Det kunstneriske teamet bak Fargespill har skapt et narrativ som gjør det nærmest umulig å kritisere dem. Derfor er det viktig at noen forsøker, skriver Maja Skanding.

Fargespill Foto: Øvind Toft

Da jeg endelig fikk billett til Fargespill, satt jeg bakerst i en smekkfull Grieghall på ekstraoppsetning av den populære samarbeidskonserten med Real Ones. Stemningen var i taket fra første stund.

På slutten av kvelden kom bergensordfører Marte Mjøs Persen på scenen for å tildele Fargespill kommunens pris for likestilling, inkludering og mangfold. I et heidundrende ekstranummer med alle deltakerne på scenen danset Persen med så ordførerkjedet dinglet.

Er det ikke noe problematisk ved hvordan det eksotiske fremstilles på scenen her?

Publikum var ikke dårligere. Det er nærmest umulig å ikke la seg røre og rive med på en Fargespill-forestilling. Samtidig som jeg sang med tårer i øyekroken og kastet meg ut i dans med fremmede, vokste det imidlertid frem en liten, gnurende følelse: Er det ikke noe problematisk ved hvordan det eksotiske fremstilles på scenen her? Barna som danser iført bastskjørt, kledde de seg noensinne i bastskjørt i hjemlandet? Og hadde de utenlandske sangene blitt mindre interessante dersom de ble stående som de var, uten å kombineres med norske folketoner, slik det ofte gjøres i Fargespill?

Hvorfor være gledesdreper?
Fargespill vekker som regel lutter lovord og begeistring. Siden oppstarten i 2003 og første forestilling i 2004 er det ingen som har kritisert prosjektet offentlig. Kanskje måtte det en utlending til: Thomas Solomon, etnomusikolog og professor ved Griegakademiet. Han deltok i begynnelsen av juni på den tverrfaglige konferansen Grieg Research School i Bergen, hvor foredraget hans hadde tittel The Play of Colors: Staging Multiculturalism in Norway.

Thomas Solomon Foto: UiB
Thomas Solomon Foto: UiB

Solomon mener at det ikke er en genuin representasjon av barnas kultur vi får oppleve i Fargespill, men heller et glansbilde av hvordan vi ønsker at norsk integrering skal se ut. Barna får dele sanger og danser fra hjemlandet når de møtes en gang i uken, men forestillingen settes sammen av et team bestående av hvite, etnisk norske voksne som regisserer, arrangerer, instruerer og koreograferer (senere har riktignok en filippinskfødt koreograf kommet til). Ofte lages det kollasjer, der utenlandske sanger og danser krysses med norske folketoner.

Det norske og det andre
Det problematiske er, ifølge Solomon, at barnas uttrykk representeres som det andre. Det norske representerer en slags normal som det andre speiles mot – og i møtet med det norske er blir de andre kulturene gjensidig utbyttbare. Uttrykk for global ungdomskultur som hiphop og breakdance blandes også inn, men de uttalt norske innslagene er som regel fra folkemusikksjangeren. Dette kan også sies å være problematisk, ettersom den tradisjonelle folkemusikken av mange oppleves som noe enkelt og bondsk. Dette kan bidra til at barnas kulturer settes i samme bås.

Solomon støtter seg på flere andre akademikeres teorier. Han bruker for eksempel sosiologen Randi Gressgårds teori om at speiling av det andre mot det norske gjør det lettere å akseptere dette nye og fremmede, samtidig som speilingen også kan føre til en slags ”dialogisk pseudo-åpenhet”: En utvider ikke sin egen horisont, lar ikke sitt eget virkelig møte det fremmede. I foredraget viser Solomon også til sosialantropologen Marianne Gullestad, som har skrevet om at ”etniske nordmenn” har blitt vant til å se på seg selv som ofre for dansk kolonialisme og tysk okkupasjon. Dermed blir det vanskelig å godta at en selv er i flertall overfor innvandrere, og en innser ikke at det eksisterer et åpenbart maktforhold.

Finansiering forplikter
I slutten av mai kom nyheten om at Fargespill igjen er inne på statsbudsjettet, denne gangen med to millioner kroner. Solomon påpeker diskrepansen i at samme regjering som sender ut asylbarn støtter Fargespill, og ser en fare for at forestillingene blir en hvilepute der et falskt bilde av norsk integrering vises frem.

Han mener det er naivt å tro at prosjektet kan distanseres fra politiske realiteter. Først da en av Fargespills egne deltakere, trettenåringen Aves, ble tvangsreturnert til Pakistan i august 2014, tok ledelsen tydelig stilling og skrev et leserinnlegg i Bergens Tidende med tittelen ”Ja, vi elsker?”. Der trakk de frem guttens deltakelse i Fargespill og det paradoksale i at han bare noen måneder tidligere – på 17. mai – hadde stått på scenen i operaen og rørt tusenvis av nordmenn.

Med utgangspunkt i de nevnte teoriene, avsluttet Solomon bevisst provokativt med en påstand om at Fargespill bruker flyktningbarnas stemmer og dansende kropper til å fortelle en historie om multikulturalisme i Norge. Han hevdet at denne historien bidrar til å opprettholde hierarkier der den norske (hvite) majoritetskulturen har en normativ status.

Før Solomons innlegg var representanter fra Fargespill-teamet på podiet. De både fremførte musikk live og viste videoer fra konserter. Fargespills musikalske leder, Ole Hamre, brenner tydelig for det han driver med. Mangeårig Fargespill-deltaker Irene Kinunda har etter hvert blitt en slags gallionsfigur for prosjektet. Hun har rørt mange når hun forteller om flukten sin fra Kongo, og hvordan hun på de første Fargespill-øvingene ikke klarte å se for seg at hun noen gang ville kunne stå på scenen med barn fra folkegrupper som var ansvarlige for mordet på hennes egne slektninger.

Solskinnshistoriene om flyktningbarn som blomstrer og får økt selvtillit gjennom å delta på Fargespill er mange, og teamet forteller dem gjerne. Ofte understreker de i samme åndedrag at Fargespill er et kunstnerisk prosjekt, ikke sosialt arbeid. Fremgangsmåten deres er å spørre barna om de har noe de vil dele, en sang eller en dans. Hamre omtaler dette som barnas skatt. Istedenfor å se innvandrerbarn som et problem og fokusere på mangler, ønsker Fargespill å se ressurser.

Ole Hamre Foto: Førdefestivalen
Ole Hamre Foto: Førdefestivalen

Pedagogiske forgreininger
Ved Høgskolen i Bergen kan en nå ta en deltidsutdanning i fargespillmetodikk. Studiet Interkulturell pedagogikk – kultur og kommunikasjon i fargespill er resultat av et samarbeid mellom Fargespill og HiB. Faget retter seg mot lærere både i barnehager, grunnskoler, videregående skoler og kulturskoler. I intervju forteller Hamre ivrig om ambisjonene for Fargespills fremtid: Musikkfaget i skolen kan revitaliseres ved å knytte det til integrering. Kunstens vei til å se individet er viktig i dette arbeidet.

Det tredje innlegget var ved førsteamanuensis fra Høgskolen i Bergen, Vibeke Solbue, som forsker på interkulturell pedagogikk. Hun hevdet at Fargespill forteller en av de få positive historiene om innvandrere, men understreket også at det kan være problematisk å definere barn gjennom hvilke sanger de har med seg fra hjemlandet: Barna er først og fremst individer, ikke representanter for et land.

Gjør ikke Solomon Fargespill-deltakerne til ofre idet han utelukkende retter kritikken sin mot de voksne?

”Skilda världar”
Til slutt møttes forskerne Solbue og Solomon til debatt med Hamre og Kinunda. Allerede tidlig på formiddagen ble det tydelig at det var svært forskjellige skoler som skulle møtes. Der Solomon og Solbue representerte akademia og prøvde å føre en saklig debatt, reagerte Hamre og Kinunda med følelser. ”Dersom en leter etter gull, finner en gull, mens dersom en leter etter skit, finner en skit. Jeg leter etter gull og Solomon leter etter skit”, sa Hamre. Han påpekte at Solomon ikke har deltatt på øvinger, kun på forestillinger, og dermed ikke har sett hvordan produktet arbeides frem.

Kinunda hadde et mer velformulert poeng: Gjør ikke Solomon Fargespill-deltakerne til ofre idet han utelukkende retter kritikken sin mot de voksne? Solomon fortalte i et intervju seinere at det er bevisst fra hans side å ikke være med på øvingene, og mener det bør være legitimt å kritisere produktet uten å bevitne prosessen. Han påminner om at det er flere master- og doktorgradsstudenter som skriver oppgaver om Fargespill og dermed gjør betraktninger på en vitenskapelig måte fra innsiden.

En kan spørre seg om det i det hele tatt er mulig å få til en ordentlig debatt med såpass ulike debattgrunnlag. Hamre hevder at han og de andre fargespillerne gjerne vil ha kritikk, men evnet denne gangen ikke å forholde seg til den. Etter hvert som prosjektet vokser i omfang, kommer det mest sannsynlig til å dukke opp flere problematiske faktorer. Kanskje bør Hamre venne seg til å debattere Fargespill på en mer åpen og saklig måte, både for kunstens og for barnas skyld.

Fargespill Foto: Helge Hansen
Fargespill Foto: Helge Hansen

Utvide kunstens grenser?
Fargespill er et lisensiert varemerke, eid av en stiftelse. Konseptet har spredd seg til flere norske byer og til Sverige, og det er utgitt både bok og CD. I mai var Fargespill nok en gang del av Festspillåpningen, og fikk halve Torgallmenningen til å danse.

Kulturredaktør i Bergens Tidende, Frode Bjerkestrand, skrev nylig i en kommentar om Festspillene at årets tema grenser ble brukt mest i overført betydning, og at festivalen i lys av dagsaktuelle hendelser gjerne kunne ha behandlet temaet mer konkret og politisk. Han trakk frem Fargespill som et eksempel på et festspillensemble som enkelt kunne ha latt det politiske få større plass i kunsten. Om Bjerkestrand har lest Solomons artikkel vites ikke. Kanskje er det snarere et tegn på at Fargespill etter hvert har blitt så etablert at publikum begynner å kreve fornyelse.

Det som slår meg mest er hvor lite nyansert bilde teamet formidler av hva det vil si å ”lykkes” i integreringssammenheng.

Hvilken form skulle Fargespill i så fall ta? Solomon ønsker ikke å blande seg inn i den problemstillingen. Selv betrakter jeg Fargespill både med musikalsk blikk og med erfaring fra norskundervisning for fremmedspråklige. Det som slår meg mest er hvor lite nyansert bilde teamet formidler av hva det vil si å ”lykkes” i integreringssammenheng. I debatten på Grieg Research School fremhevet Hamre at flere tidligere Fargespill-deltakere har studert, fått jobb i oljebransjen og tjent masse penger. Er det slike meritter som er målet?

Kunstnerisk tror jeg Fargespill har alt å vinne på å la barnas uttrykk tre tydeligere frem, ja, kanskje til og med utelate de norske innslagene helt og holdent. Det er når Solveigs sang og bunader flettes inn at jeg mister interessen og engasjementet for det som skjer på scenen. Barna gjør større inntrykk på meg når de formidler sin egen levende kultur enn når de ”beviser” sin nyvunne norskhet ved å synge på landsmål.

I mer multikulturelle land enn Norge ville en slik sammenstilling kanskje til og med bli avfeid som sentimental og useriøs. Fargespills format har gjort forestillingene til en suksess, men det betyr ikke at metoden ikke kan ha godt av å forandres – i takt med samfunnet.

For ordens skyld bør det nevnes at skribenten er student ved Griegakademiet og har deltatt i undervisning med Thomas Solomon.

Artikkelen er laget med midler fra Periskop-prosjektet, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er initiativtakere og eiere av nettsiden Periskop.no og Periskop-prosjektet.

Publisert:

Del: