusjon), Alejandro Gispert (bass), Jørn Erik Ahlsen (gitarer)