Plass til mer enn glansbildet?

26.-27 mai er det klart for den første forestillingen i Fargespill Oslo. Fargespill er en organisasjon i vekst, og våre tidligere anmeldelser har dels vakt diskusjon her på Ballade (se sakene til venstre på siden). Derfor har vi bedt tre ulike personer om å komme med sine blikk på Fargespill Larvik i mars, og om konseptet overordnet.

Om ikke lenge åpner Fargespill Oslo dørene til sin første forestilling på Det Norske Teatret, og jeg kjenner det klør i sjela. Så jeg setter meg på et tog til en mindre norsk by for å oppleve Fargespill anno 2018.

Mitt første møte med Fargespill skjedde en gang midt på 2000-tallet, og jeg minnes hakeslepp og sur mage. Det var noe som ikke funket for meg, men det var vanskelig å sette fingeren på hva det var. Fra scenen strålte unger med sangglede og samhold, så, hva var problemet mitt? Jeg var yngre og sintere da, men nå er jeg mor og rundere i både kantene og formene. Jeg skal gi det en ny sjanse.

Konseptet, som opprinnelig vokser ut av Bergen, og festspillene der, har gjort franchise av seg, og selges med oppskrift til kulturskoler rundt om i landet. I denne byen er hvert sete i kulturhussalen fylt, med foreldre, besteforeldre, søsken, naboer og offentligheter. Marinemusikken summer og stemmer strenger, mens vi finner plassene våre. Settingen er polert og profesjonell, og stemningen glad og forventningsfull. Så er vi igang…

En bunadskledd ung kvinne trer frem og synger noe norsk og «folkevisete». Det er fint. Så lyder nye toner fra siden, og på et forhøyet platå lyssettes en mann som synger noe arabisk. Det er ikke perfekt, men det er heller ikke så farlig. Det er fint. De to veksler på å synge, og jeg aner at jeg nå har fått en innføring i hva denne ettermiddagen skal bli.

Surhet i magen
Okei. La det skje. Jeg lener meg tilbake og åpner hjertet og sjela for å ta imot. Den neste timen farer unger fra 25 forskjellige nasjoner over scenen og synger i kor og alene, viser, vuggesanger og poplåter fra uidentifiserbare steder rundt om i verden – eller det er egentlig ikke sant.

Fargespill (Foto: Hege Benedicte Fossum)

Sangene plasseres på kontinenter og i kulturer ved hjelp av ymse kostymevalg. Alt fra bastskjørt, hoftesmykker, spraglende, flagrende gevanter, til nasjonale fest- og folkedrakter, forteller deg hvor sånn cirka du er i verden. Når vi for femte gang i forestillingen er midt i en vuggesang fra et uspesifisert sted i verden, og en blond, bunadskledd Kari kommer “right on cue” fra sidescenen, og Marineorkesteret snur om på melodien, for «Se(!), du kan flette et stev inn i ei hvilken som helst eksotisk vise! Ah, se hva vi får til når vi synger sammen!!»…

Da kjenner jeg surheten i magen ta overhånd. 15 unger løper ut i flagrende fjær, sølvstøff, rosa tyll og silkegevanter, for å danse noe «sørasiatisk», og det oppleves samtidig latterlig og respektløst — jeg mener, hva er dette? Hvem og hva er dette ment å representere? Hva slags fantasi eller virkelighet er det jeg ser? Eller er det en drøm? En futuristisk, utopisk fantasi? Hvorfor føles den så innmari 1994, da?

Og det er dette som gjennomsyrer hele greia. Det lukter foreldet. Gammeldags. Og det er godt gjort med en Bollywood-låt fra 2015…

Ja til et fargerikt felleskap
Ideen om det fargesprakende felleskapet er søt, men den representerer et stadium av flerkultur-Norge-prosjektet der vi én gang var – da jeg var barn! “Hvor kommer du egentlig fra?” Kan du ta med deg noe der du kommer fra?” “Hvordan smaker maten der du kommer fra?” De internasjonale dagene på skolen hvor jeg spilte den “andre rollen”. De dagene lysebrunheten og nigerianskheten min betød mest. Jeg hatet å skulle være representant for Nigeria, ikke fordi jeg bar noen skam over min bakgrunn, men fordi denne representasjonen innebar en «nigerianskhet» jeg ikke kjente meg igjen i. Det handlet mindre om hvem jeg var og mer om hva omverdenen opplevde at Nigeria var.

Les også: Verdensrevyen Fargespill

Å gi barn og unge en følelse av stolthet over deres bakgrunn er vitalt i oppbyggingen av en sunn og hel identitet. Vi brune og lysebrune unger i dette landet vokser opp med et behov for å forsone ulike deler av oss selv, og inkorporere tradisjoner, kulturer, tro og erfaringer inn i én identitet. Vi skal være mange ting på samme tid, og i et hvitt samfunn kan deler av oss komme i konflikt med hverandre. Jeg er ingenting halvveis. Jeg er en hel meg — og samtidig et sammensurium. Så er det er plass til hele meg? Tåler dere mer enn glansbildet? Når beveger vi oss videre?

På scenen ser jeg særegenheter viskes ut. De skarpe kantene forsvinner. Den genuine rytmikken i språkene og melodiene er borte. Og det som står igjen er en utvasket mellomting. En flerkulturell løgn. Det føles som om jeg sitter i jeepen på bysafari og opplever et landskap blottet for virkelige mennesker, som i stedet viser en idé om hva «det andre» er.

Jeg spør meg, “what’s next”? Hva ligger på andre siden av det fargesprakende fyrverkeriet? Kanskje irriterer jeg meg også over forspilte muligheter? Ungene i denne forestillingen kommer ved et punkt ut på scenen iført selvlysende gummistøvler, og jeg skjønner at vi skal til Sør Afrika.

Ungene tramper og klapper og skaper rytmikk og dans med støvlene, men ut over at de har sett noe gøy, så tar ikke publikum med seg noe mer hjem. Det var en sjanse der til å vise historien denne dansen springer ut fra. Selv uten ord kunne danserne vist denne hemmelige kommunikasjonsmetoden på scenen og delt litt kunnskap og historie. En historie om oppfinnsomhet og motstandskamp. Men ingen er interessert i å grave dypere. Ingen er interessert i å nyansere.

Ordføreren avslutter med takk, mangfoldspris og blomster til voksne menn og kvinner som har holdt styr på unger og foreldre. Han takker for at de gode ambassadører for at de viser at “det å forene forskjellige kulturer og nasjoner, det gjøres på en fantastisk god måte gjennom både sang, dans og musikk.”

Møteplass for unge eller mangfold for de voksne?
Jeg tar toget hjem, forpuslet og fortvilet over fremdeles å være sur i magen og sår i sjela. Noen dager etter har inntrykkene fått synke inn, og jeg tror jeg skjønner hvor magevondten kommer fra. Jeg har nemlig ikke lyst til å si noe negativt om Fargespill. Det smerter meg å gjøre det. Det er vitalt at barne- og ungdomsprosjekter med fokus på flerkultur finnes i Norge i dag. Jeg og vi trenger dem. Jeg ønsker ikke Fargespill til livs, men vi trenger et Fargespill anno 2018 – uten folkedrakter, bastskjørt, flagrende gevanter og en sang “der du kommer fra”. For hva skjer da, når ulike ideer og ulik tro kommer sammen? Er det rom for frustrasjon og sinne i et fargespill? Er det rom for mer enn glansbildet?

Konseptet forutsetter at ungene selv kommer med sanger til prosjektet og ideer til hvordan disse kan fremstilles. Det er en sunn og fin tilnærming. De voksne i prosjektet må likevel ta ansvar for hvordan dette blir seende ut på scenen. En 14-åring har ingen forutsetning for å forstå konsekvensene av å fremstilles i bastskjørt i en norsk kontekst.

Hvem er Fargespill ment for? Er det en møteplass og utfoldingsarena for ungene, eller et mangfoldsprosjekt for de voksne? Det lykkes ikke være begge ting på samme tid. Det fremstår i stedet henholdsvis naivt og gammeldags.

På andre siden av scenen sitter et publikum, og hva forteller dere dem? Hva slags virkelighet presenteres vi for? Det er kanskje akkurat dette som gjør meg så irritert, ideen om den utopiske flerkulturelle virkeligheten fylt med søte, brune unger i glitrende farger, syngende, hånd i hånd. Når beveger vi oss forbi dette?

Fargespill (Foto: Hege Benedicte Fossum)

Identitetspolitisk forståelse
Både integreringsprosjektet og kunstprosjektet Fargespill har en verdi. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at deltagerne gjennom deres snart 15 år lange eksistens har skapt mange solskinnshistorier.

Men, hva nå? Hva er neste skritt? Når vokser Norge seg ut av behovet for denne typen lavterskel innføring i flerkulturell forståelse?

Nå må Fargespill vokse. Ikke bare i størrelse, men også i identitetspolitisk og flerkulturell forståelse. Ta innover dere at det er problematiske sider ved å fremstille og iscenesette barn på denne måten – uavhengig av hva som foregår bak scenen og i øvingslokalene. Til slutt kommer det ned til det som skjer på scenen – den virkeligheten som presenteres. Og jeg er så innmari mett på dette.

Les også: Vi trenger et Fargespill som går lenger

Ironisk nok ble det vakreste øyeblikket for meg denne ettermiddagen da ungene ropte Fargespills egen slogan: “Farge-spill, farge-spill”. Det fremstod som øyeblikk av genuin glede over samhold og vennskap.

I salen rundt meg satt det voksne mennesker som var ordentlig oppriktig rørt av det de hadde bevitnet, og de gråt mer enn én skvett. Men disse tårene er ikke bevis på en dypere forståelse for rasismeutfordringene dette landet sliter med. Et tårevått øye ser ikke klarere, det bare tror at det gjør det.

Så, lykke til Fargespill Oslo. Forventningene til deres forestilling er skyhøye, slik de bør være.