Når Fargespill kommer til Oslo må det være lov å håpe på et høyere ambisjonsnivå på vegne av det flerkulturelle musikk-Norge, og at forestillingen vil tilpasse seg verden av 2018, skriver Mari Paus.

Fargespill Foto: Stine Søyland

26.-27 mai er det klar for den første forestillingen i Fargespill Oslo. Fargespill er en organisasjon i vekst, og våre tidligere anmeldelser har dels vakt diskusjon her på Ballade (se sakene til venstre på siden). Derfor har vi bedt tre ulike personer om å komme med sine blikk på Fargespill Larvik i mars, og på konseptet overordnet.

12-åringen Fargespill gjør mye riktig. Forestillingene har vært en suksess i Bergen, og i de siste årene har egne Fargespill-produksjoner dukket opp i flere andre byer. En av byene som har fått sitt eget Fargespill er Larvik, og forestillingen her, 17. mars i år, var mitt første møte med konseptet.

Både forestillingen i Larvik og NRKs dokumentar «Det kom med vinden» om Fargespill gir meg inntrykk av at Fargespill lykkes på en del punkter.

Som et samfunnsmusikkterapi-prosjekt fungerer det tilsynelatende helt glimrende. Nyankomne flyktninger får et musikalsk prosjekt å holde på med, en fritidsaktivitet, et mottaksapparat. Fordelene med å drive med musikk er jo som kjent utallige – det er bra for språklæring, det er sosialt, det bygger relasjoner og identitet. Alt dette kommer i tillegg til egenverdien av musikken som skapes.

Fargespill inkluderer i tillegg utøvernes morsmål og deres eget repertoar i prosjektet, som gir en egen gevinst. Arrangørene har et bevisst fokus på resurstenkning og inkludering. Fargespill har også en profesjonell konsertforestilling som mål, og samarbeider med profesjonelle musikere. Dette gir prosjektet en ramme, og det må utvilsomt være en stor opplevelse for de unge deltakerne å få gjennomføre forestillingen sin med proffe musikere på en stor profesjonell scene.

Ser man på Fargespill som et tiltak for nyankomne flyktninger, er metoden og forestillingene nærmest uangripelige. Men hvis man ser på prosjektet med et bredere perspektiv er det mye man kan og bør stille spørsmålstegn ved.

Fargespill: Hege Benedicte Fossum

Eksotifisering og annerledeshet
I debatten om Fargespill har beskyldninger om at ungdommene som deltar eksotifiseres blitt fremmet fra flere kanter. Kritikerne beskylder arrangørene og konseptet for å eksotifisere aktørene på scenen, mens arrangørene og deres meningsfeller beskylder kritikerne for å gjøre det samme i sine tolkninger.

Les også: Verdensrevyen Fargespill

Det virker jo som om alle er enige i at det foregår eksotifisering, eller hvert fall at det er fare for eksotifisering i dette konseptet. Det er fordi selve grunnlaget for konseptet er at noen skal kategoriseres som «oss», og noen som noe annet enn «oss». Spørsmålet er hva slags stemme «de andre» får i forestillingen.

Kjernen i diskusjonen handler om hvorvidt de som deltar gjør det som individer, med hver sin spesifikke bindestreks-norske identitet, eller om de i forestillingen blir til representanter for en hel gruppe, enten det er et land, et språk eller rett og slett innvandrere og flyktninger generelt. Jeg synes det er helt legitimt å stille spørsmålstegn ved om «Fargespill» lykkes tilstrekkelig med å romme mangfoldet av hva det vil si å være «bindestreks-norsk», eller om de låser seg i gruppetenkning. I dette ligger den største utfordringen og oppgaven til ethvert mangfoldsprosjekt, og det må være helt legitimt å undersøke hvordan de gjør det, hvor de lykkes og hvor de ikke lykkes.

Med utgangspunkt i et musikketnologisk og sosiologisk perspektiv, peker kritikerne på at «Fargespill»-konseptet forenkler og generaliserer, og dermed hindrer reell musikalsk utveksling. Barna og ungdommene i forestillingen blir stående som representanter for en bestemt kultur, istedenfor å representere seg selv. I sitt svar kan det virke som om Fargespill-teamet misforstår kritikken. De skriver:

«Hele tanken om at barna skal «formidle sin egen levende kultur», som det her ønskes (av kritikerne, red. anm), har i sin søken etter en særlig autentisk kultur en uheldig eksotifisering av barna i forestillingen.»

Her er nok ulike forståelser av hva kultur er i spill. Så vidt jeg kan forstå har ikke kritikken etterspurt at barna skal formidle en kultur autentisk. Med «sin egen levende kultur» mener kritikeren nettopp ikke en statisk, nasjonal eller etnisk kultur som er hugget i stein og kan gjengis «autentisk». De snakker om den konstante, globale utvekslingen av uttrykk som skaper den levende kulturen bindestreks-nordmenn – og egentlig alle nordmenn – lever i og former.

Kritikken handler om at forestillingen kunne, og kanskje burde, latt barna slippe å være representanter for bestemte kulturer i det hele tatt, og få være enda friere i hva de tar med seg inn til forestillingen. Kan en ungdom som for eksempel har røtter i Nigeria få velge en amerikansk låt som «sin»?

Etter mitt syn viser «Fargespill» en begrenset versjon av hva norsk flerkultur er; den gir ikke noe nyansert bilde av det flerkulturelle Norge. Fargespill-forestillingen i Larvik ble ledet av dyktige musikalske ledere, men ingen av dem har så vidt jeg vet musikalsk flerkulturell bakgrunn. Det hadde vært interessant å se hva som kunne skjedd hvis prosjektet hadde med seg musikalske ledere med innenfra-perspektiv i en ikke-vestlig musikkultur.

Virkelighetsorientering
En annen kritikk som har blitt rettet mot «Fargespill» går på at forestillingen dekker over og usynliggjør maktstrukturer, og dermed leverer et falskt og urealistisk bilde av forholdet mellom det flerkulturelle Norge og majoritetskulturen.

For et prosjekt som Fargespill skjønner jeg at det kan virke som en «damned if you do, damned if you don’t»-situasjon. Hvis du ikke tematiserer problemene, maktbalansen, rasismen, islamofobien, marginalisering osv., glatter du over og lager noe polert og falskt. Men hvis du problematiserer, så lar du ikke ungdommene få sjansen til å «bare» drive med musikken – rollen deres som innvandrer og flyktning blir uunngåelig.

Les også: Plass til mer enn glansbildet?

Jeg tror ikke denne motsetningen er helt reell, og tror snarere at det går an å la ungdommene slippe å være i en bestemt rolle, uten at man lager en tannløs glansbildeforestilling av den grunn. Jeg tror både barn og ungdom ville satt pris på en forestilling som tar opp ordentlige temaer og diskuterer ting som kan være vanskelig. Det er jo mer spennende uansett, med kunst, musikk og historiefortelling, hvis det står noe på spill?

Fargespill Foto: Hege Benedicte Fossum

Et «Fargespill» for det neste skrittet
Jeg tror det er mange i Norge som ikke identifiserer seg med en bestemt innvandrerkultur, men som samtidig kunne hatt bruk for et prosjekt à la Fargespill.
Det å ha en identitet som flerkulturell nordmann trenger ikke å bety at du har eller vil ha noe med tradisjonsmusikk å gjøre – og et fint skritt videre for Fargespill kunne vært å inkludere flere typer musikk.

Jeg hadde gleden av å oppleve det unge bergensbandet 9 grader nord da de spilte under JMIs Boost-konferanse i fjor sommer. Bandet spiller særegen progrock, med elementer fra tradisjonsmusikk fra Sri Lanka og latino. De fikk en fortjent hype i 2017, og det ser ut til at denne har vart – i forrige uke spilte bandet en bergensk-tamilsk progversjon av «Her kommer vinter’n» på Trygdekontoret på NRK. I arbeidet med denne teksten har jeg oppdaget at de to søstrene som står i sentrum av bandet 9 grader nord har bakgrunn nettopp fra Fargespill. Det skal jeg innrømme at jeg ikke forestilte meg da jeg hørte dem i Oslo. Den spesielle progrocken og den kompetente og særegne bruken av tradisjonsmusikken virker så mye mer motivert enn innslagene vi fikk oppleve under Fargespill i Larvik.

Les også: intervju med Mira Thiruchelvam i 9 grader nord

Det er et godt argument for Fargespill at de har vært med på å forme et så spennende band. 9 grader nord har en unik sound, forankret i en tydelig, flerkulturell identitet. Det er klart at Fargespill-deltakerne ikke kommer til prosjektet som ferdige band og instrumentalister, og ikke alle vil nå det musikalske nivået til 9 grader nord. Men mange av ungdommene vi så i Larvik hadde definitivt både talent, musikkglede og skapertrang. Hvis noen av disse er Larviks svar på 9 grader nord ville jeg gjerne sett det på scenen og hørt det i musikken og låtvalgene. Hvorfor kan ikke Fargespill inkludere unge talenter med egne musikalske ideer som 9 grader nord i sine forestillinger?

Fargespill-forestillingene i Oslo denne våren finner sted 26. og 27. mai. Det kunstneriske teamet bak Oslo-varianten består av kyndige utøvere som Anja Eline Skybakmoen og Zeze Kolstad, og musikere med solid erfaring fra det flerkulturelle feltet; Olav Torget og Nosizwe. Jeg synes dette er lovende. Kanskje Fargespill – Oslo kan bli et Fargespill for det neste skrittet, både for deltakere som er klare for å utforske mer forskjellig musikk, og for 2018.

Etter mitt syn kan vi ikke lenger tenke på fremmede kulturer som noe fremmed som «kommer med vinden». Den norske kulturen består av fremmede kulturer, og vi trenger et Fargespill som beveger seg enda lengre vekk fra gruppetenkning og eksotifisering.

9 grader nord på Trygdekontoret finner du her
Mari Paus er musikkviter og jobber med fagformidling i Store norske leksikon og Lutter øre. 

Publisert:

Del: