En prangende planetær spilledåse av vaiende folkedrakter i en holdningsbyggende optimistisk new age utopi. Herlig, dårlig, søtt, vakkert, forvirrende overdådig og nydelig, skriver Igor Dunderovic.

Fargespill Foto: Stine Søyland

26.-27 mai er det klar for den første forestillingen i Fargespill Oslo. Fargespill er en organisasjon i vekst, og våre tidligere anmeldelser har dels vakt diskusjon her på Ballade (se sakene til venstre på siden). Derfor har vi bedt tre ulike personer om å komme med sine blikk på Fargespill Larvik i mars, og på konseptet overordnet.

Kilden, Larvik:
Lørdag 17. mars kl 15:00 så jeg mitt første Fargespill, Fargespill Larvik. Hva visste jeg på forhånd? Et flerkulturelt sceneshow med verdensmusikk og minoritetsbarn, oppskrytt, feiret, og optimistisk. I bunn og grunn en versjon av meg selv. Klart at jeg var forventningsfull, men også nullstilt og åpen. Trodde jeg.

Jeg gråt tre ganger. Jeg er mann (38), ingeniør, satiriker, anmelder, selve definisjonen på det motsatte. Det er flaut, ikke minst å skrive det, men det hører med i anmeldelsen. At jeg gråt tre ganger på en time. Ok, jeg sov litt dårlig natta før, men likevel.

Hva mer kan man forvente av en forestilling? Enn å bli rørt tre ganger til tårene? Kan man kritisere feilene som er med på å bygge opp under øyeblikket som leverer? Kan man tilgi patosklisjeer og barn som snubler når det er søtt? Jeg elsket det. Det er ingen tvil i verden om at jeg som tilskuer ble over all forventing ivaretatt for 195 kroner billetten. Ikke det at jeg betalte, jeg er jo en anmelder tross alt.

Fargespill Foto: Hege Benedicte Fossum

Kl. 15:00-forestillingen
Jeg må derfor gi hele klisjeen toppkarakter, til tross for at den voksne solisten i tredje nummer sang veldig surt i det ene verset, og litt mindre surt i det andre. Ja, noen ganger er litt surt fint, men surt gir bakoversveis med tretti musikere fra Kongelige Norske Marines Musikkorps i ryggen, tjue dansere og lysshow fra en annen verden i den største salen på Bølgen. Jazz? Avant Garde?

Toppkarakteren gis til tross for at solister hele fire ganger var i gang med sine ting i flere sekunder før lydmannen skrudde på riktig mikrofon. Det gjorde ingenting, det var så mye annet fint å se i en diger, dyr, og vakker kaleidoskopspilledåse av kostymer, rytmer og hudfarger. En hel forestilling uten prat mellom låtene, bare sang på språk og dialekt som jeg ikke trenger å kjenne til, ikke en eneste bokstav eller navn på land eller folk. Nydelig! Nesten!

Nesten, sier jeg. Jeg følte ikke at vi hadde konkludert helt i det vi leverte stående ovasjoner fra en fullsatt sal, foran en sverm av bukkende, hoppende, lykkelige og jublende fleretnisk ungdom. Vi står der fortsatt, når en hvit og kjekk norsk mann går frem, får en mikrofon og kaller frem en bukett av hvite norske voksne, leser opp deres navn og etternavn på helt vanlig bokmål, for at vi skal gi dem en ekstra applaus.

Les også: Vi trenger et Fargespill som går lenger

I tillegg kommer ordføreren og forteller på enda finere bokmål at alt vi så i dag egentlig kun var et dyrt og vakkert politisk tiltak som han er veldig stolt av. Han forsikrer meg dermed om at, selv om minoritetsmarionettene på scenen får juble i gledesrus i dag, så kan jeg sove godt med at skattepengene våre også denne gang går til profesjonelle norske integreringseksperter, og ikke til dagens integreringsobjekter. De får heller skynde seg å rekke vakta på McDonalds etter å ha levert sitt livs performans. Og prikken over i-en, i tillegg til 1 million kroner forbrukt i år, så får suksessprosjektet i dag, foran levende publikum, ekstra 20 000 kroner i påskjønnelse for godt gjennomført. Applaus!

Toppkarakter altså, til tross for at halve illusjonen ble mektig rasert gjennom epilogen med voksne hvite nordmenn som deler ut blomster til hverandre på vegne av god integrering.

Kl. 17:00-forestillingen
Kl. 17:00-forestilingen så jeg ikke, men jeg trøster meg med at de mest forstyrrende elementer ikke var med, at det jeg så egentlig var en generalprøve, og jeg lover å huske illusjonen om en bedre verden.

Jeg skal bare huske de medrivende øyeblikkene som fikk meg til å glemme produksjonskostnadene, og se mellom fingrene på fyllet som ikke fikk meg til å grine. Hva var det nå igjen? Jo, norske jenter i norske bunader som synger norske folkeviser. Det har jeg sett før. Jo, og tretti søte barn i vakre kostymer som var for små til å være noe annet enn forvirrede statister i for øvrig veldig godt gjennomførte koreografier. De hører med. Ja, kanskje man kunne hatt et Fargespill junior som dedikerte litt mer tid til de minste, men nå pirker jeg. Glem det. Alt i orden. De var lykkelige.

Men, det var flere norskhvite gutter som sang afrikanske sanger og danset afrikanske danser og det var superkult. Det var et par afrikanske jenter som sang norske folkeviser og det var enda kulere. Spesielt faller jeg for forventingsbryterne. Du vet, når ei norskhvit jente i norsk bunad synger en vietnamesisk vise. Når jeg møter meg selv i døra.

Fargespill Foto: Hege Benedicte Fossum

En verdensrevy
Kanskje var jeg også påvirket av at jeg akkurat kvelden før så en helt annen forestilling, Bakkenrevyen, en lokalrevy til 300 kroner billetten. Lokalrevy er en vanskelig øvelse å sitte publikum i. Du skal kunne lokal dialekt, lokal historie, lokale politikere, kjenne navn fra 40 år tilbake, selv sangene er parodier av gamle hits. En kurder som snakker dårlig norsk har med andre ord ingenting å gjøre der.

Der satt jeg nettopp og tenkte på at hvis jeg skulle lage en revy for en hvem som helst, så måtte den være uten ord og fortelling, den måtte ha bare dans, bra musikere, kostymer i farger, og sangere i farger. Og dagen etter får jeg akkurat det jeg ønsket meg kvelden før. Strålende.

For det skal Fargespill ha poeng for. De har klart det. De har klart å lage en forestilling for meg der jeg følte at folkedrakter fungerte. Jeg som et urbant barn av rock’n roll-generasjonen finner alltid folkedrakter og folkedans noe påtatt, regissert; nei de føles aldri naturlig. Her gikk det strålende.

Les også: Plass til mer enn glansbildet?

Så lurer jeg på om de har Fargespill i USA, som er kjent for å være smeltedigelen av verdens folk og kulturer. Jeg vet ikke, men jeg lurer på om nordmenn har større tro på verdensutopi enn amerikanerne, når de kan bruke så mye ressurser på en slik produksjon.

“With a licence to spill, Fargespill“
Jeg tror jeg ringer til Bergen og kjøper lisens for Fargespill Skien. Så skal jeg gå og mase en million ut av ordføreren om å ansette min egen tropp av gode musikere til å spille opp til dans der alle kan være med. Jeg har lyst til det. Det har jeg. Så skal jeg pusse det akkurat slik jeg vil ha det selv.

Eller, jeg bør la det synke i et par uker først. Jeg bør først se Fargespill Oslo. Oslo skal sette opp sin første Fargespill-forestilling i mai har jeg hørt. Kanskje den blir perfekt.

Igor Dunderovic er en bosnisk-norsk artist, satiriker og dramatiker, utdannet sivilingeniør fra NTNU. 

Publisert:

Del: