Kakepynt til salgs?

Den årlige konferansen, som arrangeres av Førdefestivalen i samarbeid med Sogn og Fjordane fylkeskommune og Sparebanken Vest (sånn, nå fikk sponsoren sitt), åpnet med en debatt om frivillighetens kår i dagens Norge og sluttet med en litt sprikende debatt om norske festivalers fremtid. Ballades utsendte besøkte del to, og kom ut noen kraftsatser og bekymringer rikere.
Statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag (H) åpnet ballet med et innlegg om sponsingens rolle i arbeidet med å berike, frigjøre og utvikle kulturlivet. Hans enkle hovedpoeng i løpet av dagen var at det finnes mange penger å hente for den festivalen som gjør det man må for å komme i inngrep med private penger. Men det er langt fra bare penger det handler om.
Festivalene som samarbeider godt med næringslivet kan i følge statssekretæren i KUD “utvikle bedre verktøy for hvordan man når frem til publikum”. Han ser for seg et potensial for overføring av næringslivets kunnskap om merkevarer, målgrupper og forretningsplaner.
– Slik kunnskap gir bedre produkter for festivalene, sa han.
Dessuten skrøt han av ordningen med gaveforsterkning for museene, som i kort går ut på at en privat gave toppes med 25 prosent statlige penger. Etter å ha blitt mottatt med til dels stor skepsis i fra museene, er det nå i følge departementets mann stor søknad til ordningen, noe som burde vise vekst i museenes sponsorarbeid.
Borgundvaag sa til Ballade etter konferansen at ordningen nå skal utvides til andre sektorer.
– Nå er det det er flere aktører innen visuell kunst og scenekunst, etter hvert også musikk, som ønsker en utvidelse av gaveforsterkningsordningen. Vi ser på dette med tanke på å få det inn i kommende statsbudsjett, som legges frem til høsten, sa han.
Debatten om sponsing som fulgte tyder på at ikke minst nisjefestivalene sliter med å finne verktøyene som må til for å nå frem til de rike, private kulturonklene. Samtidig var det ingen av de fremmøtte festival-representantene som ga uttrykk for at det er gal vei å gå. For det finnes ikke den festival av en viss størrelse som ikke allerede kan vise til privat sponsing i sitt resultatregnskap. Det betyr ikke at det er grei skuring å rake inn private penger.

Utfordringene
Suksessfestivaler som Vossajazz og Gloppen Musikkfest kunne rapportere om store utfordringer.
– I Gloppen har vi tre større bedrifter. To gir bare til idrett, den tredje bare til helt lokale aktører der de holder til i kommunen, sa Hanne Bergliot Oftedal.
Festivalsjef Trude Storheim i Vossajazz etterlyste verktøyene, eller metodene, som kan bringe henne i inngrep med store, nasjonale bedrifter.
– Statoil er ikke interessert i oss, som hun sa.
Andre, som daglig leder Kjersti Berge fra Fargespill i Bergen (en helårlig forestilling med barn og unge fra hele verden) uttrykte bekymring for at private bidragsytere aldri gir penger til drift, bare til spesifikke prosjekter, med den konsekvens at man må lokke private med prosjekter bedriftene liker for å få penger.
– Hva kommer da først, høna eller egget, spurte Berge.
Markedsvennen fra Majorstua
På dette tidspunktet tok rektor ved Norges musikkhøgskole, Peter Tornquist, ordet for å tale markedskreftenes sak. Det er det ingen grunn til å overraskes over, siden Tornquist har vært ordførerkandidat for Høyre i Eidsvoll.
– Vi må slutte å tro at offentlig støtte er eneste kilde til inntekt og lykke i denne verden. Utdanningssektoren har for lengst begynt å hente inn penger. Det ligger som en selvfølge at vi skal finansiere forskning med eksterne midler. Du lever i et marked om du vil eller ikke. Vi må tåle å se at det finnes velstand i dette landet. Det finnes ikke det land som kan sammenligne seg med oss (når det gjelder velstand, red.anm). Samtidig er vi nesten dårligst i klassen når det gjelder å utnytte det, sa rektoren.
God, billig kakepynt
Men da var det allerede en time siden kulturforsker Bård Kleppe hadde brukt sin forskerpondus i et forsøk på å vise at ja, norske festivaler er kakepynt, og det skal vi ikke skamme oss over.
Han brukte sitt innlegg på å svare på det som i følge programmet var sesjonens hovedspørsmål, men som ikke ble diskutert i debatten som er beskrevet over. Spørsmålet lød: Festivalen – kakepynt og utgiftspost eller katalysator for samfunnsutviklingen?
Instrument for noe annet?

Kleppes svar er at det er et blindspor å forsøke å argumentere for at kultur er en “vidundermedisin for samfunnets mange sykdommer”. En slik “instrumentell” forståelse, der bruk av kulturelle investeringer skal oppnå mål på andre områder enn det kulturelle, har i følge Kleppe røtter i 1980-tallet og har fått ymse innhold i landene han studerer i sin doktoravhandling, som er Norge, Nederland og England (ikke Storbritannia, altså, hvis vi skal ta ordbruken hans bokstavelig). Innleggets retoriske hovedgrep var en live regneark-beregning på storskjerm der han la inn publikumstall og daglig forbruk og raskt konkluderte med at en gjennomsnittlig stor, norsk festival nok har økonomiske ringvirkninger, men at samme beregning for henholdsvis Bø Sommarland eller Ikea på Slependen, viser at de to sistnevnte genererer mye mer og at en ringvirknings-argumentasjon for en festivals legitimitet i praksis “undergraver argumentet for at man trenger støtte eller investeringer”.
– I et land der skjærgårdjeeper selger som aldri før, og folk reiser på weekendturer til Roma syns jeg at vi skal unne oss litt pynt på kaka. Pynten er heller ikke spesielt dyr. Reelt sett koster ikke kultur mye penger, derfor kan vi heller ikke forvente at den skal løse alle verdens problemer, sa Kleppe.
Kleppes perspektiver ble som sagt nesten ikke berørt i fortsettelsen, bortsett fra at flere av de påfølgende festivalpresentasjonene selvsagt viste til festivalenes ringvirkninger for økonomi og befolkningstilstrømning til utkant-Norge.